Sverre Førde & co båtbyggeri 1930-1985

Som pensjonist har jeg brukt mye av min tid på å rekonstruere historia fra perioden 1930-1985.

Ikke var der mange bilder fra det gamle båtbyggeriet, de aller fleste tegninger av båtene var borte og de aller fleste båtene var enten bygd om til det ukjennelige eller blitt borte, bortsett fra noen godt bevarte eksemplar som Samaritan.

Jeg startet med å lage ei Facebook-side (Sverre Førde & co båtbyggeri) der jeg kunne legge inn alt jeg samlet av bilder, rekonstruksjoner av tegninger og båter i form av modeller. Litt historie, båtregister og bilder som jeg mottok fra familiemedlemmer av gamle båteiere.

Det aller meste er hentet fra min personlige hukommelse. Derfor er det viktig å få fortalt dette, da denne delen av den gamle båtindustrien vil dø ut med meg.

Jeg vet at min far var veldig skuffet da jeg gikk over i annen næring og ikke overtok drifta. Jeg håper med dette å ha gitt litt tilbake. Historia og modellene har jeg nå overlevert til musea slik at historien blir bevart.

Første glimt av hukommelse jeg har fra båtbyggeriet dreier seg om da jeg var tre år, noe jeg har fått bekreftet. Av en eller annen grunn hadde jeg klart å komme meg ut hjemme etter mørkets frembrudd. Det jeg husker er at jeg befant meg inne i Vellesvingen. Hele Bullsgate var opplyst, men det var mørkt innover Flatholmveien. Mørket var som en spennende magnet på meg og dro meg i retning Flatholmen og båtbyggeriet – til far. Siden jeg visste om båtbyggeriet må jeg ha vært der før. Jeg stabba og gikk til jeg så trappa som førte ned til båtbyggeriet. Denne trappa var som en stige av treverk med åpne trinn og avgrunnen litt lenger nede. Jeg klarte å ramle mellom trinna og mista pusten. Etter det jeg ble fortalt var det Hans Huse som hadde hørt et svakt klynk utafor døra og hadde funnet meg, og det ble redningen for meg.

På 1940- og 50-tallet besto båtbyggeriet av flere hus. I øst sto bygget som vi kalte Ambulansenaustet. Nederst ved sjøen i vest, gulbua, som ble forlenget opp mot veien av ei trebrakke med slipp på østre side. I trebrakka var det kontinuerlig bygging av mindre fartøy som motorsnekker i forskjellige størrelser og utrustninger. Veldig populære båter for laksedorgere. Av en eller annen grunn var mange av disse fiskehandlere eller slaktere. Mange av dem kom opp på slippen hvert år for det årlige vedlikeholdet. Mellom båtbyggeriet og slippen var det åpent, og en gang satt jeg på ei kasse på gulvet i båtbyggeriet og spikket på en båt. Jeg var da fire år. Jeg hadde forsynt meg med et smalt hoggjern, og hulet ut båten min med kneet mitt som støtte. Dessverre var der en kvist i emnet og der stoppa jernet, glapp taket, og gikk rett inn i låret mitt. Jeg følte gråten komme, og så bort på jeg tror det var Sivert Hoel som sto og bunnsmurte båten sin. Han ser på meg og sier «store gutter griner ikke.» Så la han fra seg malerkosten og kom bort til meg – trakk ut hoggjernet og la et gråpapir over for å stoppe blodet. Arret er der enda.

I det omtalte Ambulansenaustet ble det bygget flere forskjellige typer båter, som fire draker, Svint 2, racerbåtene til Møre Kullkran og Statens Fryseri, Samaritan med flere. Siste båt var taubåten Farmann. Jeg kan huske at jeg og kompiser leika «gjemme og leite» ombord i skroget på Samaritan. Denne båten sto lenge uferdig, enten det hadde med krigen å gjøre eller at Røde kors som skulle eige den måtte samle inn mer penger før ferdigstillelse. Den dagen båten skulle døpes ble det stor fest og jeg som 6-åring ble løftet om bord for å holde i rattet når den gikk på sjøen. Senere ble det prøvetur med servering av brus og deilige smørbrød. Det var kun Pella Rolland og jeg som fikk være med av barna som var tilstede. For å få båten ut av naustet måtte halve taket demonteres. Jeg husker at to av mine onkler jobbet der. Peder Nilsen og Olger Olsen Husø. En annen hendelse i forbindelse med denne bygningen var at det kom en stor aluminiums flyflotør som kaptein Flatmark hadde skaffet. Den ble delt i to og omgjort til to racerbåter.

