Fra Jim Ares 40 års tjeneste ved Lstn Sørreisa

Da vi kom frem til høsten og skulle videre, reiste jeg med tog fra Trondheim til Oslo. Jeg reiste da videre til Kongsberg for å besøke mine tanter, onkler samt søskenbarn. Dette var min ilddåp med å reise med tog. Jeg ringte til min tante og fikk fortalt at jeg kom til Oslo med tog, og de skulle da komme å hente meg der. Det gikk ikke verre til at de ikke greide å finne meg i Oslo byen. De trodde jeg kom med buss. Jeg kom med tog til Oslo Sentralstasjon. Etter hvert ringte jeg dem igjen utpå kvelden. Jeg var da gått over til Østbanestasjonen, og her fant jeg et tog som skulle til Drammen. Tenkte jeg måtte hoppe på dette for da var jeg nærmere Kongsberg, og min beskjed til dem var at jeg var på togstasjonen i Drammen. Her ble det også misforståelser. De trudde jeg sa Tollstasjonen og leitet etter meg der. Da måtte jeg ringe på nytt, og nå var klokken passert midnatt. Etter hvert dukket et av mine søskenbarn opp, og da ble jeg plukket opp på torget i Drammen. Dette var før mobiltelefonen var oppfunnet og det var ikke så enkelt med kommunikasjonen. På den tiden var det telefonautomater.

Videre bar det til Kongsvinger for å gjennomføre operatørkurs til kontroll og varsling. Skolen til kontroll og varsling var der – men Vardåsen var overfylt med folk slik at vi måtte innlosjeres på festningen i Kongsvinger. Her fikk Jim sitt første møte med pæretre – det var et slikt tre inne på festningens område, og vi måtte jo bare besøke dette treet – ble første pæreslang, i tillegg ble epletrærne langs gatene besøkt med våre lange armer noen ganger. Vi som kommer i fra langt nord fra var jo ikke vant til slike frukttrær i hagen. Her greide vi også å få litt innpass hos de lokale innbyggerne og da spesielt et par jenter. En kompis som etter hvert gikk videre på befalsskolen og jeg ble jo tatt med på kjøretur ut i distriktet og fikk litt sightseeing – samt en tur over til Sverige.

Etter 14 dagers kurs på Kongsvinger gikk turen hjem til Sørreisa, hvor tjenesten begynte inne i operasjonsrommet på 365, rett i arbeid som soldat.

Vi som var i fra bygda var i en særstilling med at vi hadde muligheten til å søke om å få bo hjemme, og selvsagt benyttet vi oss av denne goden og søkte på det og fikk søknaden innvilget. Dette var til stor irritasjon blant noen av våre medrekrutter som måtte bo her på messa i Gompen.

Husker spesielt denne leirtjenesten som vi var med på høsten 1981, var som oftest ledet av Admin kapteinen, vi som bodde hjemme forsøkte å lure oss unna … men det gikk ikke alltid, men vi ble tilgodesett med å få dra tidligere hjem stort sett alle dager som vi hadde slik tjeneste på. Denne sub tjenesten som den kaltes for var ikke like populær alltid, men det måtte gjennomføres, inn under denne tjenesten lå også kjøkkentjeneste med potetskrelling som ikke var så veldig morsomt å gjennomføre. Her ble vi også satt til å måke snø, klippe plener, spyle og rydde rundt omkring i leirområdet.

Etter hvert, fra 1. januar 1982 begynte jeg som grenader og fikk litt annet å gjøre enn rene soldat oppgaver – jeg fikk da opplæring med å skrive speilvendt bak på vår store plottetavle som vi hadde inne i vårt OPS rom, og det var en hel kunst for å få dette riktig – å skrive speilvendt er noe som fortsatt henger i fingrene for det kan jeg den dag i dag. Det var en ikke alltid en like enkelt oppgave å stå bak tavlen og motta manuell telling fra Vardø. Soldatene som satt i andre enden hadde et utrolig tempo på sin telling, når man skulle plotte flyene måtte man tenke slik at vi fikk pilen til å peke riktig vei, om flyet var på Sørlig, eller Nordlig kurs. Pilen gjenspeilet dette.

Sammen på skiftet var det to grenaderer May Wenche Krogstad og Rasmus Mo. Disse to stod for mye av den første opplæringen min.

Vi hadde også fra 6 – 10 soldater pr. skift. Oppgavene deres var å bemanne IN – TKM – TKX – ET – Høydemåler. På godt norsk kan vi si at soldatene hadde ansvar for å initiere/sette opp symbol på radarplott og sørge for at disse ble holdt i systemet vårt lokalt. Når de kom ut imot ansvarsområdet til nabostasjon skulle soldatene påse at tracket ble overtatt av naboene.

Soldatene skulle da også finne høyde på tracket. Det ble gjort ved å bemanne høydemåleren. En fikk oppgitt bearing og range slik at de kunne sette det inn i høydemålersystemet slik at de fikk treff og kunne legge inn høyden på flyet.

Soldatene var ikke like enige om hvem som skulle bemanne, og de hadde også interne veteranregler om at veteranene ikke skulle bemanne like mye. De skulle for det meste holde seg på pauserommet. Når vi oppdaget dette satte vi foten ned for det skulle være omtrent lik bemanningstid på alle. Vi hadde for det meste et godt samhold med oss grenaderer og soldater på den tiden.

Videre fikk vi opplæring på Movement. Her fikk vi knallhard opplæring av Movement leder Else Grimstad.

Tjenesten bestod av å motta meldinger fra stasjoner nord for oss, samt flyplassene fra Evenes og nordover. Disse meldingene og flightplanene skulle videreformidle til våre overordnede på Reitan samt intern, og her var det telefonen som ble benyttet. Her tok vi også imot været som kom på en printer, samt flightplaner og posisjonsrapporter i fra fly. Alt dette skulle vi videreformidlet internt. Været meldte vi på telefon intern opp til den personen som satt bak plottetavlen, for her var en egen liten tavle som vi skrev siste været på hver time slik at de som satt oppe i kontrollseksjonen kunne se hvordan været skulle bli den neste timen. De meldte været videre til jagerfly som vi hadde på kontroll. Vi som var grenaderer rullerte på oppgavene med å sitte nede på Movement og bak tavlen i andre etasje hvor vi skreiv speilvendt.

