Herskapelige doer gjennom tusen år"

Sporene etter noen av de eldste konstruerte doene finner vi i stuer bygget i tre på storgårder fra middelalderen. De laftede bygningene hadde ofte en svalgang av stavverk påhengt fasaden i andreetasjen. I endene av svalgangene, gjerne rundt et hjørne og bak en skillevegg, kunne det være anbragt en kamar, salerni eller et hemmelighus. Man satt på en plate med et utskåret hull i og ekskrementene falt ned på bakken under. Arkeologen Sigurd Grieg (1894–1973) har sammenstilt en rekke eksempler på hemmeligheter av denne typen fra Setesdal, Gudbrandsdalen, Hallingdal, Telemark og Hordaland , men også fra gårder i byene, som Skanken i Oslo.3 I bygårdene på Bryggen i Bergen hadde man også priveter i middelalderen, men de ble etter hvert forbudt, og man var nødt til å gå ned til avtreder bygget på bryggekanten over vannet.4 De eldste av disse svalgangsstuene kan dateres til 1300-tallet, men også senere bygninger som Kapteinsgården fra Mytting, fra 1600-tallet, i dag plassert på Maihaugen, oppviser i grunn samme prinsipp (ill. 2). Skriftlige kilder som Flateyjarbók, en islandsk håndskrift skrevet rundt 1390, bekrefter bruken av hemmeligheter på svalgangene.

Skriftlige kilder beretter også om hemmelighetene som noen ganger var bygget som frittstående hus på stolper ute på gårdsplassen på kongsgårdene.5 «Salernit stóð á stólpum» heter det i Fornmanna sögur, og man klatret opp til det via en trapp.6 Slike stolpehus kunne også bygges i fjæra i byer ved sjøen, som Tunsberg (Tønsberg) og Nidaros (Trondheim).7 Fordelen med en slik løsning var at floen skylte bort avføringen. En av kongsgårdene til Olav Tryggvasson (968–1000), konge av Norge fra år 995 til 1000, var velutstyrt.8 I Flateyjarbók kan vi lese om et stort hus hvor tjueto personer kunne gjøre sitt fornødne samtidig, elleve på hver side.

Fra 1200-tallet kjenner man til hemmelighus i flere steinbygninger som tilhørte den geistlige eliten. Steinhuset på Gran (ill. 3) ble oppført i andre halvdel av 1200-tallet, muligvis for en kannik, en mektig embetsmann i domkapitlet i Hamar bispedømme.9 Huset har bevart et adskilt privet for husets herskap. Det ligger bak en dør, som et lite rom innebygget i den tykke steinmuren, direkte i tilslutning til andreetasjens fornemme stue.10 Rommets ytre vegg stikker ut femten centimeter fra muren og ekskrementene falt ned på ytterveggen og bakken. Sigurd Grieg har spurt seg om ikke hemmeligheten var en sikkerhetsanordning i gårdskomplekset som steinhuset tilhørte, som en nødvendighet i det gårdskastell hvor man kunne søke tilflukt ved uroligheter.11

De fleste restene etter geistlige avtreder har vi fra klostrene. Cistercienserklosteret på Hovedøya utenfor Oslo ble grunnlagt i 1147. Det har bevarte rester fra to rom som ser ut til å ha fungert som hemmelighus, i anslutning til sove- og spisesal (ill. 4).12 De var bygget over kjellere med murte hvelv under. Nonneseter kloster i Oslo, et benediktinerkloster for kvinner, og Utstein augustinerkloster i Rennesøy kommune i Rogaland hadde også murte priveter, som små karnapper som stakk ut fra klostrenes fasader.13 På Utstein ble det i 1265 etablert priveter i hjørnene inne i andreetasjene av øst- og vestfløyene, med sjakter i muren ned til bakken, hvor det var en luke.14

