Ringerikes Museums ikonsamling

Den ammende Gudsmor Bjørn Johnsen

Ringerikes Museums ikonsamling ble gitt som testamentarisk gave av maleren og grafikeren Hans Ødegaard (1876-1943). Ødegaards samling har stor bredde til tross for sitt relativt beskjedne omfang. De 18 ikonene er av høyst varierende alder og kvalitet. De eldste kan være fra 1400-tallet, men sikre dateringer er svært vanskelig å gi ettersom ikonmalerne trofast gjentok eldre forbilder i århundrer. De fleste arbeidene skriver seg fra 1700- og 1800-tallet og var opprinnelig beregnet på privat andakt i hjemmene. Alle hovedtypene av ikonmotiver er med: Kristus, Guds mor Maria, kirkeårets festdager og helgener. Den besøkende på Ringerikes Museum har dermed muligheten til å gjøre seg kjent med et representativt utsnitt av ikonenes fascinerende billedverden.

Samleren Hans Ødegaard

Selvportrett malt i 1921 av Hans Ødegaard Bjørn Johnsen

Ringerikes Museums ikonsamling ble gitt som testamentarisk gave av maleren og grafikeren Hans Ødegaard (1876-1943). Ødegaard ble født på Ringerike som sønn av en gårdbruker. Han arbeidet som fotograf på Hønefoss innen han begynte å male under veiledning av Fredrik Kolstø i 1897. Ødegaard fikk sin kunstutdannelse i Kristiania og København og var i en periode elev av Erik Werenskiold og Harriet Backer. Han er mest kjent for sine realistiske skildringer av Kristianias østkant, utført med brede penselstrøk i en bruntonet koloritt. Maleriet Skraphandel i Vaterland fra 1903 (i Nasjonalgalleriet) er karakteristisk for Ødegaards motivkrets.

Ødegaard var også en etterspurt portrettmaler. Gruppeportrettet Kunstnergruppe fra 1905 i Drammens Museum regnes som Ødegaards hovedverk. Han var dessuten levende interessert i eldre kirkekunst, noe ikonsamlingen gir et tydelig vitnesbyrd om. I 1912-1913 utførte han sammen med maleren Oluf Wold-Torne glassmaleriene til Bragernes kirke i Drammen.

Hans Ødegaard deltok aktivt i kunstnernes organisasjonsliv, og hadde mange tillitsverv. I 1910 var han med på å grunnlegge Kunstnerforbundet. I forbindelse med Jubileumsutstillingen på Frogner i 1914 fikk Ødegaard i oppdrag å arrangere utstillingen av eldre norsk kunst. Her trakk han frem «glemte» kunstnere som Johannes Flintoe, Matthias Stoltenberg, Peder Balke og Lars Hertervig. Slik bidro Ødegaard til at den norske kunsthistorien måtte skrives om.

Ødegaard var en reiseglad mann, og han var særlig begeistret for middelhavslandene. På baksiden av flere av ikonene har kunstneren skrevet ned stedet de er kjøpt: Napoli, Malta, Athen, Konstantinopel. Ikonene er malt i Russland, Hellas, på Balkan og i områder under venetiansk herredømme, enten Kreta eller Italia. Sjelden i norsk sammenheng er gruppen av greske ikoner og Maria-bilder i såkalt italo-bysantisk stil. På grunn av de nære geografiske og kulturelle forbindelsene med Russland har norske ikonsamlere naturlig nok vanligvis skaffet seg arbeider fra vårt naboland i øst.

Ødegaards samling har stor bredde til tross for sitt relativt beskjedne omfang. De 18 ikonene er av høyst varierende alder og kvalitet. De eldste kan være fra 1400-tallet, men sikre dateringer er svært vanskelig å gi ettersom ikonmalerne trofast gjentok eldre forbilder i århundrer. De fleste arbeidene skriver seg fra 1700- og 1800-tallet og var opprinnelig beregnet på privat andakt i hjemmene. Alle hovedtypene av ikonmotiver er med: Kristus, Guds mor Maria, kirkeårets festdager og helgener. Den besøkende på Ringerikes Museum har dermed muligheten til å gjøre seg kjent med et representativt utsnitt av ikonenes fascinerende billedverden.

Hva er en ikon?

Ordet ikon har sin opprinnelse i det greske eikon som rett og slett betyr bilde. I alminnelig norsk språkbruk betegner ordet den ortodokse kirkens kultbilder som er malt på treplater. Men ikonbegrepet slik det utviklet seg i Bysants, omfattet også fresker, mosaikker, relieffer i tre, metall eller elfenben, emaljearbeider, bokilluminasjoner og broderier. Ikonene fremstiller Kristus, Guds mor Maria, engler, helgener og deres livshistorier, samt scener fra Det gamle- og Det nye testamentet. Motivene bygger på nøye fastlagte tradisjoner.

Ikonene er ikke ment som pynt, men oppfattes som hellige bruksgjenstander. Ortodokse kirkerom inneholder som oftest et stort antall ikoner og de spiller en sentral rolle i de liturgiske ritualene. Vegger og søyler kan være prydet med fresker, en skjermvegg dekket med store bilder i opp til fem rader skiller kor og skip, og i enkelte kirker er hvelv og kupler utsmykket med strålende gullmosaikker. De troende tenner lys, gjør korsets tegn, bøyer seg andektig og kysser ikoner som er lagt frem på små pulter i kirkerommet. Denne måten å forholde seg til bilder på kan virke svært fremmed for en nordmann med protestantisk kulturbakgrunn og trenger nærmere forklaring.

