Fra 1500-tallet lå det sager langs hele Akerselva. Sagveien, hvor Arbeidermuseet, Hjula Væveri, Graahs Spinderi og arbeiderboligen Brenna ligger, er «veien til Sagene». Vøyenfallene ga kraft til papir- og kornmøller, vannhjul og sager før tekstilindustrien i 1846 gjorde revolusjon av vannkraft! Knud Graah laget tråd – på Vøiens Bomuldsspinderi. Først i Norge! Brann i 1859, ny fabrikk bygd i 1860. Nytt veveri bygd i 1913. På det meste arbeidet det 400 på Graah. De fleste kvinner. Fabrikkjenter ble de kalt, enten de var gift, enke, ugift eller mamma. Mor til Oskar Braaten inspirerte ham som forfatter. Hun var alenemamma til to og arbeidet i spinneriet til hun var 70 år.
Hjula Væveri, ble etablert av Halvor Schou i 1855. Over 800 arbeidere, herav 2/3 kvinner. Alt er her: Hjulafossen, arbeiderboliger, pakkhus, lager, fargeri, ullveveri, bomullsveveri, kjelehus og fabrikkpipe.
Andre arbeidssteder var Foss teglverk, Hesteskosømfabrikken, Ringnes- og Fossbryggeri, barke- og kledesstampe, korn- og papirmølle, Sagene bad, Sagene skole eller Sagene festivitet.
«Hønse-Lovisas hus» er et nytt navn på sagmesterens bolig bygd ca 1800.
Seilduksfabrikken ved Øvre Foss ble bygget i 1856. Hva de laget? Seilduk til seilskip. Da seilskutenes tid var forbi, begynte de med produksjon av strie til emballasje. «Her ifra og til månen over 20 ganger!», sa reklamen deres om antall meter pr år. Der var 920 ansatte i 1908, ca. 70 % kvinner. Anna Nilsen var 16 år da hun fikk arbeid på Seilduken. På spola, i spinneriet eller veveriet kunne jentene tjente kr 6,40 i uka. Gutta tjente det dobbelte «i hekleriet» eller på verkstedet.
Etter 100 år som hjørnesteinsbedrift, var det i 1960 slutt. Kunsthøgskolen leier nå fabrikken. Kjærlighetsbrua med alle hengelåsene, åpnet i 2003. Hit opp går laksen i oktober/november for å gyte. Det kalles homing, at fisken må hjem der den er født for å føre slekta videre. Ingen forstår det, men det skjer!
Kornsiloen her huser studenter i dag, men rager som et monument over tusen års maling av korn til mel. Her møttes storhavenes fjordarm elvas nederste foss. Korn fra middelalderens klosterenger ble malt mellom kvernsteinene ved Nedre Foss. Ved reformasjonen overtok kongemakta, og den ble Kongens mølle. Slekten Grüner gir navn til bydelen i dag, etter at de kjøpte mølleområdet av Kongen i 1672. Kongenavnet hang ved mølla til Bjølsen Valsemølle overtok i 1927, og rev den i 1986.
På den andre siden lå Bagaas Brug som brukte Akerselvas nederste fossekraft til forskjellig produksjon, som sagbruk og høvleri, sement og murstein, og en kobberhammer. Brukseieren satset i 1840-årene også på byens første spa: et badeanlegg med 12 avlukker med både badekar og dusj. Med vann fra elva kunne man nok innimellom skitne seg til mer enn å bli vasket. Vulkan Jernstøperi tok etter hvert plassen med sine haller for produksjon av jerndeler for bruer og bygninger.
Fabrikkbygningen i Brenneriveien 9 har en fargerik historie: tekstilfabrikken Indigo, en gylden periode lager for gull og diamanter, stålgrått mekanisk verksted, rødglødende lampefabrikk – før jazzklubben Blå flyttet inn i 1998. Halvor Schous Hjula Væveri hadde sin oppstart her i perioden 1849–1855. I 1891 etablerte østerrikeren Ludvig Kettner A/S Indigo. Fabrikken lå også i Nedregate, fint avrundet ligger bygningen langs turstien på østsiden av elva. Arkitektene het Ove Ekman (1847–1921) og Einar Smith (1863–1930). Indigos spesialitet var stofftrykking av mønster. Det var nok heftig kjemi. Arkivet forteller at det ikke måtte være for mange samtidig på jobb for å sikre at hver arbeider hadde minst en «luftkubus på 10 m3».
Her hvor elva flater ut og flyter ut i fjorden samlet byens og industriens spor seg på bredder og bunn. Sagflis hopet seg opp til banker av nytt og vått land. Navnet de nederlandske seilerne ga disse bordtomtene ble fornorsket til Vaterland. Her lå plankebordene stablet, plankekjørt ned fra sagbrukene langs Akerselva, Romerike eller andre steder rundt havnebyen.
Nederst i elva og utenfor bymurene vokste den lumske forstaden opp. Mellom plankeskur, krypinn og høkergårder lå stinkende dyretorg og slakteplasser, og garverier som bearbeidet sine skinn med bark, urin og kjemikalier.
Elva var avløp for både industri, mennesker og dyr til langt ut på 1900-tallet da hygiene (og stank) ble politikk. Fabrikkene og garveriene fikk utslippsnekt. Kloakkene fikk lengre rør og ble renset. Kristiania Slagtehus sto ferdig på Grønland i 1913. Vaterland ble regulert og fikk hovedgater og skikkelige hus. I Akerselva kunne småbåtidyllen blomstre i noen år før den ble lagt i rør under T-bane- og jernbanespor i 1964.
Akerselva du gamle og grå! Lett sarkastisk besynger denne revyvisen fra 1906 «den yndige duftende vrå» som renner ut «mellom Nyland og HAH». Nylands Mek. Verksted var et av Oslos ledende verft, og sendte hundrevis av jernklinkede dampskip ut på verdenshavene og innsjøer før den ble fusjonert med Aker og flyttet til det vi i dag kjenner som Aker Brygge.
HAH Paulsen drev med ved og kull, og hadde stort lager på tomta i øst. «Køla-Pålsen» var en markant og fargerik figur i byen, og opphav til en mengde vitser og historier som levde lenge og ble stadig mer fantasifulle også etter hans død i 1914.
Strofen i refrenget om elvas skjønnhet og "Den yndige vrå" ved utløpet i Bjørvika var en ironi de fleste i samtiden forsto umiddelbart: Akerselva i seg selv var preget av forurensing og stank, og utløpet mellom verftet Nyland og kulllageret "HAH Paulsen" var nok alt annet enn yndig og velduftende.