Hver vinter var det en stor øvelse. På 1980 tallet og utover var det ganske mange fly som vi skulle holde styr på, og loggføre etter hvert som de kom med lasten sin fra det store utland, der de fleste landet på Bardufoss. Det var så mange fly at det var flybevegelser hvert 5 minutt på flystripa i perioder. Vi hadde da alle flight planer for hele innflygingen som var planlagt i en perm, og fulgte nøye med på, og krysset av for hvert fly som var kommet og hadde gjennomført det de skulle på Bardufoss og de andre omkringliggende flyplassene. Dette ble sjekket nøye av daværende Movement-leder da hun kom på jobb neste dag. På Movement hadde vi også en «telebrief» som vi måtte lytte på. Over denne kom scramble-ordrene på våre beredskaps fly slik at vi måtte følge med og melde dette videre til de andre avdelingene.

Her hadde vi også ansvaret for å melde videre alle statusforandringer på utstyret. Det var slik at vi ikke kunne si stasjonsnavnene i klartekst. Her hadde vi koder for hver enkelt stasjon. Dette tallet forandret seg ved månedsskifte hver måned. Dersom noen var så uheldig å blande tall og stasjonsnavn slik at kodesystemet ble røpet, måtte vi skifte koder med en gang. Da hadde vi en plan med en omregningsmåte slik at nye koder/tallrekker kom frem og dette måtte alle som hadde være med på å skifte.

Det ballet på seg med bemanning av TPOA som da var hakket over soldatene i OPS tjeneste. Her satt vi nede på gulvet sammen med soldatene, og produserte bildet som ble presentert. Vi hadde da en TPO og en IDO som satt på skranken bak oss, og en meter høyere oppe enn oss. Dette foregikk i et mørkerom og det fortsatte vi med å jobbe i helt frem til våren 1999.

Entreprenørfirma O.A. Ovesen bygget velferdsbygget 1982. Her fikk jeg oppdraget av entreprenøren med min gamle gråtass-traktor å være med å hjelpe til å fylle og planere rundt dette huset. I tillegg fikk jeg oppdraget med å selge/montere rullegardiner (og de skulle være lystette) for alle vinduene i dette bygget. Også ved utgangsdøren.

SAS og BRAATHENS hadde faste flyruter mellom Tromsø og Longyearbyen på Svalbard også under den kalde krigen. Mange av de flyverne som var kapteiner på disse flyene var gamle piloter fra Forsvaret, og de tenkte etter at de kom seg et stykke ut i havet fra Tromsø at de skulle sjekke inn/ta radiokontakt med VIPER for å høre om det var noe trafikk i området. Disse flyene gikk rundt midnatt nordover og kom ned på morgenen. Det hendte mange ganger at det var russisk aktivitet, og flyverne på ruteflyene fikk info om hvor de russiske flyene var. Husker spesielt en gang en SAS kaptein som var ganske på og ville ta seg en ekstra sving for å greie å se disse BEARENE som var ute da. Han greide det til stor applaus fra passasjerene.

Vi hadde også en skiftsjef som stort sett alltid kalte opp disse ruteflyene for å snakke med dem, og informere om vi hadde noe.

Det ble utnevnt både den ene og andre kommisjonen som skulle utforske og sjekke denne ulykken. Her skulle man til bunns i hva som hadde skjedd. Det har også vært laget TV-dokumentar om denne saken og vår Sjef Ops som var MC (Master Controller) den dagen ble intervjuet. Våre logger fra aktuell dag ble også sett igjennom, og det er vel mest sannsynlig at sidene i loggen ble sendt inn like etter ulykken. For det viste seg i ettertid at disse sidene var revet ut…

Denne avisartikkelen er fra etter at en ny gjennomgang av ulykken i 2003 er trykket av Troms Folkeblad. Her kan man lese at loggen til Setermoen skytefelt er borte…

Det har vært mye snakk om at Forsvaret hadde «kastet/gjemt» disse loggene, men det stemmer ikke helt. Den siste kommisjonsrapporten som regjeringen satte ned i 2003 hadde disse loggene, samt alle andre logger fra Militære og sivile avdelinger i nord. En kopi av loggen ligger i rapporten på ca. 1400 sider. Etter en forespørsel til stortingets kontor fikk jeg tilsendt rapporten med alle vedlegg på en link. Her er et utklipp av loggen fra TPO i Sørreisa. Som vi kan se er det kun nevnt at det var et WIDERØE fly savnet. Står litt mer utfyllende i Honningsvåg sin logg om at de fikk beskjed å ta en reduction (spille av bilder på nytt) for å sjekke om det var noe som kunne bli sett der. Men resultatet var at det ikke var noe annet å se i samme området som denne WIDERØE maskinen befant seg i.

Har jo også vært med på å bli innblåst i anlegget på 365. Det var når det var mye vind (over 25m pr sek). Da kunne vi ikke bli kjørt opp med heisen ute. På vinterstid var det mange ganger også vegen ble stengt på grunn av rasfare. Jeg har vel på det meste vært godt og vel 30 timer på en vakt – men hell i alt så hadde vi «nød proviant» liggende i fjellet, men dette fikk vi ikke lov til å ta ut før det var gått 2 timer. Noen stod nesten med stoppeklokke for å vente på at vi kunne åpne disse tørre kjekspakken samt RSP som lå lagret oppe på taket bak MSO i 3. etasje.

Nedenfor ser vi et bilde som er tatt av ytre heis som akkurat har passert gjennom masten eller skal passere gjennom den. Når det var en del vind så måtte heisfører sakke litt av på gassen slik at heiskabinen traff på riktig plass slik at vi kom oss igjennom. Denne kabinen hadde plass til 12 personer, og om morgenen stod det lang kø i heishuset for å komme seg på jobb oppe i fjellet, kunne være både 5 og 6 fulle heiser om morgenen. Men det kom alltid noen litt seinere. Skiftet som skulle avløse hadde første prioritet om morgenen.

Det hendte at heisen var stengt mange ganger på grunn av vind, og brøytesjåførene tok opp fjellveien slik at vi kunne kjøre opp i Volvo Feltvogn eller MB som kom etter hvert. Det hente også at personell måtte gå i fra sløyfe nummer to (et godt stykke opp i lia) og opp til innslaget, her var det et tykt grønt tau som man kunne holde seg fast i mens man karret seg oppover lia.