Før ikonene kan tas i bruk, må de innviet av en prest. I følge ortodoks tankegang tilbes ikke ikonene, de æres. Kirkens lære skiller mellom tilbedelse (som tilkommer Gud alene) og den venereasjon eller høyaktelse man viser for relikvier, Kristi kors, ikoner og andre kultobjekter. Det er ikke treplaten og malingen i seg selv som er hellig, men den person eller hendelse som er avbildet. Følgelig er det denne som æres. Kirkefaderen Basilios den Store (329-379) hevdet at «den heder som gis til bildet blir overført til prototypen». En annen tidlig kirkelærer, Athanasios av Alexandria (295-373), sa at «den som bøyer seg for ikonen, bøyer seg for kongen i den».

Teologenes nyanserte skille mellom avbildning og prototyp er imidlertid ikke bestandig like lett å få øye på i folketroen. Visse ikoner regnes for undergjørende og dermed spesielt hellige. Mange Maria-ikoner har endog sin festdag i kirkekalenderen. Russlands nasjonalklenodium, den berømte ikonen Guds mor av Vladimir, feires faktisk hele tre ganger i året av landets ortodokse kirke.

Ikoner finnes ikke bare i kirkene, men ledsager den ortodokse troende fra vugge til grav, i krig som i fred. I ortodokse russiske hjem er det vanlig å stille opp ikoner på tvers av et hjørne i stua, og en oljelampe brenner foran bildene døgnet rundt. Dette «husalteret» kalles på russisk krasnyj ugol, «det vakre hjørnet».

I den ortodokse tradisjonen er ord og bilder likestilte. Mens Skriften formidler troens sannheter verbalt, forkynner ikonene den samme læren med visuelle virkemidler. Ikonene omtales gjerne som «teologi i linjer og farger». En av ikonenes viktigste funksjoner er altså av dogmatisk art. Dette innebærer at ikonmaleren må underordne seg de rammer kirkens tradisjon har fastsatt og ikke kan skape noe nytt etter eget hode. Dette forhindrer likevel ikke et rikt mangfold av kunstneriske uttrykk og stor stilmessig variasjon. Dette går klart frem når man sammenlikner ikoner fra ulike land og århundrer, slik som tilfellet er med ikonene på Ringerikes Museum. Ikonene appellerer direkte til menneskets estetiske sanser og gir et umiddelbart gløtt inn i en overjordisk, mystisk realitet. De gir synlig form til det som ikke kan sees. Ikonene oppfattes som «vinduer mot det hellige» og veivisere til det guddommelige ideal som den kristne er kallet til å realisere i sitt liv. Ikonene har med andre ord også en oppdragende funksjon.

Noen ord om teknikk og formspråk

Ikoner blir vanligvis malt med eggtemperafarger på preparerte treplater. Treslag som sypress, eik og bøk regnes som særlig velegnete. For at platen ikke skal slå seg så mye at den sprekker er den ofte forsterket bak med to tverrgående, innfelte trelister. Platen dekkes først med lim og en duk av lin eller bomull. Deretter påføres grunningen som består av 8-10 lag med hudlim iblandet kritt. Når det siste laget er tørt poleres overflaten. Motivet tegnes direkte på grunningen eller overføres ved hjelp av kalkering. Linjene i motivet blir siden risset inn med skarpt redskap for å lette den nøyaktige plasseringen av detaljer i bildet når flaten er dekket av farge. Disse hjelpelinjene kan ofte tydelig sees på ikonens overflate selv etter at den er ferdig. Dersom bakgrunnen skal forgylles, legges og poleres bladgullet før selve maleprosessen tar til.

Eggtemperamalingen består av fargepigmenter blandet med et bindemiddel laget av eggeplomme, vann og eddik. Fargene legges på i flere lag, man starter med de mørkeste og bygger opp volumene med gradvis lysere valører av basisfargen. Dette får ikonene til å se ut som om de er opplyst innenfra. Bildet dekkes til sist med et lag ferniss som beskytter overflaten og samtidig gir fargene sterkere glød.

Det russiske ikonmaleriet skiller seg noe fra det greske både hva stil og teknikk angår. I den russiske tradisjonen maler man med flytende farger som i visse partier gir en gjennomskinnelig, nærmest lysende effekt. Enkelte fargeflater kan være monokrome, hvilket er uvanlig på greske ikoner. I Hellas og på Balkan benyttes tørrere pensel og figurene er gjennomgående mer plastisk modellert enn i den russiske tradisjonen. Formene er omgitt av kraftige konturer og det brukes gjerne skarpe fargekontraster, hvilket bidrar til å gi de greske ikonene et «hardere» uttrykk enn de russiske.

Ikonene gjengir hellige personer i en forklaret, gudommeliggjort tilstand. For å få frem dette er hodet, og i blant hele kroppen, omgitt av en glorie. Gullet symboliserer Guds lys. Ansiktet er fremstilt forfra og har rolige, alvorlige trekk. Profiler vises sjelden, med unntak av hos onde personer, for eksempel Judas. Ikonmaleriet forsøker ikke å gjengi menneskekroppen anatomisk korrekt, men legger snarere vekt på å vise at den avbildede personen tilhører den himmelske dimensjonen. Trekkene er derfor stilisert og skjematisk fremstilt med store, markerte øyne, smal nese, liten munn og langstrakt, asketisk kropp.

Skildringen av rommet hvor de hellige personer opptrer følger ikke alminnelige perspektivlover. Ofte fremstilles scenen mot en nøytral gullgrunn som motvirker dybdeillusjon. Bygninger og rekvisitter gjerne ulogisk gjengitt fra en rekke ulike synsvinkler eller i såkalt omvendt perspektiv. I motsetning til sentralperspektivet hvor linjene leder mot et forsvinningspunkt inne i billedrommet, fører linjene i det omvendte perspektivet til betrakterens ståsted utenfor billedflaten. Eksempelvis blir en fotskammel fremstilt som smalere foran enn bak (Se RM0156). Dette bidrar til å forsterke opplevelsen av at ikonene gjengir en annen virkelighet enn vår jordiske. Ikonkunsten gjør også bruk av hierarkisk perspektiv. Dette innebærer at de fremstilte personenes størrelse avhenger av deres betydning. Et godt eksempel på hierarkisk perspektiv finner vi i RM0151, Guds mors hensovelse. Den knelende, rødkledde personen i forgrunnen er langt mindre enn de øvrige til tross for at han befinner seg i billedrommets fremste plan. Dette er gjort for å understreke hans maktesløshet.

