«Lys, luft og grønt». Om funkishager i Fjordveien Moss

«Lys, luft og grønt» ble sett på som de viktigste bestanddeler i utformingen av den moderne byen.(1) Å anlegge grøntområder og hager var av grunnleggende betydning for almen sosial velferd. Dette synet hadde allerede et godt fotfeste i Skandinavia.

Etter forbilde fra den engelske hagebyideen som vokste fram etter forrige århundreskiftet, ble det i Norge bygd boligfelter og nye bydeler med småhusbebyggelse og hager etter en samlet plan. Ullevål Hageby i Kristiania, planlagt av byarkitekt Harald Hals i 1917, er et kjent eksempel. Også Egne hjem-bevegelsen, som særlig fikk fotfeste i de nye fabrikkbyene Sauda og Høyanger, var en videreføring av hagebytanken. Her ble hager ved alle hus satt som standard uavhengig av beboernes sosiale tilhørighet, men størrelse og beliggenhet varierte.

Ved Norges Landbrukshøgskole (NLH) på Ås ble det opprettet en linje i hagekunst i 1919. Norge fikk dermed, som et av de første land i Europa, en utdanning på høyskolenivå for hagearkitekter. Etter endt utdanning ved høyskolen i Berlin-Dahlem i 1921 ble Olav Leif Moen ansatt som dosent i hagekunst ved NLH. Fra 1939 var han professor samme sted til sin død i 1951. (2)

I Moss kommunes arkiver finnes et par skisseutkast for beplanting i Fjordveien Moss signert Olav Leif Moen i 1939: Idéutkast til innganger og beplantning i Fjordveien. Disse tegningene er unike, og så vidt vites finns de ikke i andre arkiver enn i Moss kommune eller er gjengitt i tidligere publikasjoner. (3)

I forbindelse med utvidelsen av bygrensen i 1938 festet Moss kommune bort tomter fra Malakoff, og Fjordveien og boligområdet rundt ble anlagt. (4) Hovedgaten har flere stikkveger opp til Malakoff og ned til fjorden. Dette er godt synlig i Olav Leif Moens skisser. Her vises en sammenhengende akse fra nord mot sør med hus og hager på begge sider, og med trær og busker gruppert på angitte plasser.

Byplan for Moss ble utarbeidet av den visjonære og fremtidsrettede byingeniør Einar Mathisen allerede i 1933, men ble først vedtatt i 1937. Planen ble på typisk funkis vis delt inn i soner for boliger, handel og industri. I følge byingeniør Mathisen i Moss var en gates funksjon å formidle trafikken og å gi åpning for lys og luft til bebyggelsen på begge sider. Dette er i tråd med funksjonalismens ideer, og gjenspeiles også i Moens skisser over boligområdet Fjordveien.

Olav Leif Moen var godt forankret i nyklassisismens noe «strammere» landskapsarkitektur, men flere av hans hageplaner fra slutten av 1920-tallet og framover har også trekk fra det som kjennetegner de mer «frihetslengtende» og rasjonelle funksjonalistiske hagene. Moen stod med beina i begge retningene, noe som sikkert ikke var uvanlig blant mellomkrigstidens hagearkitekter. I hagene hans ser vi derfor spor av både nyklassisisme og funksjonalisme. Magne Bruun skriver om Olav Leif Moens hageplaner at noen av de mest helstøpte eksemplene finnes i hans planer for embets- og funksjonærboligene ved NLH. (Bruun 2007:325) Her var rolige plenflater omgitt av stramme hekker og trerekker. (5) Fargerike stauderabatter kunne være lagt inn til huset, eller særskilte blomsteravdelinger var formet som geometriske parterrer etter gammelt forbilde. Klatrevekster på husveggen hørte gjerne med. Frukttrær og kjøkkenhage var ofte holdt for seg som særskilte avdelinger.