Sigurd Grieg har skrevet utførlig om en strid under 1200-tallet, hvor kontrollen over ekskrementene ble et våpen. Striden sto mellom svartebrødrene i Dominikanerklosteret ved Kristkirkegården på Holmen i Bergen, det nåværende Bergenhus, og kannikene, som hadde sitt hus like ved siden.15 Kannikene kom til å betrakte dominikanerbrødrene som farlige rivaler. For å skade, og kanskje håne motparten, lot de oppføre priveter på et sted på tomten hvor avføringen rant ned på klosterets grunn. Stanken gjorde det vanskelig å benytte klosterkirken eller utføre begravelser på tomten. Kardinalbiskop Vilhelm av Sabina (1184–1251), som var i Bergen i 1247 for å krone Håkon 4. Håkonsson (1204–1263), beordret kannikene til å flytte husene eller slutte med å bruke dem som hemmelighus. Striden opphørte imidlertid ikke, men fortsatte til inn på 1320-tallet, da en voldgiftsavgjørelse konkluderte at privetene skulle skjøttes slik at de ikke ble til besvær for kirkegjengerne.

På kongemaktens slott og borger i Norden, som også ble bygget i stein, ble det under senmiddelalderen og inntil 1600-tallet vanlig å bygge hemmelighus som uthengte skap fra murene i de høyere etasjene, ikke så ulikt prinsippet for steinhuset på Gran.16 Krav til

sikkerhet gjorde at de ble plassert på de viktigste husene, slik at de kunne være selvforsynte i tilfelle beleiring. Det finnes flere avbildninger fra samtiden som viser disse «knottene» på slottsmurene, og mange bevarte murer har spor etter dem. På elvebredden ved Nordre älv på øya Hisingen nord for Göteborg ligger ruinene av den norske kongeborgen Ragnhildarholm (Ragnhildsholmen). Borgen ble anlagt på 1250-tallet av Håkon 4. Håkonsson, som forsvar av den norske byen Konghelle på motsatt side av elven. En rektangulær mur omsluttet det som var Norges sørligste kongsgård og rester av fundamentet til en hemmelighet er funnet på murens utside, ved sørsiden av tårnet (ill. 5).17 Rester av sjakter for ekskrementer fra hemmeligheter har også blitt funnet i murene på Mjøskastellet i Mjøsa, også det anlagt av Håkon 4. Håkonsson, og i Fruerstuehuset i Kongsgården på Holmen i Bergen fra omkring 1290.18

Et slott som var rikelig dekorert med uthengte hemmelighus er Akershus. Høvedsmannen Peder Hanssøn Litle (1500–1551) lot i 1547 bygge på jomfrutårnet med en etasje. Det inneholdt to kamre som hadde utgang til en hemmelighet i et karnapp utenpå muren.19 Omkring 1648, under grev Hannibal Sehesteds (1609–1666) stattholdertid, var et karnapp konstruert på muren på sydfløyen som var kongen verdig. Det hadde spir og forgylt vindfløy og inneholdt kongens skrivekammer og hemmelighet (ill. 6).20 Den var én av i alt sju–åtte hemmeligheter som prydet festningsmurene. De tidligste ble konstruert i tre; de senere i stein.

Det var ikke bare de kongelige residensene i stein som benyttet seg av prinsippet med uthengte skap. Vi finner det også hos de adelsmenn som bygde praktfulle anlegg i stein. Bygningsarkeologen Peter Blix (1831–1901), som undersøkte Rosenkrantztårnet i Bergen i 1880–1893, fant en gjenmurt døråpning i vestmuren og bak den restene av et privet (ill. 7). «Sædet og Forsiden af Kleberstein; Sædet er betydelig slidt paa begge sider af Hullet da det sees at have været benyttet til at staa paa. Som beviser paa denne Methodes Fortrinlighed», kommenterer Blix ironisk, «fandtes endnu igjenliggende rundt om paa bagere Side af Hullet betydelige Kvantiteter af disse velbekjendte menneskelige Efterladenskaber».21 Privetet var en del av ombyggingene som lensherre Erik Rosenkrantz (1519–1575) foretok på «kastellet ved sjøen». Kastellet var opprinnelig et ringmurstårn fra 1200-tallet, oppført ved Håkon 4. Håkonssons kongsgård. I middelalderen er det antatt at kongen hadde et tilsvarende privet i hjørnet av kastellet, ut mot vågen.22

I 1654–1655 bygde Ove Bjelke (1611–1674), som da var lensherre i Bergenshus len, om sin fars setegård Austrått (Østraat), som ligger på Ørlandet i innløpet til Trondheimsfjorden.23 På tårnet til den tidligere steinkirken, som nå ble hovedbygning, fikk et karnapp på baksiden tjene som hemmelighet og lønngang (ill. 8).24 Vi finner det også på den adelige herregården