Riss av ikonmaleriets historie

Ikonmaleriets røtter må spores tilbake til den gresk-romerske portrettkunsten fra de første århundrer e.Kr. Lite har overlevd av denne billedtradisjonen, med unntak av de egyptiske mumieportrettene fra Fayum. Både teknisk og stilistisk viser disse klare likhetstrekk de eldste kjente ikonene. Mumieportrettene er utført med voksfarger (enkaustiksk teknikk) eller tempera. De tidligste er forbløffende livaktige og naturalistiske, men gjengivelsen av ansiktstrekkene stivnet etter hvert i en skjematisk form som minner sterkt om tidligkristne helgenbilder. Det er uvisst når de første ikonene ble malt. De eldste som er bevart skriver seg fra 500-tallet og finnes i Sta. Katarinaklosteret i Sinai-ørkenen. Man har imidlertid skriftlig belegg for kristen bruk av kultbilder helt fra slutten av 200-tallet. Et kirkemøte forbød i år 306 opphengning av malerier i kirkene, hvilket tyder på at denne praksisen da må ha vært utbredt en stund.

Kultbildenes omstridte plass i kristendommens historie skyldes det jødiske billedforbudet i Det gamle testamentet (2. Mosebok 20, 4-5). Billedbruken ble lenge betraktet som avgudsdyrkelse av mange innflytelsesrike teologer, men lot seg til tross for dette ikke utrydde. Ikonene ble forsvart med henvisning til tradisjonen om at så vel Kristus som Maria hadde samtykket i å la seg avbilde. En langvarig billedstorm, ikonklasmen, blusset opp i Bysants i 726. På keiserens bud skulle alle hellige bilder ødelegges eller kalkes over. Det ble forbudt å fremstille, ære, ja til og med å eie ikoner. Som en reaksjon på denne ekstreme holdningen utviklet billedtilhengerne på sin side velfunderte teologiske argumenter til forsvar for ikonene. Deres kronargument henviste til dogmet om inkarnasjon: Guds sønn hadde blitt menneske, dermed kunne han også avbildes. Det sjuende økumeniske konsilet i Nikea i 787 stadfestet ikonenes plass i den ortodokse kirke, mens bildenes endelige seier fant først sted i 843. Denne begivenheten feires fremdeles hvert år første søndag i fasten som «ortodoksiens triumf».

Med kristningen av de slaviske folkene på 800- og 900-tallet ble ikonmaleriet spredt til Balkan og Russland. I den første tiden ble ikonene utført av medbragte greske mestere som arbeidet i den tradisjonelle bysantiske stilen, men etter hvert tok selvstendige nasjonale skoler form. Med betegnelsen «skole» siktes det i ikonsammenheng til stilistiske fellestrekk som kjennetegner bilder fra et avgrenset geografisk område. Det utkrystalliserte seg en rekke regionale stiler i Russland. Man taler således om Novgorod-skolen, Pskov-skolen og Moskva-skolen for å nevne noen. Den russiske ikonkunsten nådde et høydepunkt på 1400-tallet. I denne perioden skapte malermunken Andrej Rubljov (ca. 1360-1430) sitt mesterverk Den gammeltestamentlige Treenighet. Påvirkning fra vestlig barokkkunst gjorde seg stadig sterkere gjeldende fra annen halvdel av 1600-tallet, men den tradisjonelle stilen ble videreført av konservative håndverkere ute i distriktene.

Ikonkunsten har fått en ny renessanse i Russland etter glasnost. Gjenåpningen og restaureringen av tusenvis av kirkebygg har medført et enormt behov for nymalte ikoner. Disse er hovedsakelig utført i den tradisjonelle eggtemperateknikken etter gammelrussiske forbilder frie for vestlig innflytelse.

Stilpåvirkningen har i perioder også gått den motsatt veien, fra øst mot vest. Italiensk maleri før Giottos tid (ca. 1266-1337) var sterkt influert av den bysantiske ikontradisjonen. Denne italiensk-bysantiske stilen går følgelig under betegnelsen maniera greca. Etter det bysantiske rikets fall i 1453 blomstret ikonmaleriet videre på Kreta, som var under venetiansk herredømme. Mange greske ikonmalere eksporterte sin kunst til det italienske markedet eller de slo seg ned i Venezia. En av disse innvandrete ikonmalerne het Domenikos Theotokopoulos, bedre kjent under det spanske tilnavnet El Greco, «grekeren» (1541-1614). Han fikk første utdannelse i Candia (Herakleion) på Kreta, men dro til Venezia om lag 26 år gammel. I Italia kom han under sterk innflytelse fra det venetianske renessansemaleriet og den romerske manierismen. I sine seneste arbeider, som han malte i Spania, lot imidlertid El Greco sin bakgrunn som gresk ikonmaler atter skinne tydelig igjennom. Maleriene særpreges av religiøs mystikk, rene, lysene farger og høyreiste, dematerialiserte skikkelser tilsvarende dem vi finner i ikonkunsten.