Det sies også at noen brukte stresskoffertene sine som akebrett for å komme seg ned fjellsiden. Noen gikk/randt ned på skoene sine også. Her gjorde også folket et pek til hverandre med at det gikk noen nedover fjellsiden og holdt i tauet, de som stod oppe rykket da i tauet slik at dem som var nede i lia spratt opp og trynte.

Var ikke de helt store fasilitetene på oppholdsrom og kjøkken i det gamle fjellanlegget, men likevel greide vi oss ganske bra med å både koke kaffe/steke utallige vafler og lage nydelig mat.

Vi hadde en grei kaffetrakter og det gikk utallige med kanner kaffe. En av de sivilt ansatte hadde med seg grillpølser på en vakt og hun fant på at det måtte jo gå å bare legge dem i kaffe kolben og kjøre kun vann i gjennom trakteren slik at pølsene kunne bli varmet slik. Slik ble de jo passelig varm og ble spist.

Ute i fasade bygget var det bedre muligheter for å lage mat. Her ble det på en vakt Julaften eller Nyttårsaften midt på 1980 tallet tilberedt laks slik at vi hadde en nydelig middag av det. Skiftsjefen vår var da gift med en dame fra yttersiden, hvor hennes far var en av foregangsmennene i lakseoppdrett slik at han da hadde fått fersk laks fra sin svigerfar. Nydelig var det i alle fall.

På dette oppholdsrommet var det 4 sofaer som hadde 3- Da snakker vi om 70 talls offentlig kontor møbler, En av mine skiftsjefer som var ganske høy (kalte seg selv for Norges høyeste lapp/Same), skulle slappe av på en av disse sofaene og tredde seg nedpå uten å ta av seg skoene. De tredde han ut i gjennom siden på sofaen. Da fløy det en liten faen i meg at her måtte vi gjøre noe. Etter at han var sovnet så bant vi skolissen fast i sofaen. Og så gikk det en liten stund så kom vi ut av opsen og ropte til han at det var telefon, Han nærmest stod på gulvet med sofaen på seg.

Kveld/natt og helgevakter ønsket vi å være mest mulig sosiale med bla. kortspill. Da ringte vi fra Movement og opp til TPO posisjonen. Vi satte da telefonlinja i mellom disse to åpne, slik at telefonen ringte nede på Movement, ropte den personen som satt på TPO og sa at det ringer nede. Da var det for den personen som egentlig skulle sitte nede å hive seg ned denne vindeltrappen fortest mulig for å få tatt denne telefon. Dette var noe som ble gjennomført på alle skiftene og det fungerte. Selv om noen da måtte vente et par minutter før de fikk svar. Vi så jo hvem det var som ringte for det var jo for det meste på disse direktelinjene som ble brukt.

Dette var de første data distribusjonssystemet lokalt inne i huset. Noen små skjermer med kabler imellom slik at vi som jobbet på Movement kunne skrive inn flightplans, værmelding og andre meldinger som skulle leses av personell som bemannet i de forskjellige posisjonene i OPS. Dette kom vel på siste halvdel av 1980-tallet, og var et stort fremskritt for vår tjeneste.

Her ser vi Bjørn Blindheim og Kjetil Jakobsen som bemanner Movement seksjonen. Kjetil sitter og skriver inn på dette systemet som vi var veldig fornøyd med å få. Det lettet jo vår jobb med å videreformidle informasjonen lokalt innen huset.

Røykerne måtte etter hvert finne seg et smutthull hvor de kunne røyke og det ble i gangen fra MIO mot ventilasjonsrommet. Her var det både røykere og andre som satt og fortalte mange gode historier. Vi hadde slike doble ståldører inn til selve bunkeren, og i mellom disse dørene var det såpass stor plass at det gikk an for en kar å gjemme seg der. Mange var utspekulerte og ønsket å skremme de andre på skiftet. Vi hadde Tove Dale Johansen som var ganske så lettskremt, slik at hun fikk gjennomgå og ble temmelig forbannet på oss mange ganger.

Bak skranken (som vi kalte det) hvor TPO/IDO/EO bemannet var det en lenestol og et lite bord samt dette askebegeret. Dette var tider før røykeloven tredde i kraft, og det var lov å røyke i Operasjonsrommet. Askebegeret ble flittig brukt på alle vaktene. Ikke alle var like fornøyde med at det røktes i operasjonsrommet. Etter hvert da røykeloven kom på 90-tallet ble dette askebegeret flyttet, men allikevel fortsatt flittig brukt av et knippe røykende mennesker.

Fagforeningen kjempet lenge for at vi grenaderer skulle få oss fast sivil jobb- Dette skjedde i 1989. Systemet var slik at du kunne få tre og tre år som grenader og deretter et og et år med max 9 år til sammen. Vi jobbet iherdig med denne saken, og sa at det var det samme om vi gikk sivil eller i uniform, så lenge vi fikk jobb. Til slutt fikk vi gjennomslag og omgjort 6 – 7 slike grenaderstillinger til SIVIL. Men vi ble slik skråstrek sivil/militær. Vi hadde fortsatt alt av militært utstyr, og på øvelser måtte vi stille i uniform. Har også noen gode historier fra nattevakter da skiftsjefen var på oppholdsrommet for å slappe litt av, og der noen valgte å knytte skoene hans fast i armlenet på sofa for deretter å gå ut i døra å rope på vedkommende at det var telefon, og det hele endte med et durabelig rabalder.

Ved gjennomlesing av gamle logger står det stort sett for hver vakt at orden og renhold er utført i henhold til ordre. Jeg husker jo fortsatt at det skulle vaskes og rengjøres både på hverdager og i helger, støvsuge på teppegulvet oppe i 3. etasje skulle gjøres om natten. Trapper og ganger skulle vaskes, samt at toalettene skulle vaskes i løpet av helgevakten. Dette var oppdrag som grenaderene og de sivile på skiftet utførte, samt noen av NK-ene på skiftet. Soldatene hadde oppgaver med å vaske sitt oppholdsrom/toalett/og trapper ute i fasadebygget, og vi skulle ha inspeksjon på at dette var gjort. Det var ansatt rengjøringsdame som foretok renhold og vask hver dag, men personellet som jobbet skift var pålagt å gjøre rent i tillegg. De aller fleste var med på det. Da som nå var det problemer med å få folk til å rydde bort sine egne kaffekopper, plutselig en dag var det noen som hengte opp en plakat på koppeskapet, «husk å rydde etter deg din mor jobber ikke». Det gikk ikke lange tiden for at det stod på samme plakat «jo det gjør ho» og det var korrekt. Det var mammaen til en på mitt skift som vasket. Vi så oss lei på alle kopper som stod rundt omkring, så vi samlet dem i søppelbøtte uten å vaske dem opp. Neste dag folk kom på jobb å skulle ha seg kaffe var alle koppene skitne. Noen lærte av det men denne øvelsen ble gjentatt flere ganger.