Jeg husker også litt om en tur familien hadde med Svint 2 inne i Romsdalen. Jeg kan se for meg at jeg sitter og styrer båten det trange sundet bak Hjertøya – ganske nært berghamrene, på veg til Åndalsnes. På vei hjem fikk vi storm over Lepsøyrevet. Jeg husker også at far måtte lage flere propeller til Svint 2 før de var fornøyd.

En annen av disse båtene jeg fikk være en del med var Kullkrana sin racerbåt. Far lånte den for å være bøyebåt i seileruka. Jeg fikk styre en del og det var gøy for den gikk fort. 28 knop hvis jeg ikke husker feil. Bak Ambulansenaustet var en stor skogkledd haug. Under krigen hadde ei patrulje tyskere rigga opp et maskingevær her, sikkert for å beskytte tankanlegget som var nærmeste nabo mot øst. En dag kom det ei salve av kuler gjennom verkstedet så far og de som var inne der måtte gå i dekning. Årsaken var at tyskerne trodde det lå ei mine og duppa i fjæra, men det var bare et tomt oljefat. Etter det jeg har fått høre hadde far tatt vegen rett opp til dem, sint som ei fele, og rista fornuft i dem. Denne historia ble meg fortalt, det hendte før min tid.

Far bygde som sagt fire draker. Den ene av dem, Ami, var han av og til skipper på. Før en slik regatta lå draken nede på «Geita» bak fjellet, og far og de andre av mannskapet gjorde klart skip. Far hadde lovet Randi, min søster, fire år eldre enn meg, om å bli med ut til startstedet Skansekaia, men hun trakk seg i siste liten. Jeg var da snar om å ta hennes plass. Betingelsen var at jeg måtte klare å samle seil og utstyr som ikke skulle brukes inn, under dekk. Dette var tunge bomullsseil og jeg var liten, derfor ble jeg lempet på land. Største nedtur jeg fikk i min seilkarriere.

En ting skal min far berømmes for. Han var raus med meg og kompisene mine med både utlevering av verktøy og materialer, til Ole Skuggens olme blikk. Ole var den arbeideren som var der lengst og en mester til å slipe verktøy. Han var også en dyktig snekker og båtbygger. Emna som vi gutta fikk utlevert ble forvandlet til mange fantasifartøy som ble prøveseilt i dammen nedenfor ambulansenaustet der leiken fortsatte, med glemsel om det skulle være noe måltid på hjemmefronten. Denne dammen var en viktig brikke i leken i hele oppveksten min. Det var ikke få ganger jeg i leikens iver ramlet ut i dammen som førte til avkledning på stedet og tørking av klær på berget. Flaut å komme hjem våt.

På oppsida ved siden av inngangsdøra til brakkebygget var ei veldig tung skyvedør. Bak den gjemte jeg båtene mine når jeg var på tur hjem fra denne dammen. En gang jeg var der alene kom jeg i skade for at trinsene gikk ut av skinna på denne døra og resulterte i at den bikka over meg. Ingen hjelp å få, og jeg var altfor liten til å kunne få denne bikket eller løftet opp for å få trinsene på plass. Hvor kreftene kom i fra vet ikke jeg, men det var akkurat som noen kom meg til hjelp, for døra kom på plass og jeg kunne gå hjem. Da jeg fortalte dette til far trodde han det ikke. Umulig, mente han.

Gulbua var den første bygninga på eiendommen. Den var der da far kjøpte eiendommen. Ei sjøbu med loft og trekai. Trekaia ble smadret av en lekter som kom forbi under krigen, og etter det jeg har fått høre var ikke far nådig mot den belgiske kapteinen.

