Ole Høilands lenke

Ole Pedersen Høiland var født i 1797 i Bjelland i Agder som den eldste av fire søsken. Da han var liten gutt kom faren i gjeld, og måtte selge gården og flytte familien til Kristiansand. Den unge Ole Høiland ble beskrevet som en kjekk, sjarmerende og begavet gutt. Familien led nød og flyttet til fattighuset i 1816. Samme år ble verdifullt tyvegods funnet hjemme hos familien, og Ole fikk sin første dom 19 år gammel. Han ble dømt til 2 års straffearbeid på tukthuset i Kristiansand, noe som var maksimusmsstraff for første gangs tyveri på denne tiden. Ole rømte fra tukthuset etter noen få uker.

Etter dette startet en runddans av nye innbrudd og tyverier, arrestasjoner, fengselsopphold og rømninger for Ole Høiland. Få dager etter rømningen fra tukthuset ble han tatt og innsatt i arresten i Mandal, hvor han raskt klarte å dirke opp fotjernet og bryte seg ut, bare for å bli tatt igjen, - og rømme nok en gang. Så ble han tatt og innsatt i tukthuset igjen, denne gangen med en tilleggsstraff på 2 år. Etter et års soning rømte han igjen og var på frifot i flere måneder. Han streifet rundt over hele sørlandet og begikk stadig nye innbrudd. Han var ettersøkt og forfalsket derfor et reisepass, så han kunne reise under falsk identitet.

Ole Høiland ble tatt i Egersund og under arrestoppholdet der rømte han tre ganger til. Senere rømte han også fra arresthuset i Stavanger. I 1823 var Ole Høiland tilbake i tukthuset i Kristiansand. Han var nå 26 år gammel, og fikk en ny og svært streng dom, straffarbeid på livstid samt kakstryking. Han rømte nok en gang, men ble tatt på Jæren og sendt tilbake til Kristiansand, denne gangen under militær bevoktning.

Kakstryking var offentlig piskestraff. Høiland ble bundet til en pæl, en såkalt "kak" og fikk 27 piskeslag fra byens skarpretter. Skarpretterens redskap var gjerne en "nihalet katt", en pisk med ni haler i lær eller hamp.

Tyveriforordningen av 1789 hadde avskaffet fysisk avstraffelse av tyver, men det fantes unntak for de groveste gjengangerne. Både brennjernet og pisken ble fortsatt ved sjeldne tilfeller brukt mot tyver som begikk gjentatte grove innbrudd. Brennmerking ble endelig avskaffet i 1815, så Ole Høiland unnslapp denne straffemetoden, men ble kakstrøket flere ganger.

Etter at piskestraffen var fullbyrdet i Kristiansand ble Høiland ført til hovedstaden for avsone livstidsdommen på Akershus festnings slaveri. Det var harde kår og straffarbeidet ble utført i lenker. Denne gangen forble Høiland fengselt i hele sju år før han igjen var på rømmen. Høiland rømte til sammen fire ganger fra festingsslaveriet, første gang i 1833. Høiland stakk av fra vokteren i en stjålet båt sammen med en gjeng medfanger under straffarbeid utenfor festningsmurene. Han ble tatt etter noen måneder, men rømte på nytt året etter. Da han ble ført tilbake til festningen noen måneder senere ble han kakstrøket for andre gang.

I 1834 rømte Høiland nok en gang. Han oppholdt seg hos venner i Christiania, som skjulte ham mens han planla sitt største kupp. Nyttårsaften 1835 forsvant 64 000 speciedaler fra hvelvet i Norges Bank, noe som tilsvarer omtrent 20 millioner kroner i dagens pengeverdi. Den hovedmistenkte var selvfølgelig den nå svært berømte mestertyven og utbryterkongen Ole Høiland. Han ble tatt i februar, og tilsto ranet. Under pågripelsen fikk han et stygt hugg i hånden fra en bajonett og mistet mye blod. Han var i dårlig forfatning da han ble ført tilbake til festningen. Det var trolig på dette tidspunktet han ble portrettert sittende i cellen med bandasjert hånd. Tegningen skulle politiet få god bruk for senere..

Sikkerheten omkring den berømte fangen ble nå betydelig skjerpet. Høiland ble satt på enecelle bak de tykke murene i Kronprinsens kruttårn på Akershus festning. Han ble plassert i en kraftig trebur i midten av rommet, iført lenker. I tillegg patruljerte vakter tårnet. Høiland var nå blitt en så stor kjendis at fengselet lot publikum slippe inn for å se ham. Dette ble et populært underholdningstilbud, og folk strømmet til fra fjern og nær.