Dette var også et tema i mange år i forbindelse med jobbing i fjellanlegg og vi kom frem til enighet om at det alltid skulle være 2 røykdykkere på jobb til enhver tid i fjellanlegget. Dette gjennomførte vi konsekvent i anlegg 365, men etter hvert ble røykdykkertjenesten avviklet.
Vi mente jo at dette gikk på sikkerheten løs og først og fremst var oppgaven til røykdykkerne å få ut personellet, ikke slukke eventuelt brann. Jeg sammen med mange andre tok denne tilleggsbelastningen med å utdanne oss til røykdykkere og gjennomførte et ukeskurs på Bardufoss inne i en labyrint som vi skulle bevege oss med maske og surstoff, varmt var det også. Dette var en ekstra belastning på noe av personellet, vi måtte også ha jevnlige treninger på dette. En av de store utfordringene var å evakuere, og da med sykebåre via MSO som da var i 3. etasje i vårt anlegg. Ut på baksiden av dette kontoret, gikk det en stige trapp med rekkverk rundt slik at vi ikke skulle falle ned. Her skulle vi fire ned båre med et menneske på, da gikk det en person ned denne stigen og holdt imot båren, samt at det stod 2 personer og holdt igjen båren men samtidig forsøkte å komme seg ned denne stigen. Dette var et utrolig tøft oppdrag å gjennomføre. Dette var en ekstra oppgave som vi ikke fikk noe kompensert økonomisk for de første årene, etter hvert på slutten av 1990 tallet greide vi å forhandle frem en kompensasjon på noen kroner for å ha denne tilleggs jobben.

Vi ble alltid testet på røykdykker beredskapen vår da vi gjennomførte slike store synaxer, evakuering/brannalarm var alltid et øvingsmoment. Dette var noe vi skulle greie å gjennomføre. Ved en TACWVAL ble jeg beordret til å sitte igjen inne på Movment-rommet, og røykdykkerne skulle komme å redde meg ut. De greide ikke å få meg ut i tide slik at jeg «døde» og ble da dømt ut av øvelsen i 12- 15 timer. Var da så heldig at jeg fikk dra hjem og legge meg. Fikk da en god natt søvn før jeg fikk stille på videre øvelse, var ikke lei meg for at dette skjedde. Vi som stasjon fikk jo en ripe i lakken for at vi ikke greide å redde ut personellet innen den tid som krevdes. Vi var også flere ganger på Bardufoss for større vedlikeholdstreninger slik at vi greide å holde oss current på dette oppdraget. Jeg fikk da være med på slokking i bla. fly.

En av våre tidligere sjef Ops bemannet i 3. etasje, og han brukte vanligvis briller. Disse mistet han på gulvet og greide ikke å finne dem igjen for han så jo dårlig uten brillene på seg. Da ble vi som var grenaderer på jobb beordret opp og legge oss på alle fire for å finne disse slik at han kunne fortsette sitt oppdrag. Dette var vel ca. 1986.

Russerne avfyrte stadig vekk raketter fra Kolahalvøya, og en gang gikk det galt da raketten dro i feil retning i forhold til det som var planlagt. Dette var 4. juledag 1984. Raketten landet heldigvis på Inari sjøen i Finland og gjorde ikke noen stor skade bortsett fra at det ble litt oppstandelser og dipolomatiet fikk seg litt jobb.

På 80- og 90-tallet var jeg borti utallige hendelser, med blant annet denne raketten som ble skutt ut fra en Russisk båt og havnet på feil kurs med heading mot Norge, den fløy vel over Norge men landet Inarisjøen Finland, dette var nesten starten på 3 verdenskrig.

Det har også vært mye alliert trafikk langs Norskekysten opp gjennom tidene. De spesielle som vi fulgte godt med på var SR-71 som hadde base i England, og kom flyvende sammen med tankere til nord av Tromsø, og skilte lag der. SR-71 økte da betraktelig i fart og høyde. Har hatt dem over 70000 fot øst av Vardø. De tok seg en runde østover og kom deretter tilbake langs Norskekysten for å dra hjem til sin egen base i England. Det hendte jo noen ganger at de landet i Norge på grunn av problemer (det kan man lese om i åpne kilder, 5 ganger i Norge) og de fleste i Bodø.

Forsvaret hadde kontrakt med selskapet BUSY BEE med å transportere personell innad i Norge. Disse gikk i faste ruter hver dag og det var bare å bestille slike «haike» billetter. Det vil si at man satte seg opp på en liste lokalt, og reiseansvarlig bestilte da billetter hos Forsvarets flyterminal på Bardufoss for vår del. Man fikk svar en uke før flyet skulle gå om du hadde fått plass på den avgangen du ønsket. Fikk du ikke plass var det fortsatt mulighet å bare stille opp på flyplassen til avgangen, og var det plass så fikk du sitte på.

Forsvarets egne Hercules-maskiner inngikk også i dette rutemønsteret som var laget, samme prinsippet der. Jeg var til Oslo i alle fall en gang i måneden, dro bare ned for å ev. gå på kino. Da tok jeg inn hos venner og bekjente, eller en overnatting på Forsvarets perminal i Oslo.

Noen av disse rutene var såkalte melkeruter og jeg har vært med på en slik, Bardufoss – Lakselv – Bodø – Trondheim –Bergen – Oslo. Her måtte man ha god tid, for dagen gikk med til denne turen. Det var dersom man var uheldig og ble booket inn på en slik tur da.

Dette selskapet som var et underselskap av BRAATHEN SAFE hadde kontrakt med Forsvaret på flyving fra Kirkenes i nord til Kristiansand i sør, og hadde daglig rute.