Allerede i 1932 formulerte hagearkitekt Harald Hindhamar (1899 -1983) (6) et klart program for moderne villahager i Norge. Symmetrisk aksevirkning og overlessing med dekorative bed og utstyr hørte fortiden til! En hensiktsmessig tilrettelegging av hagens funksjon ble nå det viktigste. Hagen ble ikke sett på som noe luksusgode, men noe alle burde ha tilgang til. En enkel oppbygging med romavgrensende beplantning skulle gi intimitet og privatkarakter til hagen. Det skulle være rene og ubrutte plenflater. Hagen var til for rekreasjon, avkobling og skjønnhetsinntrykk. Vedlikeholdet skulle utføres på enkelt vis i fritiden, og kostnadene skulle holdes nede. Den estetiske formgivingen måtte tilpasses disse prinsippene og forholdene på stedet. Programmet ble ytterligere forsterket i boka «Vår tids hage» som ble utgitt i 1939, og dette gjorde sitt til at disse føringene for funkishagene ble alminnelig kjent.

Funksjonalismens krav til enkelhet og rasjonalitet innenfor plan- og bygningsarkitekturen gjaldt også for landskapsarkitekturen. Fagfolk ivret for et begrenset standardsortiment av villige og hardføre vekster. Hagearkitektene anbefalte å kutte ut krevende planter og ta vare på stedegne vekster. Busker og trær med markante årstidsvariasjoner fikk oppsving fordi de ga mye i forhold til hva de krevde av stell, og planter med karakteristiske vekstmønster eller planter som var saktevoksende eller blomstret lenge ble tatt i bruk. (Apall-Olsen, 2007) Det nøkterne synet til fagfolkene hindret likevel ikke enkelte hageeieres sans for artsrikdom og varierte planteslag. Gule og røde blomster var populære, det samme var blomsterrike busker som buskmure, gentspirea og brudespirea. Den lavtvoksende buskfuruen og de forholdsvis nyinnførte buskvekstene høstberberis og rynkerose ble vanlige innslag i funkishagene. Storvokste busker som sibirkornell og vanlig korsved ble gjerne brukt som levirkning og romavgrensing. (Bruun, 2007)

Hagearkitekt Karen Reistad (1900 -1991) var som Olav Leif Moen også utdannet i Berlin – Dahlem, og hun underviste også en tid ved NLH. Selv om hun er mest kjent for sine kirkegårdsanlegg, arbeidet hun også med planer for hager og boligområder. Gjennom sitt arbeid som redaktør, skribent og spaltist for flere hagetidsskrifter nådde hun fram med sine idéer til mange hageeiere. Hennes program som hagearkitekt var et kreativt, men ærbødig forhold til natur. (7) Stilen hennes blir karakterisert som poetisk funksjonalisme, hvor noen deler av et anlegg er tydelig formgitt, mens andre deler framstår som upåvirket natur. (Jørgensen, 2001) Reistad la vekt på å bevare mest mulig av trær og vegetasjon på tomten og innarbeide dette i planen for hagen. Hun mente en skulle kunne leve livet i den ideelle hage, og da passet klipte hekker dårlig! I stedet skulle frittvoksende buskplanter danne den ytre rammen om hagen. På innersiden av buskplantene kunne blomstrende stauder plasseres i kanten av en lettstelt bruksplen. Plenen skulle være hagens viktigste del. Staudene måtte være robuste og i mest mulig grad klare seg selv. (Bruun, 2007)

De fleste beboere i Fjordveien har utsikt til fjorden. Boligene er orientert mot dagslyset, noe som forsterker opplevelsen av de helsebringende elementene i mellomkrigstidens tenking om det sunne og moderne mennesket. Området har stor sett beholdt sin homogene bygningsstruktur med fargerike panelkledde funkishus i to etasjer, med lave pyramidetak, store vindusflater og hjørnevinduer, med veranda i andre etasje og skiferhellebelagt terrasse i første. Boligene er en blanding av en-familiehus og to-familiehus. Med enkelte unntak er de tegnet og bygd av lokale byggmestere med preg av «folkefunkis». Denne «folkelige» funkiskarakteren gjelder også hagene i Fjordveien Moss. (8) Her er «gjengse» hager med store og åpne bruksplener avgrenset til naboene og vegen med hekker, busker og lavtvoksende trær.

Da Fjordveien ligger i et skrånende terreng, er de fleste boligene plassert øverst på tomten, uavhengig av om de ligger på oversiden eller på nedsiden av gateløpet. Den store bruksplenen blir da liggende i front av huset. Eiendommene har som regel et smalt inngangsparti på østsiden av bygningen. Bakken er dekt med skiferheller og en mindre gressplen. En lav steintrapp fører opp til hoveddøra. Der inngangspartiet ligger tett opp mot hovedgaten skjermer gjerder og trær som tuja, gran og hassel mot innsyn og trafikkstøy.