Gulbua var tilknytta båtbyggeriet mot sjøen. I underetasjen var alle maskinene og selve snekkeriet. Der ble også bygd båter som Monsun og Hydrofoilbåten til John Walderhaug. I andre etasje var tredreiebenk og et lite kontor. Denne etasjen ble det bygd færinger og kajakker. Strømforsyninga til maskinene i første etasje lå bortover tregulvet i galvaniserte rør, noe vi gutta brukte til konkurranse oss imellom. For når vi hadde beksømsko (skisko av lær) på oss og vi gikk på røra, fikk vi støt. Hvem klarte å gå lengst på dem?

Langs hele østre side i bua var der ei gedigen tømmersag. Vi skar ofte rundtømmeret selv. Jeg var ofte med og slo kiler for at tømmeret ikke skulle klemme bladet. Etterhvert fikk jeg begynne å bruke enkelte maskiner selv. Den første var båndsaga som var et utyske av ei maskin. Den gikk nesten helt i taket og hadde bare et tredeksel til beskyttelse på ene sida. Mest spennende var det når vi sto og skar og bladet rauk. Da var det bare å ta med seg hele det store bladet, som vi satt i en benk for sliping og lodding. Ingen bruk og kast her, nei. Båtene som ble bygd her måtte sjøsettes direkte ut skyvedørene mot nord noe som alltid skapte spenning for der var ingen slipp kun en planke som stakk ut i mønet. Her kunne vi feste taljer for litt heiseffekt. Av en eller annen grunn gikk det alltid bra.

Hovedkontoret til båtbyggeriet var hjemme i Bullsgt. 44, og kontortid var når han var hjemme til middag. Der var også telefonen som var en av to i hele området. Mor og vi barna var sentralbord. På ene stua sto hele tida et stort tegnebrett og staffeli. Far var litt av en kunstner, og malte vakre bilder. Han var også malelærer for min eldste søster Randi og hennes venninne Janne. Jeg vokste opp under disse innretningene og fikk oppleve alt som ble skapt der. Jeg var ikke gammel før jeg forsto hvordan man skapte en båt ved linjetegninger. Dette førte til at dragningen til båtbyggeriet kom tidlig til meg. Jeg brukte så mye tid som mulig der for å følge med når båter ble skapt ut fra tegninger. Da jeg likevel var der, ble jeg satt i arbeid. Først rydding av spon o.l. Så, etter hvert, mer ansvarsfulle jobber som rengjøring av båter, sliping, smøring og mynjing. Etterhvert ble de avhengig av meg, så da jeg begynte på skolen, måtte jeg skynde meg inn dit etter skoletid.

Sommeren etter 6. klasse tigget jeg meg til å få bygge min første båt. En kajakk. Ok, sa far, da skal du først konstruere den på tegnebrettet. Det ble gjort i en fart, og så var jeg i gang. Neste skritt: slå opp tegningene i full størrelse. Materialene ble valgt til 3 mm vannfast mahogny kryssfiner. Jeg hadde tegnet båten med knekte spant. Byggingen tok meg en 2-3uker, og jeg var ikke lite stolt av å ha skapt min første båt. Det ble ikke den siste. Prøveturen ble foretatt med padling rundt Bunkerstasjonen til slippen til Nørve der min farfar Herman var skipstømmermann og formann. Han sprang hjem etter fotoapparatet, for dette måtte han ha som skrytebilde. Han bygde også mange lekre båter og båtmodeller.

I løpet av 7. klasse skulle vi bygge hver vår seilbåtmodell, noe jeg ønsket å gjøre på skikkelig vis. Nå skulle det ikke spikkes. Jeg fikk tillatelse og frie tøyler til å bruke tegnebrett og fasilitetene på båtbyggeriet og fraktet med meg prosjektet på sløyden og jobbet der og. Resultat: bilde av båten og linjetegningene som ble fremhevet i avisa. Reportasje etter skoleutstilling.

Far min var en selvlært tusenkunstner. Han hadde lært seg alle former for oppbygging av båter og materialkunnskap. Han var heller ikke fremmed for å teste ut nye ideer. Jeg har sett tegninger av fiskebåter med sildepumper som han tegnet på 1940- og 50-tallet. En flylignende sjøbuss med tre skrog tegnet allerede på 1920- eller 30-tallet. Han var tidlig ute med plast som ytterhud på skrog, sveising av aluminium, og bygging av hydrofoylbåt.