Ringerikes Museums ikonsamling

Ømhetens Gudsmor Ikonmotivet der Marias kinn kjærtegner barnets, kalles Ømhetens Gudsmor (gresk: Eleusa, russisk: Umilenie). Mens det høytidelige Hodegetria-motivet vektlegger Kristi guddommelige natur, kan man kanskje si at denne ikontypen betoner hans menneskelighet ettersom de varme følelsene mellom mor og barn her står i sentrum. Samtidig er Marias ansikt fylt av sorg over de lidelser Kristus skal gjennomgå i fremtiden. Barnet holder en lukket skriftrull, et tegn på at han er oppfyllelsen av profetiene i Det gamle testamentet og Guds ord (gr. Logos). De tre gullstjernene på Marias panne og skuldre symboliserer at hun var jomfru før, under og etter fødselen. Ikonen er malt i Kreta-skolens tradisjonelle bysantiske stil og kan dateres til 1400- eller 1500-tallet. Den er av ypperste kunstneriske kvalitet, og særpreges ved høy grad av plastisitet og elegante, svugne linjer. I kunstlitteraturen blir ikonmaleriet ofte beskrevet som «flatepreget», men ser man nøyere etter virker mange ikonbilder svært så tredimensjonale. Formene er imidlertid ikke gjenskapt ved skyggelegging slik det er alminnelig i vestlig malerkunst. Ikonmaleren begynner derimot med de mørkeste fargene og bygger deretter opp volumene ved hjelp av stadig lysere fargenyanser. Dette ser man tydelig av hudpartiene på denne ikonen. Kunstneren har fremhevet gloriene ved å prege inn et vakkert rankemønster i gullgrunnen. Dette trekket er karakteristisk for ikoner av kretisk-venetiansk opprinnelse, og skyldes sannsynligvis vestlig innflytelse. Tilsvarende dekorering av helgengloriene var nemlig alminnelig i 1300-tallets italienske kirkekunst og forekommer blant annet på altertavler av de kjente malerne Duccio og Simone Martini, som begge arbeidet i Siena. Hans Ødegaard kjøpte ikonen i Wien i 1929. Skrevet av Caroline Serck-Hanssen

2 bilder

Kristi korsfestelse Ikonen skiller seg markant ut fra de øvrige ved at et stort metallkors er nedfelt i midten av den malte billedflaten. Billedtypen er karakteristisk for Russland og har sitt utgangspunkt i det bysantiske staurotek, dvs. et relikvigjemme til oppbevaring av biter fra Kristi hellige kors. (Ordet betyr «korsholder» og er avledet av stauros, det greske ordet for kors). Metallkorset er utført i lys kobberlegering og belagt med flerfarget emalje. Det har den karakteristiske russiske formen med tre tverrbjelker. Den øvre bjelken henspiller på navneplaten Pilatus lot henge opp på korset, mens den nederste er et fotbrett. Skråstillingen skyldes opprinnelig at fotbrettet ble fremstilt i et fordreid perspektiv. Dette er siden tillagt symbolsk betydning: På hver side av Kristis hang to korsfestede røvere. Den ene bekjente sin tro og kom til Paradiset, mens den andre spottet Jesus. Bjelken peker følgelig oppover mot frelsen og nedover mot fortapelsen. Korset er forsynt med en rekke symboler og kirkeslaviske innskrifter. Under Kristi utstrakte armer står den bysantiske hymneteksten Vi bøyer oss for ditt kors Herre, og lovpriser din hellige oppstandelse. Bak fotbrettet skimtes Jerusalems bymur mens en hodeskalle ligger ved korsets fot. I følge tradisjonen var Adams hodeskalle begravet på Golgata, som nettopp betyr «Hodeskallestedet». Slik gir bildet uttrykk for kirkens lære om at det første mennesket ble forløst fra sin synd gjennom at Kristus, «den nye Adam», led offerdøden på korset. Til venstre nærmest korset står Jesu mor og en av de andre sørgende kvinnene. På motsatt side står apostelen Johannes sammen med den romerske offiseren Longinus, som er kledd i rustning. I følge legenden var han blind på ett øye men fikk synet tilbake da han stakk lansen i Kristi kropp og ble truffet av en bloddråpe. I bakgrunnen er det avbildet to helgener som egentlig ikke tilhører scenen; til venstre stormartyren Evtikhij og på høyre side hellige Stefan, erkebiskop av Syrozha. Billedfeltene i ikonens øvre del viser nedtagelsen fra korset og Kristi gravleggelse. Ikonen er fra 1800-tallet. Skrevet av Caroline Serck-Hanssen

3 bilder

Hellige Haralambos undergjøreren Den hellige presten Haralambos er fremstilt i halvfigur mot en klar blå bakgrunn på denne greske ikonen som skriver seg fra 1700- eller 1800-tallet. Små hvite kruseduller som sikkert skal antyde skyer gir liv til den blå flaten. Haralambos`særskilte kjennetegn er det lange grå skjegget som ender i en spiss. Hans ildrøde felonion (messehagel) står i skarp kontrast til den kjølige bakgrunnsfargen. Med høyre hånd gjør han femfinger-velsignelsen. I den andre hånden, som er dekket av kappen, holder han en lukket evangeliebok. Tildekkede hender er et tegn på dyp ærefrykt for det hellige i ikonkunsten. (Sammenlign med fremstillingen av Kristus, som holder sin mors sjel med tildekkede hender, og Paulus i ikonen Guds mors hensovelse RM0151). St. Haralambos var prest i byen Magnesia nær Smyrna i Lilleasia på keiser Septimus Severus`tid (193-211 e.Kr.). Han forkynte åpent den kristne tro, og ble derfor arrestert og torturert av de romerske myndighetene. Helgenlegenden beretter i dramatiske vendinger om hvordan torturistene ved et under ble lammet mens de utførte sine ugjerninger. Skrekkslagne bønnfalt de helgenen om å bli frelst, og da helbredelsen inntraff kom de til tro på Kristus. Etter disse hendelsen spredte ryktet om undergjøreren seg, og folk i Magnesia og omegnen strømmet til han for å bli døpt og helbredet. Keiseren ble rasende, og gav ordre om at presten skulle tortureres og henrettes. Men ingen pinsler bet på den hellige mannen. Før soldatene til Severus rakk å fullbyrde dødsdommen, sovnet den gamle presten fredelig inn. Han skal da ha vært langt over 100 år gammel. St. Haralambos våket over sin menighet lik en hyrde over sine får, derfor regnes han som hyrdenes skyttshelgen. Hans relikvier oppbevares i St. Stefan-klosteret i Meteora i Hellas. En påskrift på ikonens bakside forteller at den ble kjøpt i Athen i 1927. Skrevet av Caroline Serck-Hanssen