Rosendal i Kvinnherad (ill. 9), oppført i stein i 1660-årene av baron Ludvig Rosenkrantz (1628–1685). To av soverommene har åpninger i muren ut til en liten bygning med to priveter, som var bygget over en utstikkende del av kjelleren.25 I første etasje fantes et karnapp med privet til gårdsfolket.26

Det var langt fra alle herregårder som ble bygget i stein i Norge. De fleste var laftet av tømmer, som gårdene i middelalderen hadde vært. På 1600-tallets herregårder i tre videreførte man imidlertid ikke alltid prinsippet med utvendig svalgang med avtreder, men valgte en mer slottslignende løsning. Kongsgården ved Skien, trolig oppført i første halvdel av 1630-tallet, tjente som residens for lensherre Eiler Urne (1592–1640) og Jytte Henriksdatter Gyldenstjerne (1582–1642). Fruens kammer fylte hele andreetasjen i hovedbygningen og var innredet med røde draperier og hollandske gulvfliser. Fra kammeret ledet en dør ut til en hemmelighet i et karnapp.27 Lensherreresidensen Sem ved Tønsberg (i dag Jarlsberg), hadde i 1637 en hemmelighet, Lille Huset, i et karnapp på hovedbygningens bakside.28 På den adelige setegården Hovinsholm på Helgøya i Nes oppførte generalmajor Caspar Christopher Brockenhuus (1649–1713) og Catharina Hedvig von Løvenhjelm (1661–1719) i 1689 en herregård i en etasje. Hovedfløyen hadde en gang med trapp midt i bygningen, med utgang til et utbygget privet midt på baksiden, like synlig som på Rosendal, Sem og Austrått.29 At doen hang på midt på hovedfløyen var ikke så merkelig. På disse anleggene var borggården hovedfasade, og utsiden en bakside.

De uthengte hemmelighetene medførte imidlertid noen ulemper. Å sitte eller stå på en stein- eller trebenk om vinteren, med kaldt trekk i underlivet, var nok ikke bare veldig ubekvemt, men det pådro nok kongeligheter, adel og geistlige adskillige urinveisinfeksjoner. Den tyske legen Otto Sperling den eldre (1620–16812), som i en periode var virksom i Bergen og senere ble kongelig botaniker før han ble innesperret i fengselet Blåtårn i København, skriver hvordan Jomfru Kirstine Schade på Vognserup (ukjent levealder) hadde pådratt seg ødem «da hun en gang var nødt til å bruke et hemmelighus som lå ved de øverste rommene, høyt over bakken. Hun ble grepet av en kald vind som steg opp fra gemakkets underside».30 Selv om privetene ble bygget med tette rom under, som for eksempel på Ragnhildarholm eller Rosendal, eller med vertikale nedløpssjakter, som på Utstein eller i Mjøskastellet, så kunne nok trekken gjennom disse «skorsteinene» vært sterk.31

Kulturhistorikeren Troels Troels-Lund (1840–1921) peker på et annet aspekt som bidro til at de uthengte doene forsvant. De utgjorde en sikkerhetsrisiko. Mange fluktforsøk ble foretatt

gjennom hullene i dosetene. Da den skotske adelsmannen James Hepburn jarl av Bothwell (ca. 1536–1578) ble fengslet på Malmöhus, ble hemmeligheten i rommet murt igjen.32 Kong Gustav 1. Vasa av Sverige (1496–1560) flyktet gjennom hemmeligheten på Ornäsloftet (ill. 10) og Jomfru Magdalene Rantzau (1564–1589), som ble anklaget for å ha giftmyrdet sin mor og ble fengslet på herregården Bothkamp, firet seg ned gjennom dohullet ved hjelp av et rep hun hadde laget av laken.33 Danske soldater skal ha tatt seg inn motsatt vei gjennom hemmeligheter på Varbergs festning og overrumplet vaktene, og på Kongsvinger festning rømte to slaver i 1721 ved at de «lod sig falde giennem Hullerne».34