Litteraturen han hentet en del av kunnskapen fra var ofte engelsk – noe han ikke hadde lært, men klarte både å forstå og etterhvert også bruke i korrespondanse. Her kom søstrene mine ham litt til hjelp, men han måtte forme innholdet. Uten at jeg var klar over det så var jeg forutbestemt å en gang skulle ta over denne bedrifta. For å gjøre det måtte jeg tilegne meg en del kunnskap. Papira måtte være i orden, sa han. Jeg skulle gå på en skole som den gang het mellomteknisk skole. Nærmeste skole lå i Bergen, og skulle jeg komme inn på der måtte jeg ha gode karakterer. Det hadde jeg ikke, unntatt i tegning og sløyd. Jeg gikk 8 kl. framhaldsskole med lærlingeskole om kvelden. Karakterene kom seg. Underveis dette året fikk vi spørsmål om vi ønsket å gå ett år til, der vi kunne da sammen velge fag som var aktuelle. Det ble forløperen til 9-årig skole. Dette året fikk vi lære å drive ei bedrift, og alle elevene ble plassert ute i bedrifter i ei uke. Men dette var ikke nok for å reise til Bergen. Kravet var også yrkesskole. Da måtte jeg være 16 år. Jeg var da 15. Klarte å komme inn på avd. motormek. Gjennomførte alle disse skolene med glimrende karakterer. Nå ble det satt i gang med bygging av ingeniørskole med skipslinje i Ålesund, noe som passet meg bedre enn Bergen. For å komme inn i Ålesund var kravet minimum realskole og forkurs. Da ble det 3-årig realskole privatist med støtteundervisning om kvelden. Da kunne jeg være båtbygger på dagtid. Etter dette var jeg kommet så langt at Forsvaret gjorde krav på meg ett år. Vel hjemme igjen ble det båtbygging forkurs og ett skoleår, før jeg sluttet og startet i et annet yrke som skulle interessere meg hele resten av arbeidslivet. Jeg vet det var vanskelig for far å akseptere det, men for første gang måtte jeg tenke bare på meg selv.

Da jeg var sju år bygde far den siste båten i serien etter Svint 2. Båten ble bygd slik som Møre Kullkran sin båt var, med åpen cockpit bak. Ett eller annet skjedde da båten skulle leveres. Båten ble trukket tilbake. Sommeren hadde startet, og vi andre ble sendt på landet med Grytafjord, mens far ble igjen hjemme. Han måtte prøve å få solgt båten. Båten ble solgt til Sandnessjøen, men skulle bygges om med heldekket hus som Svint hadde. Han måtte gå med den til Sandnessjøen for levering, og fikk med seg skipper Helland som kjentmann. På veg nordover kom han innom oss på hytta så vi fikk se den vakre båten. Han fikk en fantastisk fin og vakker tur til Nordland. Denne vakre båten, som fikk navnet Laks, brant dessverre opp etter en eksplosjon ombord noe tid etterpå. Eieren berget seg. Vi som hadde hørt av far at vi skulle på båttur til Bergen, gikk og ventet på han skulle komme tilbake.

Som nevnt tidligere ble det bygd et stort antall snekker på brakkebygget. Det var noen snekker med bare enkel hytte. Noen med hytte og vindskjerm, og noen med hytte og stall. Også innredninga varierte fra bare sittebrisker til fullt turutstyr med køyer og pantry. Snekkene varierte også i størrelse fra 18 – 28 fot. Ei av disse snekkene, ei vakker snekke på 26 fot med hytte og vindskjerm og full innredning, ble bygget for BP på Askøy i Bergen. Far fant ut at dette kunne bli en glimrende måte å feriere med familien på. En båttur til Bergen, med stopp og besøk til slekta vi hadde nedover hele kysten. Det ble avtalt å reise sammen med familien Grane, som hadde en kravellbygd båt av snekketypen. Denne hadde Grane bygd selv. Han var flink å tegne båter, og en inspirator for meg når det gjaldt bygging av båtmodeller. Turen er noe jeg har båret med meg hele livet, en vakker tur, et vakkert minne og i alle kroker på kysten var det familietreff. Granefamilien reiste tilbake med Hurtigruta. Vel ankommet Selje ble vi satt av, for det blåste opp til kuling, så mor og far tok båten rund Stadthavet alene og la den hos slektninger på Slagnes. De hentet oss barna med drosje, så resten av turen gikk innaskjærs. Jeg har gode minner fordi jeg fikk styre snekka det meste av turen til Bergen – sju år gammel.