2 bilder

Guds mors hensovelse Jomfru Marias død minnes 15. august som en av de tolv store høytider i det ortodokse kirkeåret. Denne festdagsikonen viser Guds mor på dødsleiet omgitt av de sørgende apostlene og fire biskoper (to skimtes bak Marias glorie). Ved hennes hode står Peter og svinger et røkelseskar, mens Paulus bøyer seg i ærefrykt ved Marias føtter. Begravelsen foregår i Getsemane, og vi ser Jerusalems bymurer rage opp i bakgrunnen. Forsamlingen er så fordypet i sin sorg at den ikke legger merke til Kristus som har steget usynlig ned fra himmelen for å hente sin mors sjel hjem til seg. Omgitt av en mandorla og ledsaget av fire engler løfter han opp hennes sjel, fremstilt som et reivet spedbarn, i sine tildekkede hender. Den kirkelige tradisjonen forteller hvordan apostlene, som var spredt vidt omkring på sine misjonsreiser, ble ført gjennom luften på skyene for å kunne ta avskjed med Jesu mor i Jerusalem. Men ikke alle deltok i sorgen kan legenden berette: En fanatisk jøde ved navn Athonios forsøkte å rive den døde ned fra båren, men ble hindret av en engel som hugget av ham begge hendene. Dette dramaet utspiller seg i forgrunnen. For virkelig å understreke angriperens nederlag er Anthonios fremstilt som en krympet skikkelse med armstumpene hjelpeløst i været. Ikonen gir til tross for det alvorlige temaet et lett og sjarmerende inntrykk, noe som blant annet skyldes den rokokkoinspirerte fargebruken og det naivistiske uttrykket. Særlig rammens dekor med sarte blomsterbuketter i rødt og rosa mot blå bakgrunn minner ikke så rent lite om norsk rosemaling fra 1700-tallet. Dette faktum forteller en hel del om hvordan så vel Hellas og Balkanområdet som Norge, steder som alle ligger i Europas utkant, var mottakelige for de ledende europeiske stilimpulsene og bearbeidet dem videre i sin lokale kunst. Ikonen har greske inskripsjoner, men det er tenkelig at den kan være laget på Balkan. Ut fra stilen må den dateres til siste halvdel av 1700-tallet eller første halvdel av 1800-tallet. Skrevet av Caroline Serck-Hanssen

1 bilder

Deesis med martyrene Theodor og Demetrios I den ortodokse kirkekunsten er Deesis et viktig motiv. Ordet er gresk og betyr forbønn. Ikonografien kjennetegnes ved at Guds mor og Johannes døperen står på hver side av Kristus i forbønn for menneskeheten. I denne greske ikonen finner vi en spesiell variant av det tradisjonelle Deesis-motivet, ettersom Kristus er fremstilt som konge og yppersteprest sittende på sin tronstol på samme måte som på foregående ikon. I bildets nederste halvdel er de to soldatmartyrene Theodor Stratilates og Demetrios fra Thessaloniki avbildet på hver sin hest. St. Theodor (til venstre) bekjemper en drage mens St. Demetrios underlegger seg en mann. St. Demetrios er en høyt æret helgen i den ortodokse kirken og bærer tittelen «stormartyr». Det er usikkert hvor og når han var født, men han skal ha vært en høytstående romersk embedsmann. Han led martyrdøden i Thessaloniki under keiser Maximian på begynnelsen av 300-tallet og ble tidlig regnet som byens særskilte skytshelgen. Over helgengraven ble det på 400-tallet reist en storslått basilika som fremdeles er bevart, om enn i sterkt ombygd og restaurert tilstand. Det er tradisjon å fremstille St. Demetrios på en rød hest for å skille ham fra ST. Georg, som nesten alltid rir på en hvit hest. Det foreligger flere ulike tolkninger av den beseirede personen. Et forslag er den bulgarske hærføreren Johannes Skyloyannes som i 1207 beleiret Thessaloniki med sin hær. Byen skal ha blitt reddet gjennom forbønnene fra St. Demetrios. Martyrens festdag feires 26. oktober. Ikonen er fra 1800-tallet og ble kjøpt av Ødegaard i Konstantinopel i 1927. Skrevet av Caroline Serck-Hanssen

1 bilder

Kristus Frelseren Det finnes ingen beskrivelser av Kristi utseende i Evangeliene. Til tross for dette følger ikonkunsten et nøye fastlagt skjema for gjengivelsen av hans trekk: ovalt ansikt med markerte øyne, lang, smal nese, små lepper, helskjegg og et mørkt, fyldig hår med midtskill. I følge den ortodokse tradisjonen har denne Kristus-fremstillingen sin opprinnelse i et avtrykk som oppsto på overnaturlig måte da han presset sitt ansikt mot en linduk. Denne «ur-ikonen» av Kristus kalles Mandylion (av det greske ordet for klede), eller Acheiropoietos, som betyr «ikke skapt av menneskehender». Kristus avbildes alltid med et kors inntegnet i gullglorien. Korsarmene er forsynt med en gresk inskripsjon, OΩN, hvilket kan oversettes med «den som er». Ordene er hentet fra fortellingen om den brennende tornebusken i Det gamle testamentet og var Guds svar til Moses på spørsmålet om hans navn (2. Mosebok, 3,14). Ikonen fremstiller Guds sønn som er blitt menneske for å frelse verden. Kristus er i følge Kirkens lære både sann Gud og sant menneske. Hans gudommelige aspekt kommer blant annet til uttrykk i de altseende øynene, som følger betrakteren hvor enn han står i rommet. Ikonen er et russisk arbeide av høy kvalitet. Den er fra 1700-tallet men er malt etter langt eldre forbilder. Vekslingen mellom blått og rødt i underkappens folder vitner om den anonyme kunstnerens sikre fargesans. På ikonens ramme er fire helgener avbildet. Det er vanskelig å identifisere dem ettersom inskripsjonene mangler. Av draktene kan vi likevel lese deres hierarkiske rang. Øverst til venstre finner vi en prestemunk, muligens en klostergrunnlegger, og under ham en biskop. Øverst til høyre står en martyr, mens nok en biskop er avbildet under ham. Skrevet av Caroline Serck-Hanssen