I tillegg til å være sykdomsfremmende og mulige sikkerhetshull, så må de uthengte doene gradvis utover 1600-tallet ha fremstått som uønskede arkitektoniske elementer i de mer symmetrisk og estetisk komponerte fasadene, som skulle prege Nordens slott og herreseter fra midten av århundret. Nye estetiske idealer fra Frankrike og Holland gjorde seg gjeldene innen bygningskunsten og hemmelighetene skulle være integrert i bygningskroppene eller framhevet på prominente plasser, men da symmetrisk anbragt i forhold til arkitekturens og hagens komposisjon.35 På Bygdøy kongsgård ble for eksempel herskapets priveter lagt synlig til enden av ganger i hagen.36

En av de mest avanserte løsningene for å skjule avtredene finner vi i steinbygningen på Jarlsberg (ill. 11), oppført rundt år 1700 for grev Gustav Wilhelm Wedel (1641–1717). Der ble det anlagt sjakter i muren fra priveter som lå i den øverste etasjen. De første ned til en langsgående tunnel i kjelleren i hovedbygningens hele lengde, hvor vogner samlet opp avføringen. Vognene ble så trukket med tau til en åpning på bygningens vestside for å tømmes.37 Privet- og kloakksystemet på Jarlsberg ser ut til å ha vært i drift lenge, men i 1895 ble det likevel lukket og erstattet med en «moderne Torvstrøstol». Det var omtrent samtidig som det ble modernisert ved at man fikk telefon til kontoret og rennende vann til baderommet. Lignende sjakter innebygget i ytterveggene skal det også ha funnets på Hafslund utenfor Sarpsborg (ill. 12).38

På den laftede hovedbygningen på den adelige herregården Elingaard i Onsøy (ill. 13), oppført i 1740-årene etter en brann for generalløytnant Henrik Jørgen Huitfeldt (1674–1751) og Birgitte Christine Kaas (1682–1761), ble det for noen tiår siden funnet en gammel hemmelighet, som hadde blitt innebygget bak en vegg på 1900-tallet. Den var plassert i andre etasje ved en trapp mellom tjenestefløyen og hovedfløyen.39 Avtredet lå innenfor den laftede fasaden, og ekskrementene falt ned i et rom under, hvor tjenestefolket kunne ta dem ut. I

1846 hadde privetet gipset tak, malte vegger og plass til to voksne og et barn, og må ha vært bygget for herskapet og deres gjester.40 Svennes gård (ill. 14), bygget av bonden og Eidsvollmannen Anders Lysgaard (1756–1827) og hans kone Ingeborg Larsdotter Svennes (1771–1858) i 1791, oppviser en tilsvarende løsning. Som på Elingaard ble mellomrommene mellom bygningskroppene og rom brukt som privet.41 De smale kottene lå skjult bak en felles panelt fasade og hadde adkomst fra svalgangene.

Prinsippet med å legge privetene i svalganger utenpå laftede tømmerbygninger, som var vanlig i middelalderen, ser også fortsatt ut til å ha vært en funksjonell løsning på 1600- og 1700-tallene. Det var kanskje fordi de kunne bli skjult fra utsiden, var lette å skjøtte og ikke spredte så mye stank inn i bygningen. Prinsippet ble brukt på fornemme gårder parallelt med de andre løsningene som er behandlet tidligere. På den tidligere omtalte lensherreresidensen Sem ved Tønsberg fantes det etter istandsettelsen av bygningsmassen i 1638–1640 avtreder i flere av gårdens bygninger: i fruerstuens første og andre etasje i tilknytning til herskapets rom, i borgstuen i tilknytning til kjøkkenet og i tjenestepikestuens andre etasje i en svalgang.42 Ringnes i Stange, oppført for oberstløytnant Herman Henriksen Heyer (1688–1731) i 1720 hadde en innebygget korridor i andre etasje, som sannsynligvis endte i et privet på gavlveggen (ill. 15).43 Odals Værk ble oppført i 1767 for jernverkseier Iver Hansen Neumann (1739–1829) i Sør-Odal (ill. 16). Privetene, som er plassert i endene av den svært lange og forseggjorte svalgangen på hovedbygningen, skjules av panelte sidepartier.44 Det samme prinsippet, om enn med noe mindre finesse, er brukt i hovedbygningen fra gården Kirkeby i Øymark i Marker, som i dag står på Borgarsyssel Museum i Sarpsborg (ill. 17). Stuen ser ut til å ha blitt oppført rundt 1770 for den velstående bonden Christen Pedersen Kirkebye (1726–1768) eller hans enke Ingeborg Rasmusdatter Maasebye (ca. 1729–1801 el. 1802), i en tid da det bodde omkring tjue personer på gården.45 På gavlveggen skjuler den panelte enden av svalgangen to hemmeligheter over hverandre.