Et system som vi hadde i anlegg 365 og videre med forbindelse helt til 1000. Dette var en boks på størrelse med en halvannen liter brus flaske som ble satt inn i et rør system som ble drevet av vakum. Denne gikk i fra teknisk forsyning ute i fasadebygget, inn til teknisk verksted og en arm opp til toppen som er 1000.

I denne sendtes det små deler samt papirer som skulle rundt slik at man slippe å gå disse lange strekken, tok bare sekunder så var forsendelsen fremme. Et genialt påfunn (og dette var da lenge før vi hadde digital mail veksling). Husker også at det ble puttet en mus inne i en slik boks som ble sendt av gårde i full fart. Hun overlevde hele turen, men det var noen som fikk seg et ganske stort sjokk da boksen ble åpnet og musa kom ut.

Skidag ble gjennomført i alle fall en dag i året. I mange år gikk turen fra Rustadfjellet videre etter løype på baksiden av Hjertinden, frem på siden av Steinvannet, for deretter å ende ned steinuren og komme ut Gumpedalen.

Dette var en fantastisk tur, men det ble betegnet at du måtte være litt sprek for å være med. Ved godt vær hadde vi solen imot oss hele turen.

De litt kortere turene ble til O-Hytta inne på Heia. Og de aller korteste turene ble å kjøre til Skøvannet og gå en kilometer eller så for å sette seg ned å lage bål, med diverse aktiviteter.

En av mine skiftsjefer, Bjørn Vikås nevner for meg nå, når jeg holder på å skrive denne historien en hendelse om et fly som styrtet på Finnmarksvidda på vår vakt, eller like før vi kom på kveldsvakt. Jeg syntes det var godt gjort av han å huske denne hendelsen. Sjekket i logg og der fant jeg det og det stemte. Vi ble beordret til å kjøre en reduktion (play back) for å finne ut hvor dette flyet ble borte, og i den posisjonen som vi rapporterte, ble flyet funnet.

Bjørn forteller at han lærte utrolig mye av de andre på skiftet denne vakten, vi sleit litt med å få utskrift av kart med posisjoner, vi måtte kalle inn vår programmerer til å komme for å hjelpe. Etter hvert så fikk vi det til. Dette kartet ble da overlevert til Politiet neste morgen.

Under er historien skrevet av Bjørn selv. Denne har har han tatt vare på, og har i sitt private arkiv.

På vakt fikk vi inn alle mulige telefonsamtaler, og ble informert om det som skjedde i Nord-Norge på den tiden. En telefon mottok vi fra hovedredningssentralen, og omhandlet en fiskebåt som hadde fått et lik i tråden som vi kan lese ut av loggboken.

Dette er bare et eksempel på hvilken informasjon som kom inn til oss i gode gamle dager. Det var et samhold og informasjonsflyt på de medier som fantes på den tiden. Det var telefonen som ble benyttet, ikke mye internett som kunne benyttes for å sjekke opp både det ene og det andre.

Vi kan lese om utallige hendelser, og jeg husker også mange telefonsamtaler som kom inn til oss i fra bekymrede beboere rundt omkring i landsdelen. De observerte ganske så ofte lys eller flyvende objekter på himmelen. Det var også noen gjengangere som ringte inn til oss og fortalte at de hadde observert UFO.

En del Widerøe fly meldte også om slike blinkende. eller stillestående lys som de oppdaget på himmelen.

Mange av disse objektene fikk vi aldri noen forklaringer på-

Det finnes utallige eksempler på slike telefonsamtaler som er loggført på mine og andres vakter opp gjennom årene.

Observasjoner gjort i hele Troms og Finnmark ble innmeldt til oss, og vi videreformidlet dette oppover i våre systemer. Som dere bare kan anta så var det mange forskjellige typer slike observasjoner. Vi tok godt imot alle slike telefoner, og svarte høflig og stilte mange spørsmål til den observante som hadde sett slike fenomener på himmelen.

Har også vært på jobb under store /trasige hendelser slik som Vassdalen ulykken – dette var en forferdig opplevelse for de som var innblandet. Husker det utmerket da vi fikk telefon om dette trasige raset som gikk i Vassdalen, og det ble satt i gang en stor redningsaksjon. Været var ikke på redningsmannskapets side. Denne skjedde 5. Mars 1986.

Var også på jobb under Kebnekaise ulykken. Vi fulgte med på skjermene våre, og fikk se at det blomstret opp med små lyspunkt på skjermen. Da hadde flyet truffet fjellveggen og ble revet sund i mange deler som også ble oppfanget av vår radar. Det ble umiddelbart satt i gang en større redningsaksjon. Ulykkesstedet hadde vi posisjon på slik at vi kunne sende søk inn i riktig område med en gang. Skjedde 15. Mars 2012. Jeg, sammen med 5 andre fra stasjonen deltok på en minnes- markering som foregikk i hangaren på Gardermoen.

Postfly på tur i fra Oslo til Tromsø via Sverige kom nordover sent kveld/natt 8. januar 2016. Vi fulgte flyet nordover på Svensk side, og plutselig begynte det å miste høyde. Vi sendte da opp våre 2 F-16 som stod på beredskap i Bodø for å sjekke området, og de fant da et sort hull i snøen i den posisjonen som vi hadde, og konstaterte at det var stedet. Det ble sendt ut helikopter og mannskaper for å undersøke. Konklusjonen var vel at flyet iset ned.

Har også vært noen F-16 ulykker, husker en på Andøya 14.03.1988 som styrtet i en myr og hvor hele flyet forsvant ned i myra. Det vistes bare et stort hull.

Etter nattevakt var vi både blå, sort og rød på fingrene våre etter at vi hadde holdt på hele natten med å skrive dagens brif ned på overhead plansjer som skulle vises til påtroppende dagvakt, slik at de fikk et innblikk i det som var planlagt kommende dag. Det ble også litt historie om hva som hadde skjedd de siste 16 timene siden de hadde vært på jobb.

Vi hadde også noe som vi kalte for IRAN perioder. Dette var ettersynsperioder som varte i 2 – 3 uker og ble gjennomført en gang i året, da var det full stopp på radaren og den ble ettergått og skiftet slitedeler på. I disse periodene ble mange tatt av skift for å gå på dag. Det var ikke behov for å ha personellet på skifttjeneste. Vi bemannet Maisa radaren som vi hadde data i fra inn til vårt system og videreformidlet det vi fikk inn fra denne til våre overordnede på Reitan.