1 bilder

Den ammende Gudsmor Blant de mer enn 200 variantene av Gudsmor-motivet i ikonkunsten er fremstillingen av Maria som ammende mor (gresk: Galaktotrophousa) kanskje en av de mest bemerkelsesverdige. Bildets bibelske forankring er Lukasevangeliets kapittel 11, vers 27-28: Som han sa dette, var det en kvinne i folkemengden som ropte: «Salig er det morsliv som bar deg og det bryst du diet». Men Jesus svarte: «Si heller: Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det». Kirken blir i teologien ofte sammenlignet med Maria. På samme måte som hun ga sitt barn næring til å vokse gjennom morsmelken, metter kirken sine troende barn med ordet og sakramentene. Bildet av den ammende Maria kjennes fra tidligkristen kunst og det fikk stor utbredelse i det koptiske (egyptiske) område i det sjette og sjuende århundre. Det er trolig ingen tilfeldighet at motivet ble populært nettopp her. Statuer av gudinnen Isis som ammer Horusbarnet var nemlig alminnelige i førkristen egyptisk kunst, og disse fremstillingene kan også ha bidratt til utformingen av ikonmotivet. Fra Egypt spredte motivet seg både til det bysantiske området og til Vest-Europa. I likhet med de øvrige kretisk-venetianske ikonene i samlingen kjennetegnes dette Maria-bildet ved at den bysantiske kunstens stilisering og opphøyde verdighet er kombinert med den vestlige interessen for realistisk forgjengivelse og betoning av Kristi menneskelige natur. Således fremstår Jesusbarnet her ikke som noen fjern verdenshersker, men en riktig så velfødd gutt! Ikonen synes å være noe yngre enn de øvrige Maria-bildene. Trolig er den fra 1700-tallet. Skrevet av Caroline Serck-Hanssen

2 bilder

Festdagsikon Denne ikonen minner den troende om de sentrale begivenhetene i Kristi og jomfu Marias liv, som det ortodokse kirkeårets rike liturgi bygger på. Fremstillinger av årets tolv viktigste fester omkranser midtbildet av Kristi oppstandelse. Påsken er «festenes fest» i Den ortodokse kirke. I bysantisk kunst ble vanligvis Kristi nedfart til dødsriket brukt som motiv for oppstandelsen. Vestlig middelalderkunst foretrakk derimot bildet av Kristus som stiger opp fra sarkofagen. Den ortodokse fremstillingen av oppstandelsen bygger på det apokryfe, det vil si det ikke av kirken anerkjente Nikodemusevangeliet. Her fortelles det i dramatiske vendinger om hvordan Kristus befridde dødrikets fanger. Kledd i strålende kappe og omgitt av en mandorla (mandelformet glorie som omgir hele kroppen), trekker Kristus Adam opp fra graven. Samtidig tråkker han dødsrikets knuste porter under fot. Eva venter ydmykt på sin tur. På hver side av den seierrike frelseren står de gammeltestamentlige kongene David og Salomon. Kantbildene skal leses vannrett fra venstre mot høyre: 1. Jomfru Marias fødsel (8. september) 2. Marias innføring i tempelet (21. november) 3. Marias bebudelse (25. mars) 4. Kristi fødsel (25. desember) 5. Kristi frembæring i tempelet (2. februar) 6. Kristi dåp (6. januar) 7. Kristi inntog i Jerusalem (palmesøndag) 8. Kristi forklaring (6. august) 9. Kristi himmelfart (40 dager etter påske) 10. Pinsen/festen for Den hellige Treenighet (50 dager etter påske) 11. Korsets opphøyelse (14. september) 12. Marias hensovelse (15. august) Ikonen er et folkelig arbeide fra 1700- eller 1800-tallet og i dårlig stand. Skrevet av Caroline Serck-Hanssen

3 bilder

Kristus den store ypperstepresten Denne ikonen fremstiller Kristus som kongenes konge og yppersteprest. Han er kledd i en drakt med trekk både fra den gamle bysantiske keiserdrakten og bispeskrudet i den ortodokse kirke. På hodet bærer han mitra, bispekrone, og over sakkos (tunika med korte ermer) henger biskopens særskilte verdighetstegn omophorion. Ikonkunstneren har gjort seg stor flid med å male Kristi romslige tronstol. Den er rikt dekorert med blomsterornamenter, edelstener og perler som er så sirlig malt at man tydelig kan skille hver enkelt fra hverandre. Tronen er forsynt med store, bløte puter og fotskammel slik det sømmet seg en hersker i tidligere tider. Bakgrunnen for motivet finner vi blant annet i Hebreerbrevets sjuende kapittel hvor den gammeltestamentlige prestekongen Melkisedek tolkes som en symbolsk forløper eller prefigurasjon for Kristus. Ikonografien har trolig sin opprinnelse i 1300-tallets Serbia og fra 1500- og 1600-tallet dukket motivet stadig oftere opp i Russland. Det er interessant å se dette faktum i lys av den russiske keiserideologien, som ble utviklet på samme tid. Etter ortodoks tankegang hadde keiseren, i likhet med biskopen, sin fullmakt fra Kristus selv, og skulle utøve sin myndighet som en levende ikon av Frelseren. I greske kirker er en ikon av Kristus den store ypperstepresten er ofte plassert på bispestolens rygg for å understreke dette poenget. Ikonens store dimensjoner og forseggjorte rammeverk tyder på at den har hengt i en kirke, trolig som en del av en ikonstas. En fremstilling av Kristus er alltid plassert på høyre side nærmest kongeporten. Dette er den eneste ikonen i samlingen som med sikkerhet kan tilskrives Balkan-området på grunn av stiltrekkene og den oppslåtte evangeliebokens kirkeslaviske inskripsjon. Stilen har noe skjematisk og provinsielt over seg, noe som blant annet kommer til uttrykk i ansiktets harde overganger mellom lys og skygge og fotskammelens fordreide perspektiv. I draktens og tronstolens rike blomsterornamentikk anes et sent ekko fra barokkunsten. Ikonen dateres til 1800-tallet. Skrevet av Caroline Serck-Hanssen