Etter snekkene hadde far en ide om en båttype som var både veldig sjødyktig og mer romslig, og tegnet en båt med knekte spant. Den første av båtene kalte han for en snekkejigg. Den ble bygd med pløyde bord, kravellbygd. Båten hadde lugar og stall, og var utrusta med pantry og ellers med motor og utstyr for dorging og fisking av makrellstørje. Jeg husker jeg kom hjem fra skolen en stormdag – båten var sjøsatt og far sa at jeg måtte bli med han ut på Valderhaugfjorden for å teste den i stygg sjø. Jeg ble satt på taburetten ved rattet for å styre når han for rundt i båten og sjekka om alt var som det skulle. Vi møtte ei frakteskute som vaska seg i sjøene mens vi kjørte rundt den som om ikke vi merket sjøen i det hele. Mannskapet på frakteskuta klappa til oss da vi passerte den. Prøveturen viste at her var det skapt linjer til videreføring. Denne båten var bestilt av Sivert Hoel, som tidligere hadde snekke. Denne konstruksjonen ble brukt senere i alle seriene av båttyper som ble bygget her, men materialvalget endret seg fra kravellbygd til helkledde skrog av plywood, vannfast med glassfiberhud og senere klinkerbygd overvanns, og slett bunn. Størrelsene var fra 20 – 22 – 26 – 28 – 36 – 54 fot. Mange lystbåter, men mest nyttefartøy som: reisendebåt, ambulanse, persontransport osv. Den på 54 fot var i stål og aluminium. For å starte med alt dette krevdes at brakkeavdelinga i første omgang ble revet og erstatta av et nytt bygg og ny slipp.

Nybygget ble gradvis bygd i perioden slutten av 1950-tallet til starten av 1960-tallet, samtidig med ordinær båtbygging. Jeg hadde deltatt mye både med design og bygging av båter, men hadde også interesse for design av hus og bygg. Så første utkastet til det nye båtbyggeriet var tegnet av meg. Av oppførte hus tegnet jeg også hytta på Grytastranda, en tomannsbolig på Vingård og mitt eget hus på Vigra.

Under bygging av det nye båtbyggeriet, hadde far rigget til ei snedig krananordning til å heise trillebår med betong i. Drevet av lastebilen som kjørte frem og tilbake på fortauet. Sjåføren var meg, 16 år gammel. Det nye bygget var viktig av flere grunner, og en av dem var byggemetoden som skulle endres. Tidligere ble alle båter bygget på kjølen, med kjølen ned. Nå skulle alle båtene bygges på en bedding med kjølen opp og snus når skroget var ferdig. Da trengtes plass både på gulv og i høyden. Metoden var å fylle masse sekker med spon til puter og taljer i taket. Det var litt imponerende og spennende å være med å snu en båt på 36 fot.

Jeg kan bare undre meg på hvorfor far ble det han ble. Egentlig kunne han blitt entreprenør, arkitekt, filosof, kunstner, skipper og mye annet. Han var en tusenkunstner og tilegna seg den lærdommen han trengte, og var aldri redd for å teste ideer. Han var aldri redd for å ta på seg oppdrag som var nye og fremmed for hans kompetanse. Han var sønn av en mann som bygde mange båter og var sjømann og skipstømmermann. Når det gjaldt å skape og konstruere linjer på båter hadde han en familievenn som het Grane som inspirator. Han var mye på Selje der hans mor kom fra, og i et ganske maritimt miljø. Han hadde også noen eldre gutter rundt seg i oppveksten bak fjellet som vi sa, som ikke var redd for å prøve seg på båtbyggerkunsten.

Selv om far fra tid til annen hadde en del arbeidere, så trengte han i enkelte sammenhenger en del ekstra arbeidskraft og muskelkraft. Det kunne være oppsett av båter eller sjøsetting, snuing av båtskrog med mer. Dette kunne like godt skje på tidspunkt arbeiderne ikke var der. Han kunne alltid regne med meg og mor, men som han sa: «det kommer flere». Har du snakket med noen da, spurte jeg. Nei, sa han, men de kommer. Og ganske riktig – hver gang vi trengte noen, så kom de som bestilt. En av de som kom bestandig var Nils Rolland. Det var en gåte for meg hvordan han skjønte at far trengte hjelp.