Disse periodene var det alltid en stor diskusjon rundt, og jeg som var aktiv i fagforeningsarbeidet helt i fra midten av 1980-tallet, hadde mange ganger store diskusjoner om arbeidsplaner på dette feltet. Vi som fagforening mente at det ikke var grunnlag for å lage nye arbeidsplaner på grunn av dette vedlikeholdet. Vi sendte saken frem sentralt og vi fikk faktisk medhold i at det ikke var grunnlag for å si opp avtalen og ikke betale folk turnustillegget for denne perioden.

Husker en av våre sjefer ble temmelig irritert på meg, møtte han tilfeldigvis ute i leiren da jeg skulle på kveldsvakt en dag og jeg fikk beskjed om å bare dra hjem, han ville ikke ha meg på jobb, men jeg dro ikke hjem.

Kong Harald har besøkt oss mens jeg var på vakt, og jeg satt i IDO- osisjonen min da han passerte 1 meter unna meg.

Vi var jo spente på hvem han ville snakke med. Han tok en runde inne i Ops rommet og fikk forklart hva vi gjorde her. Som vanlig ankom han stasjonen i et Bell-helikopter fra 339 skv. Kongen besøker alltid de store vinterøvelsene som går i mars måned. Han har da vært i Skøelvdalen på besøk, og fikk servert lunsj i en teltleir 3 kilometer nord for stasjonen.

Kongen har også ved en annen anledning besøkt Hæren når de var på øvelse i vårt nærområde. Det var samtidig som vi hadde en TACEVAL. Vi hadde i den anledning leid den gamle skolen i Gumpedalen som vi benyttet til fri/overnattings område. Kongen var også i Gumpedalen samtidig på inspeksjon av Hærguttene og jentene. Da var det en liten jente i Gumpedalen som plukket en bukett med markblomster og overrakte denne til kongen.

Tape kjøring/sim foregikk som regel hver onsdagskveld et par timer sammen med Reitan, Honningsvåg og Kautokeino. Det var ikke alltid at alle var med. Det kunne også bare være oss og Honningsvåg. I tillegg ble det initiert tapekjøring på helgevakter. Dette var for å trene på de scenarioene som vi hadde ferdiglaget på magnettaper, og det var en enkel sak å sette på disse tapene og starte Sim-scenarioet.

En av mine kollegaer nevner jo for meg om jeg husker den gangen da vi skreiv i loggen at vi kjørte HIP-POKE (som er at vi kun bemanner 1 posisjon) for at vi skal kjøre tape/sim. Og på linjen under står det Brannsløyfe oppholdsrom koplet ut på grunn av vaffel steiking…

Stasjonen hadde en hytte ved demningen ved Altevann. Dette var en såkalt luftvakthytte/avløsnings hytte i forbindelse med turene inn til Maisa.

Noen grenaderer fra stasjonen var på hyttetur der rundt 1980 og det gikk vel hett for seg med inntak av alkohol m.m, og etter at folkene var dratt hjem begynte hytten å brenne, og brant helt ned til grunn. På 1990-tallet ble det diskusjoner om vi skulle få lov til å bygge opp en ny hytte i området som vi kunne bruke som velferdshytte. Vi kom da til enighet med Statskog og fikk tildelt en tomt hvor det ble bygget en 2-delt hytte slik at 2 familier kunne være der samtidig.

Denne hytten ble bygget på dugnad av personell fra stasjonen, samt økonomisk bidrag fra Tjenestemanns organisasjonene. Hytten ble flittig brukt en periode men i senere tid er den lite brukt. Dette også på grunn av at grunnen ikke er stabil der den står slik at telen flytter på den. Dette er rettet opp og hytten er klar til bruk men lite interessant for personellet…

Under TACEVAL måtte vi som var sivil/grenaderer være med å bemanne nærforsvarsstillingene. De ble også evaluert under slike øvelser. Her gikk vi på rullering noen timer inne i operasjonsrommet – så noen timer i nærforsvar og deretter en økt med fritid slik at vi kunne få slappe litt av. Disse øvelsene varte gjerne i 3 døgn. Så jeg har noen timer i 12/7 stillingen oppe ved høyde nivå 365.

Jeg har også vært med som dekningsvakt inne på Maisa radaren i en uke. Dette var på begynnelsen av 1980-tallet, og vi ble fraktet med helikopter av 339 skv fra Bardufoss. Min uke var på vinteren i et forferdelig dårlig vær, og jeg var ikke ute den uken. Jeg fikk som oppdrag å male dørken i bandvognen som var stasjonert der på toppen. Ikke så veldig givende den uken akkurat.

Har også tjeneste som dekningsvakt på toppen av våre egne radarer.

En ukes OJT tjeneste ved RH Vardø, dette var for at vi skulle bli bedre kjent med radarforholdene før det operative personellet ble helt borte derfra. En givende ting å være med på – her fikk vi også benhørlig omvisning i lokalmiljøet og ikke minst på festningen.

Har også vært så heldig å ha en omvisningstur Vardø og videre til Honningsvåg med våre Twin Otter maskiner, fløy langs kysten fra øst og vestover på sightseeing i et nydelig vær.

Har også vært med på Solfest i Kautokeino. Det var slik at stasjonen her ble invitert til denne store festen som foregikk på fjellstua, hvor det ble servert fantastiske retter i fra vidda, masse folk. Noen fra stasjonen ble kjørt med bil for å være med på dette. Plutselig kom det inn en telefon fra Reitan at ØKN Ueland skulle fly med Twin Otter fra Bodø til dette partyet, og det var mulighet for å være med dette flyet. Han kunne mellomlande på Bardufoss for å hente folk. Da var vi flere som heiv oss med på dette. Og liv var det – var vel ingen av oss som var i seng den natta, og hjem igjen dagen derpå med samme flyet. En opplevelse for livet.

Har også hatt low level turer med 339 skv fra Bardufoss til Kautokeino, og sågar landet vi ved Juel sin sølvsmie og spasert bort til han for å besøke smia etter at vi hadde vært oppe på Rassegall toppen.