Andre måter å plassere hemmelighetene på var også i bruk etter reformasjonen. Den svenske friherren Schering Rosenhane (1609–1663) hadde, i en håndbok om å holde en setegård, som han skrev på 1660-tallet, anbefalt at privetet kunne være en separat bygning fra både hovedbygning, ladegård og stall, altså den ganske vanlige utedotypen vi kjenner fra gårder og hytter den dag i dag.46 På lystgården Rød i Halden, en panelt tømmerbygning fra 1700-tallet, nevnes et lokum i branntakster fra 1826 og 1856.47 Det lå i et tilbygg i bindingsverk i enden av den vestre fløybygningen. Om avtredet var for husets herskap eller tjenerskap fremgår ikke. Kildematerialet er tynt, men noen hemmeligheter ble dekortert innvendig eller utvendig. På tidligere nevnte Svennes gård på Biri ble det etter 1791 også

bygget et staselig privet for herskapet, den såkalte tronsalen i tårnbygningen. De tre setene for to voksne og et barn lå på en estrade i et større rom, hvor det også ble oppbevart sleder og kjørepelser.48 Et lignende avtrede er bevart på von Echstedtska gården (Västra Smedby), en herregård i Värmland i Sverige, bygget på 1760-tallet. I en frittstående paviljong kunne det sitte opp til fem voksne og to barn.49 Besøkende kunne betrakte et maleri på motsatt vegg under do-oppholdet. Det gjengir et herskapelig par, kanskje gårdens eiere, som gjør sitt fornødne sammen (ill. 18). Fra 1800-tallet kunne også frittstående hemmelighus i Norge bli utformet som lysthus med pyramidetak.50

I 1902–1903, etter at godseier Peter Martin Anker den yngre (1863–1939) hadde arvet lystgården Rød i Halden, bygget han og hans første kone Nini Roll Anker (1873–1942) om på gården. Et bilag til en snekkerregning for oppførelsen av stall- og kuskeboligen i juli måned i 1902 kan fortelle at det da ble snekret lette avdelingsvegger og seter med lokk i fem priveter (ill. 19).51 Privetene, som var for tjenestefolket, er bevart. Hvert avlukke har to seter og ekskrementene falt rett ned i møkkjelleren under. Men det var forskjell på folk. På samme tid ser det ut til å ha blitt etablert et vannklosett for herskapet i et lite rom mellom anretningen og hallen i hovedhuset. Selve toalettet er fjernet, men en vakker servant er bevart i forrommet til wc-en (ill. 20). Den er i hvit fajanse med blomster malt i blått, tilvirket av New Real Sanitas Fayence i England. Det er trolig at den hang der etter ombyggingen i 1902. Noen tiår senere var toalettet fremdeles det som ble brukt av herskapet og ved selskapeligheter sto gjester og vertskap i kø blant tjenestefolket i anretningen for å bruke «dossen».52 Køen var så lang at noen heller valgte å gå ut for å gjøre sitt fornødne.

Det å ha mange sitteplasser i et privet ser ut til å ha vært svært vanlig i middelalderen og frem til århundreskiftet 1900. I Bergens middelalderbygninger var det for eksempel ofte to eller tre seter, iblant fire eller så mange som fem til seks.53 Gårder som Elingaard og Svennes bekrefter bildet også når det gjelder husbondsfolket (sjølfolket) på bedre gårder. Den svenske historikeren Kalle Bäck (f. 1949) peker på at de gamle utedoene var sosiale arenaer, steder hvor det var mulig å drøfte politikk, oppdra barn og holde fortrolige samtaler i det eldre gårdssamfunnet.54 Han knytter betegnelsen «hemmelighet» ikke bare til naturbehovene som ble tilfredsstilt der, men også til de saker som man avhandlet på avtredet. Med det avlukkede vannklosettets økende spredning i nye bygninger på 1900-tallet forsvant også en sosial kultur, mener Bäck. Dette er en beskrivelse som nok også kan gjelde norske forhold.