2 bilder

Kalenderikon for oktober Høy teknisk kvalitet og stor detaljrikdom preger denne billedkalenderen fra 1800-tallet. Ikonen fremstiller kirkelige helgenfester og minnedager i måneden oktober. Det er et ytterst funksjonelt bilde vi har foran oss. Det skulle hjelpe den troende, som ofte ikke kunne lese og skrive, med å huske hvem eller hva som feiret den aktuelle dagen. Legg merke til at ikonen er inndelt i flere felter enn måneden har dager. Dette skyldes at flere ulike minnedager kan feires en og samme dato. Ikonen skal leses fra venstre mot høyre som linjene i en bok. Under billedrammen hvor ordene «Oktober måned» står skrevet med kirkeslavisk skrift, finnes en fremstilling av Kristi oppstandelse, som feires hver eneste søndag i kirkeåret. Følgelig heter ukedagen søndag Voskresenje på russisk, etter ordet for oppstandelse. Måneden innledes med festdagen for Guds mors beskyttelse (russ. Pokrov), som feires 1. oktober. Deretter følger en rekke helgener av så vel tidlig kristen som russisk opprinnelse: apostler, martyrer, hellige biskoper, munker og nonner. Av særlig interesse med henblikk på ikontradisjonen er minnedagen for det sjuende økumeniske kirkemøtet i Nikea år 787, som feires 14. oktober (avbildet i andre linje). Konsilet stadfestet at ikonene atter skulle få plass i kirken etter den langvarige og opprivende ikonoklasmen. Presteskapet bærer frem ikoner av Kristus og Guds mor foran det bysantiske keiserparet som sitter på en opphøyd trone. Mer kuriøs er festdagen for Syvsoverne fra Efesos (tredje rekke ytterst til høyre). Uttrykket «syvsover» har sin opprinnelse i legenden om de sju ynglingene som levde under de store kristendomsforfølgelsene på keiser Decius tid (249-51). De gjemte seg i en klippehule, men ble oppdaget av forfølgerne som lot hulen mure igjen. Først i året 447 våknet ynglingene opp. Legenden forteller videre at den bysantiske keiseren Theodosius ll besøkte dem i hulen, men da de hellige syvsoverne bøyde seg for ham ble deres legemer forvandlet til støv. Ikonen har en påskrift på baksiden med Hans Ødegaards signatur og opplysningen om at den er kjøpt i Berlin i april 1930. Skrevet av Caroline Serck-Hanssen

3 bilder

Hellige Nikolaj undergjøreren Biskop Nikolaj fra Myra (i det nåværende Tyrkia) levde på 300-tallet og ble en av de mest elskede kristne helgener både i øst og i vest. Som et eksempel kan det nevnes at den ene av Søsterkirkene på Gran, Nkolajkirken, er oppkalt etter ham. Mange norske middelalderkirker var dessuten forsynt med treskulpturer av hellige Nikolaj. I Vesten ble han gjerne kalt Nikolaj av Bari etter den syditalienske havnebyen hvor hans relikvier var blitt oppbevart siden 1000-tallet. I Russland var biskop Nikolaj et umåtelig populært ikonmotiv på 1700- og 1800-tallet. Trolig ble bare Kristus og Guds mor fremstilt oftere. Nikolaj regnes blant annet som barnas og de sjøfarendes skytshelgen, og han er det historiske opphavet til julenissen, Santa Claus. Hans festdag er 6. desember. Hellige Nikolaj er lett å identifisere på grunn av de karakteristiske ansiktstrekkene. Han har høy, kuppelformet panne med markerte rynker og grått, krøllet skjegg. Det korsprydete båndet over skuldrene (gresk: omophorion) viser at han er biskop. Han velsigner med høyre hånd, og holder en oppslått evangeliebok i sin venstre. Sitatet er hentet fra Lukas-evangeliets sjette kapittel, vers 17, hvor det fortelles om engang Kristus preket for sine disipler og en stor menneskemengde på en slette. Sitatet henspiller på at forkynnelsen er en av biskopens viktigste oppgaver. Kristus og Guds mor åpenbarer seg i en visjon på hver side av helgenen. De overrekker ham evangelieboken og omophoriet, begge tegn på bispeembetet. Skyene de står på likner sirlig malte rosebuketter. Ikonen er fra 1800-tallet og av høy håndverksmessig kvalitet. Smale gullstriper fremhever foldene i helgenens kappe og bidrar til å gi bildet et kalligrafisk preg. Skrevet av Caroline Serck-Hanssen