Da far startet bedrifta var det sammen med en kompis, Hans Huse, som kompanjong. Etter krigen og litt på 1950-tallet arbeidet Peder Nilsen, Olger Olsen Huse og Ole Skuggen der. Ole Skuggen var der helt til 1970-tallet. Han var selveste kjerna i arbeidsstokken til far. Han var en flink snekker og jobbet alltid med utfordrende prosjekt. Han røkte når han jobba, bare saug på røyken til den var sneip – åpnet munnen og slukte sneipen, og spyttet ut ei røykklyse etterpå. Alt dette mens hendene var opptatt med jobbing. En gang husker jeg han var uheldig. Han sto på avretteren og høvla et trestykke. I et ukonsentrert øyeblikk kom ene fingeren hans bort i kuttet og snittet av et ledd. Han slo av maskina, hentet datidens plaster (gråpapir) og surret på stumpen. Deretter grov han i sponhaugen etter stumpen, gikk inn på sykehuset på Borgundveien og fikk sydd den på – for deretter å fullføre arbeidsdagen. Etter det jeg har forstått funka fingeren i ettertid. Når det gjelder kompanjongen Hans Huse ble han betalt ut tidlig på 50 tallet etter eget ønske av helsemessige grunner. Under byggeperioden av nybygget og senere har det variert litt med arbeidere etter behov. Flest arbeidere var der i byggeperioden til Frøyfart. En av arbeiderne som var der en kortere periode var Thunem. Han var møbelsnekker hos Måseide i Keiser Wilhelms gate helt til møbelfabrikken ble nedlagt. Jeg husker han var med på byggingen av hydrofoilbåten til John Walderhaug. Senere startet han opp med båtbyggeri på Gamle-Liaaen.

Askot, reisendebåten til firmaet Tidemans Tobakk i Parkgata, eid av Per Rørstad, var den første av flere 36-fotsbåter, opprinnelig tenkt som 33 fot, men endret til 36 under bygging. Kanskje den beste sjøbåten jeg har vært ombord i. Båten var det nærmeste vi den gang kom til en liten motoryacht, med seks køyplasser, baderom, pantry med kjøl og stor salong. Innredninga var av massiv rotmahogny. Den hadde det første hydrauliske styreapparatet for småbåter som Tennfjord mek. utvikla. Under dekk akter sto en svær 6-sylindret Scania Vabis på 138 hk. Toppfart 18 knop. Jeg var da i starten på tenåra og fikk et nøkkelsett av eieren som ønsket meg som oppasser på båten, sammen med far. Jeg skulle bruke den jevnt for at båten ikke skulle ligge rolig for lenge. Det eneste jeg måtte passe på var at tankene var oppfylt til enhver tid. Drømmejobb for en gutt på min alder. Jeg må si at jeg sitter igjen med mange gode minner om vakre turer med denne båten både lokalt og tur helt ned til Hardanger. Jeg har fått testa den i sommerorkan over Sognesjøen, stiv kuling over Stadt, og vinterorkan i Breisundet. Etter denne ble det bygd en samme type til USA. Det ble utvikla en nyttebåt på samme skroget til ambulansebåt og persontransport, ambulansebåten Sanita på Herøy og Elektron til Tafjord Kraft.