En høstmorgen i 1839 var oppstandelsen stor da vokteren fant buret tomt. Høiland var forsvunnet i løse luften. Ved nærmere undersøkelser fant man en en nesten usynlig luke i gulvet.

Høyland hadde fått smuglet redskaper inn i buret fra en av de mange skuelystne, en gammel venninne. Han hadde saget en luke i gulvet og videre brukt flere måneder på å grave seg gjennom tårnets tykke grunnmur på nattes tid. Så firte han seg ned fra festningsmuren ved hjelp av et alt for kort tau. Han måtte slippe seg fra taustumpen 7-8 meter over bakken. Slike risikofylte stunt hadde han utført under rømninger flere ganger tidligere, men denne gangen skadet han seg stygt i den ene foten og forstuet begge hendene. Likevel klarte han å komme seg opp i marka nord for byen, hvor han oppholdt seg i en tømmerkoie i en lang periode.

Det antas at fangejernet i Justismuseets samling stammer fra Høilands siste rømning. Historien forteller at han etterlot kun noen små lenkebiter i buret, så det kan virke som hadde jernet på seg da han rømte og fikk det fjernet først da han hadde kommet seg i sikkerhet. Jernet ble funnet i Lillomarka nord for Oslo. Håndjernene er filt over, mens midjejernet er helt.

Høilands spektakulære rømning fra kruttårnet var en stor skandale som fikk massiv oppmerksomhet. Politiet satte igang en grundig etterforskning og stikkbrevet med portrett og signalement ble sendt ut til hele landet. Dusør ble utlovet, men rømlingen holdt seg på frifot i nesten to år.

Sommeren 1841 ble han angitt og pågrepet for aller siste gang. Høiland var nå 43 år gammel og hadde levd over halve livet enten innesperret eller som en jaget rømling. Nå var han tilbake på enecelle i slaveriet. Han hadde søkt om benådning 19 år tidligere, men fått avslag. Nå forsøkte han igjen. I 1846 sendte han to benådnigssøknader til kongen, men begge ble avslått. Det kan virke som om Høiland resignerte etter dette.

Ole Høiland hadde alltid vært er godt likt både blant medfanger og ansatte i fengselet. Han hadde kontakter overalt. Mange av rømningene hadde vært umulig å gjennomføre uten hjelp både innenfor og utefor murene, og han betalte godt for hjelpen han fikk. Flere ble dømt for å ha skjult ham mens han var på frifot.

Høiland ble en kjendisforbryter som de rike og mektige hatet, men som folk flest dels fryktet, dels beundret. Det gikk historier om at Høiland stjal fra de rike og gav til de fattige, som en norsk Robin Hood. Han ble oppfattet som en slags opprører, en fattiggutt som loppet rikfolk og brøt seg inn hos både statsråder og lensmenn, en underdog som utfordret maktstrukturene i samfunnet. Da Høiland ble pågrepet for siste gang, og fraktet i en åpen vogn fra Drammen til Christiania, sies det at store folkemengder samlet seg for å støtte ham.

De siste årene i slaveriet endret Ole Høiland personlighet, og ble mørk til sinns. Til sist rømte han for godt ved å henge seg i cella den 20. desember 1848. Han var da 52 år gammel og fullstendig nedbrutt av det harde straffesystemet som han hele sitt voksne liv hadde forsøkt å utfordre og unnvike.

Artikkelen er skrevet av Hilde Haaverstad Olsø ved Justismuseet.

Crone, Stein V.H (2011) Tyveri og straff i Christiania 1789-1801 https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/23026/SteinVegardHolmliCronemasteroppgave2011.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Ranie (1944) Gjest Bårdsen og Ole Høiland - En skildring av deres eventyrlige liv og virke (7. opplag)

Sørensen, Birgitte (2018) Ole Høiland - vår ganske lokale nasjonale mestertyv https://www.vestagdermuseet.no/ole-hoiland-var-ganske-lokale-nasjonale-mestertyv/

Tronstad, Roger (2019) På sporet etter Ole Høiland http://arkivgransking.blogspot.com/2019/03/pa-sporet-etter-ole-hiland.html

Temahefte 20 - Det store bankrøveriet, prosjekt Oslo-patriot (2002) https://www.ude.oslo.no/Oslo-patriot/th20x.html

Wikipedia, Ole Høilnad [https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_H%C3%B8iland](https://)