1 bilder

Guds mor Veivisersken Det finnes godt over 200 ulike varianter av motivet Guds mor i den ortodokse ikontradisjonen. En av de viktigste hovedtypene kalles Guds mor Hodegetria. Ordet er gresk og betyr «veivisersken». I følge tradisjonen ble urbildet malt av evangelisten Lukas og deretter velsignet av Jomfru Maria selv. Ikonens navn hentyder til Marias veivisende gest mot Kristus, som i Johannesevangeliet sier «Jeg er veien, sannheten og livet» (Joh. 14,6). Hodegetria-ikonene har et høytidelig, opphøyd uttrykk. Karakteristisk for ikonografien er at Marias hode er lett bøyd mot barnet, som sitter på venstre side av hennes fang. Det er ikke Kristi menneskelige aspekt som fremheves, men det guddommelige. Han er følgelig fremstilt som en voksen i miniatyr, full av visdom og kreft. Barnet velsigner med sin høyre hånd, og holder vanligvis en skriftrull i venstre. Her bærer han imidlertid en verdenskule eller rikseple lik en konge. Oppe i ikonens hjørner står en gresk inskripsjon: MP ΘY, som er en forkortelse for Meter Theu, Guds mor. Over barnet står forkortelsen IΣ XΣ, Jesus Kristus. Hodegetria-ikonen i Ringerikes Museums samling er malt i en sterkt vestlig påvirket sengotisk stil. Marias kappe faller i myke folder og er festet med brosje i halsen. Håret er synlig under hodelinet, hvilket bryter med ikonenes gjengse Maria-fremstillinger. Likevel er bildet sannsynligvis malt av en gresk-ortodoks kunstner. Etter det bysantiske rikets fall i 1453 blomstret ikonkunsten videre på Kreta, som var under venetiansk styre frem til tyrkernes erobring i 1669. Bevarte dokumenter viser at øyas ansette ikonmalere masseproduserte religiøse bilder for så vel greske som italienske oppdragsgivere. Katolikkene ønsket seg gjerne ikoner i gotisk stil (alla latina), mens de ortodokse foretrakk et mer tradisjonelt bysantisk formspråk (alla greca). Begge stilarter inngikk i kunstnernes repertoar, og de vekslet med bemerkelsesverdig letthet og virtuositet mellom dem. Hodegetria-ikonen er blant de beste i Ringerikes Museums ikonsamling hva håndverksmessig kvalitet angår, og er trolig også den eldste. Den kan muligens dateres til 1400-tallet. Skrevet av Caroline Serck-Hanssen

2 bilder

Hellige Konstantin og Helena To fyrstelig kledde personer står på purpurfargete puter og holder et stort kors mellom seg på denne lille ikonen. Bildet fremstiller den første kristne romerske keiser Konstantin I og hans mor Helena med Kristi kors. Konstantin (272?-337) æres som den 13. apostel av den ortodokse kirke fordi han legaliserte den kristne tro ved toleransediktet i Milano i 313 og arbeidet aktivt for dens utbredelse. Hans politikk la grunnlaget for den tette forbindelsen mellom kirken og keiserdømmet som kom til å prege Bysants i mer enn tusen år fremover. Keiseren lot bygge en rekke viktige pilegrimskirker, deriblant Fødselskirken i Betlehem, Oppstandelseskirken i Jerusalem og St. Petersbasilikaen i Roma. Keiser Konstantin ble imidlertid først døpt helt mot slutten av sitt liv, hvilket var vanlig praksis i tidligkristen tid. Helena dro på pilegrimsferd til Palestina kort tid før sin død, og samlet der en anseelig mengde relikvier som ble brakt tilbake til Roma. Legenden forteller at keisermoren fant tre kors gjemt i en grotte nedenfor Golgata-høyden. Man la en død mann på korsene for å finne ut hvilket som var det rette. Da liket kom i berøring med Kristi kors våknet mannen til live. Korset ble noe senere høytidelig oppstilt i Jerusalem av byens biskop Makarios så de troende kunne ære denne helligste av alle kristne relikvier. Korsets opphøyelse minnes 14. september og er i likhet med Guds mors hensovelse en av kirkeårets viktigste festdager. I bildets nedre del er legehelgenene Kosmas og Damian fremstilt. De skal ha lidd martyrdøden i Syria under keiser Diokletian. I følge tradisjonen var de tvillingbrødre, og opptrer derfor nesten alltid sammen i ikonkunsten. Museets ikon skriver seg fra Hellas eller Balkanområdet og dateres til 1700- eller 1800-tallet. Et visittkort festet på baksiden forteller oss at Hans Ødegaard etter alt å dømme skaffet seg ikonen fra en antikvitetshandler i Napoli. Skrevet av Caroline Serck-Hanssen

2 bilder

Lidelsens Gudsmor Ikonens uvanlige motiv har sin opprinnelse i vesteuropeiske andaktsbilder fra senmiddelalderen. Det oppsto på 1300- eller 1400-tallet i møtet mellom vestlig og bysantisk kirkekunst. I Russland ble en noe avvikende variant utbredt fra midten av 1700-tallet. Den russiske ikontypen går under navnet Akhtyrskaja etter et under som skal ha funnet sted i byen Akhtyrka i 1793. Maria gråter over sin korsfestede sønn som merkelig nok er fremstilt i form av et lite krusifiks. Morens ansikt uttrykker stor sorg, tårene strømmer nedover kinnene. Hun holder om korset og betrakter det med den dypeste andakt og innlevelse. Dermed opptrer hun så å si likt med ikonens betrakter. På samme måte som Maria oppfattes som reelt tilstedeværende av den troende som ser ikonen, er miniatyrutgaven av Kristus «virkelig» for Maria i bildets verden. Ikonen illustrerer dermed tydelig hva som menes med «avbildningens realitet» i ortodoks billedforståelse. Grensen mellom kunst og virkelighet utviskes, ulike realitetsnivåer blandes i ett og samme bilde. Ikonen i museets samling er malt i en folkelig, ekspressiv stil. Stiliserte rankeornamenter brer seg som et teppe over hele bakgrunnen. På bildets bakside finnes skjematiske avbildninger av pasjonssymbolene: korset, tronekronen, eddiksvampen på isopstilken som Kristus fikk da han tørstet, samt spydet han ble stukket med i siden etter at han var død. Disse understreker hovedmotivets betoning av Kristi offerdød. Skrevet av Caroline Serck-Hanssen

2 bilder

Add a comment or suggest edits

For å publisere en offentlig kommentar på objektet velger du «Skriv en kommentar». For å sende en henvendelse direkte til museet velger du «Send en henvendelse».

Order this image

Share to