main article image

Gerhard Friedrich Ernst Flesch (1909-1948)

Flesch hadde ledende stillinger i Bergen og Trondheim, og ble etter krigen dømt til døden og henrettet for sine krigsforbrytelser i Norge. Allerede før han ankom landet i 1940 hadde han deltatt i massakrer mot befolkningen i Polen, men dette fikk ikke betydning for dødsdommen her. Imidlertid forsøkte Flesch helt til det siste å unngå henrettelse uten at dette førte frem.

Flesch var født i Posen, nå Poznan i Polen, og studerte jus og statsvitenskap med endelig statseksamen av 1936. Han ble i 1939 leder for Gestapo i Erfurt, og utnevnt til Regierungsrat og SS-Sturmbannfuhrer. Det skal ha vært Reinhard Heydrich (1904-1942) gjerne kalt «Slakteren fra Praha», eller «Mannen med jernhjertet» som stod for utnevnelsen. I en periode kontrollerte han religiøse grupper i Tyskland, og ble rådgiver for Fritz Sauckel, Gauleiter i Thuringen.

Etter utbruddet av 2. verdenskrig ledet Flesch Einsatzkommando 2/VI i Posen og Lodz, antageligvis fordi han selv var fra dette området, og kjente regionen. Mellom 20-23 oktober 1939 ble 275 mennesker henrettet etter en utvegelse basert på en liste allerede satt opp før krigen tok til. Listen inneholdt navn på politiske ledere, lærere, politi, offiserer, prester og andre medlemmer av ulike grupper, ansett som fiendtlige. Dette ble starten på Operasjon Tannenberg (Unternehmen Tannenberg), en utryddelsesaksjon mot polske innbyggere, Generalplan Ost, i praksis en koloniseringsplan.

Etter krigen ble Flesch stilt for retten i Norge og henrettet for de krigsforbrytelsene han var ansvarlig for. Vi ser av dommen at det altså var forbrytelsene begått i Norge som medførte dødsdom og henrettelse. Krigsforbrytelsene inkluderte drap på nordmenn og russiske krigsfanger, tortur, mishandling og represaliebruk. Han var ansvarlig for Falstad fangeleir, og var den som beordret reaksjonene i forbindelse med Majavatnaffæren av 1942.

Gerhard Flesch kom til Norge sammen med Josef Terboven 23. April 1940, og ble først sjef for sikkerhetstjenesten (SD) i Bergen. I oktober 1941 ble han overført til Trondheim der han ble leder for Sipo og SD frem til krigens slutt. Han avsluttet med grad av SS-Obersturmbannfuhrer, med ansvar for området fra Dovre til Polarsirkelen i Nordland.

SD i Polen Military Fandom: Einsatzkommando

Flesch til Norge

Den 6. mai 1940 kl. 12.00 ble det avholdt konferanse på Formannskapets leseværelse, Til stede var generalkonsul von Kuchler, Korvettenkapitan Posche, regierungsrat Flesch, Korvettenkapitan Roth, Rittmeister von Stockhausen, politimesteren og kriminalsjefen i Bergen. På konferansen skulle Flesch og Roth som tyske ledere introduseres for de bergenske politisjefene der retningslinjer for et samarbeid mellom deltagerne ble trukket opp.

Flesch ønsket at en norsk politimann skulle utpekes som formidler mellom det tyske og norske politiet. Kriminalsjefen i Bergen beordret konstabel Dankert Thuland til jobben som forbindelsesledd. Senere skulle det vise seg at Thuland utnyttet posisjonen for motstandsarbeid. Da han ble avslørt ble han først plassert i Ulven fangeleir, men klarte etter hvert å rømme til Storbritannia hvor han ble helt sentral i arbeidet på Rikspolitisjefens kontor som forbredte det krigsoppgjøret i Norge som før eller siden måtte komme.

En ser at Flesch under den første tiden var effektiv og iverksatte en rekke tiltak. Allerede 10. mai 1940 ser vi av Thulands politidagbok at Flesch ba politiet i Bergen om oversikt over eiere av radiosendere . Videre ønsket han beslaglagt radioapparater fra jøder bosatt i Bergen.