Ved siden av å være en plass for samvær, var doene et uttrykk for en sosial differensiering mellom herskap og tjenerskap, husbondsfolk og gårdsfolk. Privetene på Elingaard, i Svennes tronsal eller i von Echstedtska gårdens paviljong, og vannklosettet på Rød, var mest sannsynlig kun i bruk av herskapet og deres gjester. Enklere forhold rådet for tjenestefolket. På Rød kunne de gå på privetene, men på mange gårder satt de over en stang, gikk til fjøset eller låven, hvor gjødsel fra dyr og mennesker ble blandet eller til særlige steder utendørs, såkalte gangtun.55 Det finnes mange vitnesbyrd fra 1800-tallet om bruk av veikanten eller, hvis man var ved kysten, fjæra. Eilert Sund skriver om forholdene på de ytterste øyene i Romsdal og Nordmøre på 1860-tallet, at her bygget man seg ikke avlukker, men man gjorde sitt fornødne på stranden, så at bølgene kunne skylle bort ekskrementene.56 På Kjerringøy handelssted ble den sosiale differensieringen markert gjennom pottene som ble brukt på natten (ill. 21). Gjestene kunne bruke dekorerte porselenspotter eller egne nattstoler, sjøfolket hvitglaserte porselenspotter og tjenestefolket enklere, emaljerte potter.57 Det var stor forskjell på husbondsfolk og gårdsfolk inntil bare for noen få generasjoner siden, og dobygningen kunne ved sin låste dør være ett tydelig uttrykk for det, «så en skulle væta å en hørde heme hen,» som Alf Prøysen har beskrevet det.

Det er forskjell på folk. Og ingen stann var forskjellen så stor som over Hedemarken … Vi onga gikk bære gardsvægen når vi skulle setta og ta opp poteter hell renske tuneps. Men da såg vi standsforskjellen, og den hadde mange forgreininger og avskygninger. Vi kæin sea det bynte med doen. Sjølvesfolket hadde egen do; den var låst, men dom som hadde fått fortrede der kunne fortælja at der hang det bjønnskinnsfeller og tulluper [kjørepelser] så det itte skulle kåmmå møll i dom.58

Når man leser om toaletthistorie blir det ofte hevdet om et eller annet vannklosett, at det var det første i den byen eller i Norge. I et land så rikt med vannressurser, så blir nok jakten på det første avtredet der avføringen ble skylt bort med vann en meningsløs oppgave. Som tidligere nevnt gjorde man i noen bygder fra seg i fjæra, og bryggene i byer som Bergen ble brukt til priveter, slik at avføringen kunne forsvinne ned i vannet. Eilert Sundt forteller også at man på enkelte gårder hadde bygget avtredene over vann, kanskje over en bekk, og stolpehus på strender er kjent.59

Skal vi lete etter vannspylingsanlegg som med hensikt ble konstruert for sitt formål, så er kanskje Rosencreutzgården på Hovedtangen ved Akershus slott en god kandidat. Bygningene

ble oppført av overkrigskommissær Hans Hansen Rosencreutz (1644–1708) på 1680-tallet. Nordre sidefløy hadde «et Privet som renser sig selv af springvandet i Bryggerhuuset».60 Noe lignende kan ha eksistert på samme tid i det såkalte Vannhuset på Orninggård på Stord.61 Bankieren Nicolay August Andresen (1812–1894) skal være en av de første i Christiania som innrettet sin bygård med moderne vannklosetter, tre av dem, i 1858.62 I 1901, året før det ble installert wc på Rød Herregård, så fantes det likevel bare atten vannklosetter innenfor Kristianias grenser, hovedsakelig hos banker og hoteller, og rundt hundre i Trondhjem.63 I Bergen fantes det noen få ved århundreskiftet og i 1918 fortsatt kun 189.64 Ennå de første tiårene av 1900-tallet var tilgangen til et vanntoalett i sitt private hus en luksus forbeholdt noen få og velstående. Når det også ble etablert godt utbygde kloakksystem og renseanlegg skulle denne arkitektoniske løsningen imidlertid under 1900-tallet ta over for alle de andre løsningene, kanskje med unntak for gårder og hytter som ikke er tilkoplet avløp. Men det er en annen historie.

