Norsk kvalitet til norske kjøkken - produktutvikling i kompromissets tegn

På begynnelsen av 1950- tallet stod A/S Nordisk Aluminiumindustri (Nordisk) i Holmestrand på høyden av sin posisjon som ledende kjøkkentøyfabrikant med merkevaren Høyang. Ifølge reklameavdelingen lå det en forpliktelse i å produsere kjøkkentøy av beste kvalitet, og viktigheten av å beholde sin posisjon i markedet ble understreket i flere sammenhenger. Målet var å komme fram til nye kasserolle- og kjelemodeller som lot seg framstille i store serier så rimelig og mekanisk som mulig. Det skulle gi bedre fortjeneste og sikre konkurranseevnen på pris og kvalitet.

Produksjonssatsingen kom til uttrykk i utvidelse av fabrikklokalene, nytt maskineri og nye tykkbunnede produkter beregnet for elektrisk koking. Utfordringen var å finne en formgiving som tilfredsstilte kravene til estetikk og funksjon og Nordisk samarbeidet med gullsmeden Oskar Sørensen for å gi kjøkkentøyproduksjonen et tidsriktig uttrykk. Hans forslag lot seg imidlertid sjelden gjennomføre maskinelt. Lot de seg gjennomføre, var de som regel kostnadsdrivende og måtte allikevel forandres. Det ga grobunn for uenigheter og diskusjoner. Designer, ingeniører i produksjonen og ansatte i salgs- og reklameavdelingen hadde som regel motstridende syn. Det resulterte ofte i kompromissløsninger hvor man måtte gi avkall på et eller kanskje alle kravene nevnt ovenfor.

Produksjon, funksjon og design

Nytt maskineri og nytt produksjonsprogram kom på plass i 1952, og det forenklet produksjonen i det som ble kalt «kjøkkentøyen». Produksjonen ble automatisert og standardisert og behovet for manuelle operasjoner minimalisert. I motsetning til tidligere da hver enkelt kasserolle var blitt trykket opp manuelt i en trykkbenk, ble kasserollemodellene nå framstilt i en automatisk presse. Det bidro til en effektivisering både kapasitetsmessig og økonomisk.

Den nye produksjonsmetoden ga i alt en serie på åtte kasseroller med forskjellig volum. Størrelsesmessig var kasserollene tilpasset platene på komfyrene, og volumet varierte i høyden istedenfor i bredden. Det reduserte behovet for antall lokk. Fire lokkstørrelser ble tilstrekkelig mot åtte tidligere, hvilket var en rasjoneringsgevinst. Etter hvert ble lokkene gjort flate ved at hanken ble plassert på siden istedenfor på toppen. Lokkene kunne settes oppå kasserollesettene som også kunne settes oppi i hverandre. Slik ble Høyang-kasserollene både praktiske og plassbesparende.

HAM.01353 Flate plassbesparende lokk Mekonnen Wolday, Aluminiummuseet, Vestfoldmuseene IKS
Sparekasserolle HAM.00694 Mekonnen Wolday, Aluminiummuseet, Vestfoldmuseene IKS
Sparekasserolle HAM.000333 Mekonnen Wolday, Aluminiummuseet, Vestfoldmuseene IKS

Kasserollesettene ble også utstyrt med enten skaft eller håndtak. Materialet var av det gamle og velprøvde bakelitt. Hvilke kasserollestørrelser som skulle ha skaft eller håndtak ble avgjort av ingeniørene etter nøye utregninger ut fra til hensynet til hva «de sarte husmødre» ville makte å løfte. Spørsmålet om hvordan skaft og hanker skulle se ut, ble også i stor grad bestemt av ingeniørene. Gullsmeddesigneren Oskar Sørensen tegnet riktignok mange forslag, men de var ikke tilpasset produksjonstekniske krav i tilstrekkelig grad. Formen ble derfor et kompromiss mellom designerens estetiske utforming og hensynet til hva som produksjonsmessig lot seg gjennomføre.

Kokesettsett med bl.a. skaftekasseroller HAM.01429 Mekonnen Wolday, Aluminiummuseet VestfoldmuseeneIKS

Et annet viktig spørsmål var hvorvidt husmoren kunne helle av kasserollen uten å søle. De nye kasserollene var derfor utstyrt med hellekant. Hellekanten utgjorde et fordyrende ledd, men representerte noe nytt som kunne gi Nordisk ytterligere et konkurransefortrinn, ble det hevdet. Designmessig måtte produksjonen av hellekanten tilpasses maskinell framstilling, hvilket var fordyrende, men hensynet til funksjon gikk altså foran hensynet til rasjonalitet i dette tilfellet.

Kopi av reklamemateriell. Vestfoldarkivet. Vestfoldmuseene IKS

Videre ble kasserollenes innvendige og utvendige form bestemt etter grundige undersøkelser. Innvendig ble det lagt vekt på at overgangen mellom vegg og bunn var så rund som mulig. Det var av hensyn til husmorens arbeid med å røre i kasserollen og for å lette renholdet. Diameteren på avrundingen ble avgjort etter en rekke forsøk med sleiver og rengjøringsredskaper.

Til slutt ble spørsmålet om kasserollenes finish gjenstand for diskusjon. Hva var markedet modent for? Salgsavdelingen valgte å være forsiktige når det gjaldt å forandre utseende og design radikalt. De våget ikke annet enn det husmødrene allerede kjente og likte, dvs. innvendig smerglet og utvendig høyglanspolert. Det var ifølge ingeniørene ingen god løsning. Smerglingene gjorde kasserollene sårbare for riper og den glanspolerte utvendige finishen var i tillegg til å være kostnadsdrivende, altfor lite slitesterk. Smerglingen burde derfor erstattes med en kjemisk polering og en lett eloksering ville holde kasserollene blanke om enn ikke så blanke som ved høyglanspolering. Det ble ikke etterkommet i første omgang.

Det knyttet seg altså en rekke spørsmål til produksjonen av de mange Høyang-artiklene under det som blir kalt husmødrenes glansperiode. Produksjonsmessige hensyn ble tatt på bekostning av hensynet til design og funksjon og omvend, men det nye produksjonsprogrammet var uansett utgangspunktet for de fleste tykkbunnede og plandreide kokekar beregnet for elektrisk koking. Nye produksjonsmetoder innebar en stor rasjonaliseringsgevinst for Nordisk og gjorde det i stor grad mulig å imøtekomme etterspørselen for kjøkkentøy i tidsriktig design i en periode med stor etterspørsel, vekst og framtidsoptimisme.

Kilder: Vestfoldarkivet, Vestfoldmuseene.

Add a comment or suggest edits

For å publisere en offentlig kommentar på objektet velger du «Skriv en kommentar». For å sende en henvendelse direkte til museet velger du «Send en henvendelse».

Leave a comment or send an inquiry

Order this image

Share to