Tilfeller i Bergen

Vi skal her kort nevne noen av sakene som ble etterforsket i Bergen, mens Flesch var leder i byen. Kristian Stein-organisasjonen hadde hovedsete i Bergen, men forgrenet seg langs kysten og talte dersom vi faktisk kan snakke om en samlet «organisasjon» kanskje så mye som 1500 motstandsfolk. Det er vanskelig å si sikkert hvor mange som faktisk var involvert. I alle tilfeller ble organisasjonen bygget opp i den tidlige fasen av krigen der de sivile motstandsfolk ikke fullt ut forstod hvilke sikkerhetsmessige tiltak som var nødvendig for å unngå å bli avslørt, arrestert og drept.

Under tiden for opprullingene av organisasjonen som startet natt til 2. oktober 1941 var det at Flesch flyttet til Trondheim. Flesch var imidlertid ennå i Bergen da etterforskningen tok til, og vi ser at han forklarte seg om saken etter krigen. Konstabel Ryland fra Bergen befant seg i juli 1947 på Trondheim politikammers landssvikavdeling, der han fikk anledning til å avhøre Flesch om saken.

Flesch forklarte at det var Marino Nilsson («Pitt») som var ansvarlig for avsløringen av organisasjonen, som norsk angiver. Med seg hadde han hatt følge av statspolitimannen Sverre Fermann Lie, og det var i forbindelse med etterforskningen av Lies landssviksak at Ryland avhørte Flesch. Han forklarte at etter at senderen kalt «L.M.A» var blitt avslørt, ble det tyske politiet klar over at det befant seg flere illegale organisasjoner i Bergen, og Nilsson ble satt inn for å komme disse til livs.

Kristian Stein. Norsk Postmuseum

Siegfried Fehmer ved Oslo-kontoret hadde sendt Nilsson avgårde til Bergen etter opprullinger av en organisasjon i Ålesund, og i Oslo. Da Nilsson ankom Bergen og opprettet kontakt med Stein-organisasjonen var det i all hovedsak han som drev saken fremover. Etter å ha blitt slått ned på gaten en natt forstod Nilsson at han da var avslørt, og alarmerte det tyske sikkerhetspolitiet denne natten til 2. oktober 1941. På bakgrunn av hans alarm iverksatte politiet straks arrestasjoner av en rekke nordmenn. Tyskeren som hadde ansvar for etterforskning i saken var Berns, og Nilsson selv arbeidet under Karl Probst mens etterforskningen pågikk.

I et avhør gjort med Solveig Eidsaa i 1946 ser vi at samarbeidet mellom Probst og Flesch beskrives nærmere. Eidsaa arbeidet som kontordame i Veiten, og hadde jobbet sammen med Probst siden 1940 til denne ble overflyttet fra Bergen. I avhøret forklarte hun at via Probst hadde hun fått vite at Flesch selv var uformuende, men at Probst hadde hjulpet Flesch med å tjene penger på pelsverk. Probst hadde kjøpt opp pelsverk på vegne av Flesch, og med spesielle kurerfly hadde pelsene blitt sendt til Tyskland hvor Probst fikk varene solgt, og satte pengene inn på Flesch sin konto.

Eidsaa gav ellers uttrykk for at hun ikke hadde oppfattet de to som særlig gode venner, men Probst kunne stort sett gjøre som han ville i jobben fordi han hjalp Flesch. Probst skal ha blitt overført til Trondheim samtidig med Flesch, og Eidsaa mente at pengetransaksjonene var en del av forklaringen på dette. Aktiviteten forstatte visst nok også etter at de flyttet til Trondheim.

«De 4 uadskillelige»

Probst hadde ellers fortalt Eidsaa at Flesch hadde et utmerket forhold til tre andre tyske ansatte i ulike avdelinger. Sammen med korvettenkapitan i krigsmarinen Hans Bartels, før nevnte Roth, samt stabsoverlegen prof. dr. Hans Holdfelder utgjorde de en gruppe som kaltes «de uadskillelige», fordi de var gode kamerater og hadde et glimrende samarbeide. De skrøt også av dette selv.

Ofte gikk disse fire til steder som Hotel Norge, og Bristol hvor de tilbragte mye tid. Eidsaa gav ellers eksempler på hvordan disse til tider jobbet sammen.

Hans Holfelder, 1931 Deutsches Röntgenmuseum

Etterforskning av krigsforbrytelser

Saken mot Flesch ble etterforsket i Trondheim, og det derfor ikke dokumentasjon fra Bergen som er det mest fremtredende i saken mot ham. Imidlertid ser vi at det nevnes eksempler som også har samband med det som skjedde her på vestlandet.