Stort sett fremtrer Fjordveienområdet i dag slik som det ble anlagt i 1938. Trærne langs gaten er riktignok blitt flere, høyere og tettere, men dette kan være tilsiktet på grunn av den økende biltrafikken. I flere av hagene finnes det også andre og nyere plantesorter enn de opprinnelige. En tendens er at de boligeierne som har tatt vare på bygningenes opprinnelige karakter også har vært flinke til å ivareta hagens opprinnelige trekk. Det er å håpe at de ennå synlige sporene av hagekunst teoriene til Olav Leif Moen, Harald Hindhamar og Karen Reistad blir holdt i hevd i Fjordveien Moss, slik at lys, luft og grønt i nærmiljøet blir en naturlig del av livskvaliteten for fremtidens generasjoner.

2: Olav Leif Moen var aktiv i utviklingen og formidlingen av mellomkrigstidens hagearkitektur. Han var også en frittalende og uredd debattant når det gjaldt utformingen offentlige parker og anlegg, noe som hans kritikk av Vigelandsanlegget i Oslo vitner om.

3: Undersøkelser ved Institutt for Landskapsplanlegging, Universitetet for Miljø- og Biovitenskap, og samtale med Magne Bruun, september 2012

4: Eiendommene er øst-vestvendte. I påvente av gatenummer er kun tomtenummer angitt på skissen

5: Magne Bruun sier i en samtale at Moen også fjernet gjerdene i disse planene, og at dette kan sees på som betegnende demokratisk trekk i tiden. Han gikk også inn for lukkede grøfter slik at den grønne linjen fra hagen ble trukket ut mot gaten.

6: Firmaet Strøm & Hindhamar ble etablert i 1927 av Eyvind Strøm og Harald Hindhamar. I 1936 gikk Strøm ut av firmaet og hagearkitekt Ellef Grobstok gikk inn. Firmaet skiftet da navn til Norske hager A/S. (Apall-Olsen, 2007)

7: Naturmarkens egenverdi innenfor hagekunsten og tilpasningen til naturen som et grunnleggende prinsipp, var innflytelse fra retningen som er blitt kalt nordisk romantisk funksjonalisme (Bruun 2007:351) som i særlig grad var praktisert i Sverige. Dette idealet finner vi også i periodens kirkegårdsplaner, hvor Skogskyrkogården ved Stockholm, utformet av de svenske arkitektene Gunnar Asplund og Sigurd Lewerentz i midten av 1920-årene, er et prakteksempel på det funksjonalistiske programmet og det estetiske idealet om enkelhet, helhetsvirkning og ro.

8: I byggesaksmappene i kommunearkivet finnes så vidt jeg vet ingen arkitekttegnede hageplaner utover idéskissene til Olav Leif Moen.

Apall-Olsen, Linken: Lys, luft og grønt til folket. Grønn funksjonalisme i Oslo. Fremtid for fortiden nr. ¾-2007

Berg, Ole: Karen Reistad – en pioner i norsk landskapsarkitektur. Hovedoppgave, Institutt for landskapsplanlegging, Norges Landbrukshøyskole 2001

Blichner, Bente Clara: Olav Leif Moen (1887-1951) en landskapsarkitekt i brytningen mellom nyklassisisme og funksjonalisme. Hovedoppgave, Institutt for Landskapsarkitektur, Norges Landbrukshøskole 1989

Bruun, Magne: Hagekunstens historie, Ås – NLH 1987

Bruun, Magne: Norske Hager gjennom tusen år. Oslo 2007

Findal, Wenche: NORSK MODERNISTISK ARKITEKTUR om funksjonalismen, Oslo 1996

Gjendem, Camilla: funkis i moss. MODERNISTISK ARKITEKTUR I ET MODERNISTISK UTSTILLINGSROM. Utstillingskatalog, Østfoldmuseene 2011

Jørgensen, Karsten: Olav L. Moen og nyklassisismen i norsk landskapsarkitektur, Særtrykk fra Byggekunst nr. 3 1988