Østfoldmuseene – Halden historiske Samlinger

«Rød. Bitte Anker Rasch, 13. februar 1995». Intervju med Bitte Anker Rasch og Borghild Løvenskiold, transkr. Elisabeth Seip.

«Ekstrarett på Rød, syns- og taksasjonsforretning over gårdens bygninger 1826». Idd og Marker sorenskriveri, ekstrarettsprotokoll 1826-1834 s. 6b-7a (fol. 7 a). Transkripsjon av JRA (James Ronald Archer), 26. mars 2020.

«W. Suhrkes regnskap og bilag». Saugbrugsforeningens regninger, bilag 102 til Regnskab over ombygninger paa «Röd». Hr. Godseier P. M. Anker i regn. med Wilh. Suhrke, 20 desember 1902; P. M. Anker. Rød: Ombygn. [rep.] 1902/03, Tank-Ankerarkivet.

Berg, Arngeir, and Rune Ottosen: Med hjerte i døra. Et bidrag til doens historie. [Oslo], Tiden, 1988. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015042008132.

Berg, Arno: Akershus slott i 1600–1700-årene. 2 bd. Bd. i. Oslo, J. W. Cappelen, 1950a. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008121500128.

Berg, Arno: Akershus slott i 1600–1700-årene. 2 bd. Bd. ii. Oslo, J. W. Cappelen, 1950b. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011012506067.

Borges, Grethe: Elingaard – et gammelt herresete. Ny utvidet utg. Fredrikstad, Fredrikstad Museum, 2007. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011072108070.

Bratrein, Håvard Dahl: «Dassens kulturhistorie», Ottar. Populære småskrifter fra Tromsø Museum, årg. 38, nr. 108–109, Desember 1978, 24–33.

Bäck, Kalle: Det svenska dasset – inte bara en skitsak! En historisk studie av dassets betydelse som forum för social kontakt och medborgarfostran. Borensberg, Noteria, 1994.

Ekroll, Øystein, and Geir Magnussen: Utstein kloster, Rennesøy kommune, Rogaland. Tilstandsrapport, Nidaros domkirkes restaureringsarbeider, 1997. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011013106017.

Fischer, Gerhard: Norske kongeborger. Bd. i. Oslo, J. W. Cappelen, 1951. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008042900071.

Fischer, Gerhard: «Norske borger», Nordisk kultur, Red. Sigurd Erixon, 133–159. Stockholm, Albert Bonnier, 1953. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008051504015.

Fischer, Gerhard: Utstein kloster. Kongsgård, kloster, herregård. Stavanger, Stiftelsen Utstein kloster, 1965. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013031108180.

Fischer, Gerhard, Dorothea P. Fischer, Hans Emil Lidén, Petter B. Molaug, and Erik Schia: Norske kongeborger. Bd. ii: Bergenhus. Oslo, Riksantikvaren/Gyldendal, 1980. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014031805018.

Gotaas, Thor, and Roar Vingelsgaard: Norske utedoer. Oslo, Gyldendal, 2019.

Grieg, Sigurd: «Hemmelighet», Maihaugen 1953-1956, Red. Sigurd Grieg og Fartein Valen-Sendstad, 151–188. Lillehammer, Sandvigske Samlinger, 1957. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009021600062.

Herberg, Bjørn: Svennes gård. En historisk reise med avstikkere. Biri, Anton Bratberg Sand, 2004. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011102506014.

Hopstock, Carsten: «Hjemmet på Jarlsberg», Jarlsberg. En norsk grevelig residens, Red. Guthorm Kavli, Carsten Hopstock og Gunnar Hjelde, 121–255. Oslo, Universitetsforlaget, [1983]. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013101708018.

Hopstock, Carsten, and Stephan Tschudi-Madsen: Rosendal. Baroni og bygning. Oslo, Universitetsforlaget, 1965. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011011106068.

Hvinden-Haug, Lars Jacob: «Den eldre barokken i Norge. Bygningenes former og rommenes fordeling 1660–1733». PhD, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, 2008. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2018102205057.