Vinterøvelser på Altevann, dette var noe soldater, grenaderer og befal var med på hver vinter hvor vi pakket sammen 1-manns telt med ovn, full pakke og dro til Altevann hvor vi skulle trene på skiferdigheter og lage snøhule for å overnatte i. Middag fikk vi kjørt opp fra stasjonen slik at det var en forholdsvis enkel øvelse sånn sett. Vi hadde jo også kokker med oss på turen. Mange fine historier og fortellinger som kom frem i teltet den kvelden. Var vel egne telt for soldater, samt for grenaderene, og også eget for befalet. Det var ikke alle som hadde like gode ferdigheter på ski, vi snørekjøre også et stykke på Altevann. For det var en bit å gå til den dalen hvor vi skulle lage oss hule som vi skulle overnatte 1 natt i.

Teltplassen ved Altevann. Her er både grenaderer og befal i full sving med forberedelser til dagens utflukt. Samt et bilde i fra en som koser seg i snøhulen som er begynt å forme seg.

Siste dagen i (1999) operasjonsrommet på 365, og dere antar riktig, det var faktisk Konjakk i denne flasken, en liten munn til flere. Det stålskapet som står i bakgrunnen er nå hjemme i min garasje.

Når vi kommer på slutten av 1990-tallet begynner byggingen av ny bunker på nivå 220 på stasjonen, og det er tid for at vi skal flytte inn i denne. Da skriver vi tidlig 1999. Da var det mye frem og tilbake om hvordan oppdraget skulle løses. Enigheten ble at vi som gikk på skift skulle dra til Reitan på ukesbasis for å bemanne derfra. Vi gikk da 12 timers vakter i en uke der nede så dro vi hjem og hadde fri i 2 uker så ny tørn, dette holdt vi på med i ca. 6 måneder. Nattevakta bodde i Bodin leir mens dagvakta bodde på Flystasjonen. Var mye frem og tilbake om hvordan vi skulle reise og hvilken kompensasjon vi skulle få, og hvor vi skulle bo. Planen var at det skulle settes opp egen flyrute til oss og da benytte Twin Otter som Forsvaret hadde i sin stall, for det ble det billigste alternativet. Jeg tror dette skjedde en fåtall av turene. Det ble oftest å dra med vanlig rutefly for å komme seg dit. Men det var greit å bli ferdige med denne tjenesten i Bodø og komme seg på rett kjøl igjen hjemme.

Den 19. oktober 1999 klokken 17:30 kom det første skiftet på jobb i det nye anlegget i Gumpen. Jeg var med på det siste skiftet som skulle forlate Reitan. Vi hadde en bil som vi disponerte på Reitan og denne kjørte jeg til Gumpen denne dagen og kom akkurat frem når skiftet kom på vakt for å overta ansvaret for Luftbildeproduksjonen. Etter at vi var kommet oss godt i gang i den nye opsen vår hadde vi en stor NATO evaluering for å sjekke oss.

Er det vi kaller «tulle» meldinger som kommer inn på telefonen til oss, og noen slike har det også blitt opp i gjennom årene. Når personell var i et eller annet festlig lag og hadde fått i seg noen glass av disse edle dråpene, fant de plutselig på at da skulle dem gjøre et pek mot kollegaer som var på jobb, og her et eksempel på hva en slik melding kunne være.

Av og til kom det inn telefon fra en vakthavende lege som ønsket helikopterbistand i forbindelse med en ulykke eller sykdom som trengte rask behandling. Og telefonen ble besvart hos oss, men det var egentlig sektorkontrolløren som hadde base på Reitan i Bodø som kunne ta den avgjørelsen, slik at vi måtte ringe til han får å få tillatelse. Jeg husker at jeg har tatt imot slike telefoner hvor det hastet og jeg sa at det var helt i orden, og ringte ansvarlig i Bodø etterpå. Har ikke vært med på at vi har sagt nei til å bidra med slik støtte.

Og under her ser vi et annet eksempel på hvor det sivile samfunnet ber om hjelp/støtte for å løse et oppdrag – her på berging av rein. Vi har også fått spørsmål i forbindelse med leiting etter sau langt etter at snøen er kommet for å berge noen dyr som har stått fast i fjellet.

Vi forsøkte en ny ordning på begynnelsen av 2000-tallet med at vi kun hadde en CRC som gikk helkontinuerlig turnustjeneste mens den andre gikk på dag i 6 ukers perioder. Det som ble problemet var at vi ble alt for mye personell på dagtjenesten, og det ikke var noe jobb til oss.

Ble en idemyldring om hva som kunne gjennomføres, og vi hadde da stasjonssjef Vidar Gunnberg som var med på det meste – og noen av oss stilte opp. Kom forslag om å bygge plattinger utenfor alle militære boliger som tilhørte Gumpen. Her var mange selv lærte snekkerer som tok i på dette og vi storkoste oss ute i sommerværet med å gjennomføre dette. Administrasjons bygget ble også malt på såkalt dugnad i denne perioden. Grillhus på stasjonene ble likeledes satt opp. Var en ny erfaring for mange.

Klopping av stien inn mot steinura fra enden av traktorvegen og innover, dette ble gjennomført i denne perioden og her sagde vi ned busker og kappet dem i passelige lengder for deretter å legge dem ut på våte områder. Noe stein ble også flyttet og lagt på stien slik at turgåere kunne ferdes tørt og godt inn til Nord-Europas største steinur.

Intervju i NTL magasinet har vi også vært med på. Vi var frempå å ville ha oss en seanse for å vise NTL sine 50 000 medlemmer om hva vi holder på med. Laget til en slik seanse hvor vi fikk Hovedtillitsvalgt for NTL Forsvarsbygg, Hovedtillitsvalgt Luftforsvaret og Hovedtillitsvalgt Hæren samt Lo Stat sekretær for Troms og Finnmark på besøk. Sammen med en journalist fra NTL magasinet som fikk en runde sammen med oss i dette topphemmelige anlegget. Det hele avsluttet med en pizza- og quizaften på Sørreisa Hotell hvor alle ansatte ble invitert til å delta.

Var også så heldig å få med meg deployering til Kaunas – med vår konteinerbaserte ACU, dette var en ny opplevelse og erfaring å ta med seg videre.