Jeg fikk tidlig tillit av far til å utføre oppdrag enten det gjaldt behandling av maskiner, design av båter og hus eller utføre byggeoppdrag. Dette kunne til tider gjøre at jeg disponerte mye tid på båtbyggeriet. Jeg fikk også byggeoppdrag parallelt mens resten av arbeidsstokken var opptatt med andre båter. Da jeg var i 14-15-årsalderen fikk jeg et byggeoppdrag å bygge en 22 fot til en møbelfabrikkeiger Sandvik i Ørsta. Skroget var nesten ferdig og jeg hadde avtalt med Arne Knutsen en sykkeltur til skifestivalen i Geiranger. Det nærmet seg avreise en fredag, men båten var enda ikke ferdig til å snues. For å få reise måtte Arne hjelpe meg å gjøre båten ferdig. Turen ble en opplevelse med mange overraskelser. For det første måtte Arne låne seg et hjul til sin sykkel og det eneste han fikk tak i var hjulet til en mye mindre sykkel. Hvordan han kunne sykle med den er ei gåte for meg. Vi var kommet så langt som begynnelsen på Brusdalen da bakjulet mitt eksploderte. Der var en sykkelmaker i Spjelkavika og dit måtte vi for å få hjelp. Det var begynt å bli sent på kvelden, men vi ga oss ikke før vi fant sykkelmakeren, som var på fisketur. Han ga oss nøklene til butikken og med beskjed om at kona hans måtte hjelpe oss, kom vi oss etter hver videre. Da var klokka blitt så mye at overnatting måtte til og vi rullet ut soveposene på en sidevei innerst på Sorte. Telt hadde vi ikke. Startet tidlig lørdag. Lunsj ble laget i bakketopp i Eidsdalen. Satt i veikanten nedenfor en bekk og stekte egg og bacon, og måtte gi plass for alle som kjørte forbi og vinka. Ørneveien var et ordentlig slit nedover på grunn av lånehjulet til Arne som fikk sånn påkjenning av bremsene at vi kunne bruke navet på hjulet til kokeapparat. Vel fremme i Geiranger traff vi søster mi Randi og hennes kjæreste Ola som ordnet soveplass til oss på et høyloft. Randi og Ola var der sammen med John Walderhaug og kjæresten. De tok seg av oss så vi fikk se alt som foregikk både på fjellet og andre plasser. Vi ekspederte syklene og fikk biltur hjem.

Et annet av disse oppdraga var at jeg måtte bygge båt til yngste sønn av Elling Årseth. Det var en klinkerbygd mahognybåt med slett bunn. Far var i Farsund for å ferdigstille en båt på 92 fot. Dette var om sommeren og jeg var alene igjen på båtbyggeriet.

Før mi tid bygde far fire draker og en starbåt, to taubåter, og kringkastingsbåten.

Far hadde mange ideer om hvordan ting skulle gjøres. Og som oftest de rette løsningene, men innimellom kunne andre alternativ være løsninga. Dette ble kalt for Førdemetoden. Den løste som regel floken men tok bare lenger tid. Som eksempel kan nevnes at den første bilen far skaffet seg var en ombygd servicebil til lastebil. Håpløs å kjøre på grunn av kort hjulavstand. Ble kalt for Gyngehesten. Den hadde dobbeltklutsjing og var håpløs å gire – tung å styre og mekaniske bremser. Denne bilen hadde vært på Skodje og hentet rundtømmer som stakk godt ut av lasteplanet. Kommet til Gåseide begynte tømmeret å flytte på seg og bilen ble umulig å styre og reiste oppover haugen ved huset til Birkevold på andre siden av Gåsesmeden. Bilen havnet på taket og tømmeret sperret hele vegbanen. Bak kom Spjelkavikbussen full av folk og stoppet. I fellesskap klarte alle å snu bilen og fylte den med tømmeret igjen og med litt olje på motoren gikk ferden til haugen ovenfor båtbyggeriet. Der skulle far rygge til bilen slik at tømmeret kunne losses av og sklies ned skråninga til gulbuda hvor saga var. Det gikk ikke så bra for far bomma på giret og bilen skled ned skråninga og stoppet i et tre. Bilen ble med dette tømt for tømmer, men hvordan få den på vegen igjen? Jo. Førdemetoden. Stubbryteren bestående av tre stokker i pyramide med blokker og tau itredd med stor utveksling som kran, gjorde jobben sammen med motorkraft. Bilen kom på vegen. At bilen i ettertid viste seg å være litt skadet i styrestaget og av og til tok over styringa, stoppet ikke fra å benytte bilen.

Jeg må også ta med at far var aktiv på verkstedet til opp i 85-årsalderen. En dag han skulle fjerne spon fra maskinene i andre etasje på nybygget var han uheldig da noe kilte seg i røret som førte ned i en kontainer som var plassert utenfor første etasje. Han fulgte kosten gjennom røret og havnet i kontaineren, uten en skramme.