Kaldager, Christian R.: Akershus. Middelalderborg, renessanseslott og festning. [Oslo], Cappelen, 1979. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014062306041.

Kavli, Guthorm: Norges festninger, Universitetsforlaget, 1987. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012092438011.

Kavli, Guthorm: «Jarlsbergs bygningshistorie», Jarlsberg. En norsk grevelig residens, Red. Guthorm Kavli, Carsten Hopstock og Gunnar Hjelde, 21–120. Oslo, Universitetsforlaget, [1983]. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013101708018.

Lindemark, Hege Beate Solås, Mona Beate Buckholm Vattekar, and Jon Emil Halvorsen: En guide til Borgarsyssel Museum, Østfoldmuseene, 2021.

Lunde, Øivind: «Klosteranleggene», Klosteranlegg i Norge. En oversikt. Særtrykk av årbok 1987, 85–128. Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, 1987. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2019022077002.

Nicolaysen, N.[icolay]: Kunst og Haandverk fra Norges Fortid. Faksimileutgave. Første række, bind i. Kristiania, Foreningen til norske fortidsmindesmerkers bevaring, 1982. Orig. (1881–1891). https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014020406053.

Prøysen, Alf: Det var da det og itte nå, Tiden, 1971. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072001065. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072001065.

Rastad, Per Erik: Kongsvinger festnings historie. Vakten ved Vinger – Kongsvinger festning 1682–1807, Hovedkomitéen for Kongsvinger festnings 300-årsjubileum, 1992. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007100500033.

Rosborn, Sven: Bygningsarkeologiske undersøkelser. Steinhuset på Granavollen. Bd. i: Det medeltida steinhuset på Gran i Hadeland, Norge, Steinhusets venner, 1991. Orig. (1986). https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007100404072.

Storm, Gustav: Akershus slot fra 14de til midten af 17de aarhundrede. Kristiania, J. M. Stenersen, 1901. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012011706005.

Sturluson, Snorri: Fornmanna sögur. Eptir gömlum handritum. Bd. iv: Saga Ólafs konúngs hins helga. Fyrri deild. Kaupmannahofn, Tilhlutun hins konungliga norræna fornfræda felags, 1829. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2022020148504.

Sundt, Eilert: Om Renligheds-Stellet i Norge. Til Oplysning om Flid og Fremdrift i Landet. Christiania, T. Chr. Abelsted, 1869. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010060806087.

Sørensen, Einar: «Adelens norske hus. Byggevirksomheten på herregårdene i sørøstre Norge 1500–1660. 2 bd.». doktoravhandling, Det historisk-filosofiske fakultet, Universitetet i Oslo, 2002.

https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015051108142; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015051108143.

Thuesen, Nils Petter: Hovedøya, Tiden, 1984. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012060724030.

Tilander, Gunnar: Stång i vägg och hemlighus. Karlshamn, Fabel, 1968.

Torstenson, Inge: Fra nattmann til renholdsverk. Vann og renovasjon i Oslo gjennom tusen år, ProArk, 1997. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017091207132.

Troels-Lund, Troels: Daglig liv i Norden i det sekstende århundre. Norsk utgave ved Haakon Shetelig. Norsk. 4 bd. Bd. i: 1–4. bok. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1939. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012112807007.

Troels-Lund, Troels: Dagligt liv i Norden i det sekstende Århundrede. 6. 7 bd. Bd. ii: Herregaarde og slotte. Klædedragt. København, Gyldendal, 1968.

Valebrokk, Eva, and Geir Thomas Risåsen: Norske slott, herregårder og gods, Andresen & Butenschøn, 1997. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008121804079.

von Schoultz, Gösta, and Louise Tham: «Värmland», Slott och herresäten i Sverige, Red. Sven T. Kjellberg og S. Artur Svensson, 207–366, 378–379. Malmö, Allhem, 1968.

Vreim, Halvor: Norsk trearkitektur. [1. utg.]. Oslo, Gyldendal, 1938. Ny utvidet utg. (1947). https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008041600057.

Økland, Bård Gram, and Knut Høiaas: Bare boss? – håndtering av avfall i Bergen gjennom tusen år. En utstilling på Bryggens Museum 28. april til 31. desember 2000. [Bergen], Bryggens museum, 2000. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016020408110.