Her var vi stasjonert over en lengre periode. Vi rullerte på å være der for bemanning. Noen var flere turer nedover dit og stortrivdes i dette miljøet. Dette var noe som gav oss nye erfaringer og andre måter å få ting gjort på. Og ikke minst var det jo ganske mye mer uteliv i det området enn hva vi er vant til i Sørreisa.

Noen fikk opplevelser som de kanskje helst ikke skulle ha vært med på. Det var også obligatorisk å besøke en restaurant som solgte biffer på 500 gram, det var noe alle måtte igjennom. Når vi var der så ble vi også kjent med den fattigdommen som var i landet og byen. Vi kunne tydelig se at store byggeprosjekter var avsluttet da russerne trakk seg ut av området. Vi stiftet også bekjentskap med et barnehjem, og dette hjemmet besøkte vi og startet med innsamling av penger og klær hjemme i Norge som vi var å overleverte til barnehjemmet. Denne gjerningen har vi fortsatt med i 10 år etter at vi forlot vårt oppdrag i Kaunas.
Har også støttet hæren på vinterøvelse ute i felt, da med å operere i Hærens hjerte KO med vår mobile ACU. Men vi som tilhørte luft sneik oss unna og fikk rom inne på kaserne, he he dette for å slippe å ligge ute i telt på vinteren.

Har også vært ute på besøk hvor US Marine Corps bla. på Andsfjellet når de hadde med seg egen radar som de opererte på fjellet. De kom direkte i fra ørkenen til Bardufoss for å være med på vinterøvelsen, det viste seg på provianten de hadde med seg – her fantes det solkrem og Sunblock som de fikk utlevert.

Har også deltatt i brøytetjenesten på stasjonen. Dette var noe vi begynte etter at våre sjåfører/brøytetere gikk av med pensjon. Da ble oppgaven med brøyting forespurt til ansatte som sa seg villig til å være med på denne tjenesten – dette gikk over noen år til vi fikk en sjef som ble overtalt til å ikke videreføre dette prosjektet. Jobben ble fordelt på 6 – 7 personer som gikk i en ukes vakt turnus og ble tilkalt ved behov. Enkelte av oss storkoste oss med å få lov til å være med på litt annerledes tjeneste i tillegg til vår vanlige jobb.

Vært med på opplæring av utallige nye soldater og sersjanter opp gjennom årene har ikke tall på alle men må dreie seg om hundrevis.

Har hatt utallige med skiftsjefer og annet personell som jeg har vært med på å lært opp i gjennom min lange karriere her på CRC Sørreisa siden 1981. Da jeg begynte på skift DELTA i 1982 hadde jeg Geir Allan Stadsvoll som skiftsjef – og sammen med sivile og grenaderer ble jeg godt mottatt. Her var bla Rannveig Finnøy, Rassmus Mo, May Wenche Krogstad, og senere fikk man tilført annet personell og skiftsjefer som jeg never her: Geir Allan Stadsvoll, Odd Tore Kurverud, Jørn Lindbøl, Bjørnar Nicolaisen, Nils Bjørn Søndrol, Bjørn Vikås, Erland Loso, Tonje Skinnarland, Stein Mediå, Rune Sundvoll, Svein Petter Aagaard, Vegard Aasen, Bjørn Oppdal, Espen Bragstad, Silje Nythun, Kenneth Hugubakken, Lars Kyllo, Kristian Espenes, Erlend Andresen, Andreas Lygre, Jens Paulke, Anders Bjørnerud, Isabell Lundberg, Nikolai Bjørnsund og Lasse Stue.

Jeg håper jeg har greid å huske alle mine skiftsjefer. Er litt verre med å huske alle de andre medarbeiderne som har vært innom skiftet bare i korte perioder fra noen måneder til opp imot 3 år.

En av mine skiftsjefer Tonje Skinnarland har vært hjemme hos meg for å høste/hugge sitt eget juletre i forbindelse med julehøytiden.

Også arbeidskollega på skiftet har vært å hugget sitt eget tre hos meg, i tillegg hadde han med sine 2 gutter som elsket å få kjøre snøscooter.

Har vel sikkert hatt flere 100 arbeidskollegaer/soldater på mine skift opp i gjennom årene. Selv har jeg vært på kun to skift, DELTA og CHARLIE omtrent halve min karriere på hver av disse. Mange av dem har jeg ikke mulighet til å huske navnene på, husker spesielt 2 som jeg hadde, Pål og Isak som kom samtidig og var på skiftet i 2 – 3 år, greide absolutt ikke forskjellen på disse to flotte unge guttene, og dette poengterte de da de sluttet på skiftet.

Vårt skift var så heldige å ha vakt da F-35 for første gang var ute på oppdrag for å se på våre naboer som fløy langs kysten. Dette var før våre F-35 hadde overtatt beredskapen. 2 fly tok av fra Ørlandet og var da sammen med F-16 ute og det ble tatt bilder av russerne. Dette første oppdraget kunne man finne igjen i media etter kort tid, blant annet i russisk media ble det lagt ut videosnutt fra denne seansen. Vi fikk også gratulasjonsmelding fra sjef Luftforsvaret om denne hendelsen som var den første. Jeg er også stolt av å ha vært med på denne.

Jeg har også gjennomført Nijmegen-marsjen, og for å gjennomføre denne marsjen fikk vi beskjed å trene, trene .

Tentamen i forhold til å gå marsj var å dra til Honningsvåg for å gjennomføre Nordkappmarsjen. Denne ble gjennomført sammen med flere her i fra stasjonen. Vi kjørte nordover i Forsvarets minibuss, fikk låne forlegning av Luftforsvarets stasjon i Honningsvåg. Marsjen startet i Honningsvåg kl. 1500 med å luske seg opp 35 kilometer til Nordkapp platået, og det greide vi jo utmerket. Ventet der oppe til klokken passerte midnatt for så å luske ned mot byen igjen, da var tåken kommet sigende inn og vi så nesten ikke meteren fremfor oss.

Etter hvert kom vi oss i bilen og returnerte til Sørreisa, stoppet i Nordreisa, hvor vi skulle få oss litt mat. Da var vi så stive og støle og greide nesten ikke å bevege oss. Dette resulterte i at vi også greide å gjennomføre den lange og tunge Nijmegen-marsjen i et fantastisk folkeliv i Nederland.