Blant annet er omtalen av kampene i Matre på «Bjørn West-basen» nevnt, der Erwin Lang forklarte seg om bakgrunnen for at den norske aktiviteten i området ble oppdaget, og leder for den norske styrken kaptein Risnes også bidro med opplysninger om det som hadde hendt.

Videre stevnet Flesch Siegfried Fehmer og SOE-operatøren Torbjørn Gulbrandsen som vitner, der de to skulle bidra med informasjon om såkalt «Silent killing», en metode nordmenn lærte på treningsleirene i Storbritannia. Gulbrandsen er sagt å være den første som forklarte seg om opplæringen i England under tyske avhør i Norge, da han ble tatt i 1942 etter opprullingene i Telavåg. Fehmer hadde ansvar for saken med Gulbrandsen.

Poenget med å stevne de to som vitner var å vise til brudd på folkeretten i metodene benyttet av de allierte og motstandsbevegelsen i Norge. Slik ville Flesch argumentere for at represaliebruken han hadde vært ansvarlig for kunne vurderes som legitim, men strategien til Flesch førte ikke frem. Det ble også utbedt «allminnelig materiale» om likvideringer utført av motstandsbevegelsen som skulle brukes i forsvaret av Flesch. Riksadvokat Andreas Aulie stilte ikke slikt materiale til disposisjon, men avviste kort forespørselen.

Dankert Thulands politikort Foto: Cathrine Løvaas

Også Dankert Thuland ble innkalt som vitne i saken for å svare på hvordan motstandsbevegelsen hadde arbeidet. Det synes ikke som om han faktisk vitnet. Dankert Thuland hadde pr. november 1946 ikke så langt avgitt noen forklaring i saken, og ba om å bli oppdatert på hva han eventuelt skulle redegjøre for i Frostating lagmannsrett.

Forespørslene fra Bergen politikammer om "utlån"av Flesch til Bergen, ble begrunnet med at Flesch og Probst hadde bygget ut et finmasket nett med agenter i Bergen under den tiden de arbeidet i byen. Under etterretforskningen så bergenspolitiet at trådene løp sammen om Probst og Flesch. For å få sakene etterforsket og finne flere av agentene som var på frifot ble det nødvendig å låne Flesch tilbake for avhør i Bergen.

En ser at gjennomføring av avhør i Bergen skulle bli utfordrende. De bergenske politifolkene reiste også til Trondheim for å få snakke med Flesch. Da Flesch var kommet til Bergen kom instendige oppfrodringer snart fra politet i Trondheim der nødvendighet av å få Flesch tilbake for å gjennomføre rettssaken mot ham kom mens han var på «utlån». Det synes som om politiet i Bergen ikke fullt ut fikk avhørt ham slik de ønsket.

Fra saksdokumentene D.nr. 798, 1945-1948

Forsvaret

Flesch forsvarte seg ellers med at ordrene han gav kom på befaling fra hans overordende i sikkerhetspolitiet, Fehlis. Totalt sett førte ikke forsvaret frem og Flesch fikk dødsdommen avsagt. Alle midler ble tatt i bruk for å unngå henrettelse, men det lot seg ikke stoppe. Anke, gjenåpning og benådning ble begjært uten nytte. Dommen ble til sist fullbyrdet 28. februar 1948, kl. 24.00.

Litteratur

Brautaset, Steinar: Gestapooffiseren Fehmer. Milorgs farligste fiende. J.W. Cappelens forlag. A/S, Oslo. 1986

Military History fandom.com: Einsatzkommando

Heydrich på Ekeberg: Alamy Image ID: 2H6XKDR

Haga, Arnfinn: Arquebus kaller London, Haugesunds Avis forlag. Haugesund, 1977

Pryser, Tore: Gerhard Flesch i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 10. juli 2022 fra https://snl.no/Gerhard_Flesch

Wikipedia: Gerhard Flesch

Wikipedia: Unternehmen Tannenberg

Kilder

SAB/A-60401/Y/Ye/L0001: Avskrift av krigsdagbok for Dankert Thuland, 1940-1941

SAB/A-60401/Y: Korrespondanse 1945-1947

SAB/A-60401/Y: Div. Gjenparter, avhør Eidsaa

SAB/A-60401: Henlagt sak 18.12.1946. Gerhard Friedrich Ernst Flesch

RA/S-3138-39/D/Da/L0167: D.nr. 798, 1945-1948

NA/A-W 1755/38 og 39, Meine Tatigkeit bei der geheime Staatspolizei: Erlebnisse, Erfahrungen, Erkentnisse. 1 og 2.

Share to