Butikken på Sand - ODM. LARSEN Historien og driften

Randi Brattum, er datter av Odmund Larsen og forteller her historien og om driften av butikken på Sand.

"Berger historielag har spurt meg om jeg vil fortelle noe av det jeg husker om butikken på Sand, og det gjør jeg gjerne.

Den industrielle veksten på Berger i forbindelse med Berger fabrikker førte også med seg en voksende handelsnæring. Det var mange butikker på Berger, bl.a. drev min farfar, Ludvig Larsen, forretning på Dyrdal fra 1911 til 1950. Det skjedde vel en del utflytting fra Berger til Sand, og etter hvert ble det kundegrunnlag for en butikk også her.

Med hjelp og støtte hjemmefra startet min far, Odmund Larsen, sin butikk på eiendommen Blommenholm i 1937. På et fotografi fra oktober 1937 ser jeg en liten funkisbygning med to store butikkvinduer (de samme som i dag), en butikkdør midt mellom og kontor og antakelig et lager på baksiden. Over døra sto Odm. Larsen skrevet med smijernsbokstaver.

Odm. Larsen 01.07.1938 Foto tilhører Randi Brattum
Interiør Odm. Larsen 1939 Foto tilhører Randi Brattum

Bygningen ble utvidet med en annen etasje som sto ferdig i 1950. I denne andre etasjen ble det leilighet og bolig for familien til Odmund som etter hvert besto av fru Louise, Sverre (1947) og Randi (1950). Leiligheten sto ferdig til min barnedåp, og det ble fortalt at vi da manglet trapp mellom etasjene og måtte gå opp og ned i stige.

Bygningen ble senere bygget ut to ganger. Det var nok en trofast kundekrets på Sand, og da utbyggingen av hytter på Krok og Kjelleråsen tok til, eksploderte omsetningen i sommermånedene. Da måtte butikkarealet utvides med to aluminiumsgarasjer rett på utsiden. Herfra ble det solgt melk og bakervarer i den ene og øl og mineralvann i den andre. I tillegg ble det i sommermånedene kjørt varebil til Krok to ganger om dagen. Morgen-«ruta» solgte melke-, bake- og kioskvarer, mens kvelds-«ruta» kom tilbake med varene som var bestilt om morgenen. Jeg tror også at de hadde med post. Sand hadde eget postnummer, 3076 Sandbu, så butikken ble også postkontor.

I vareutvalget inngikk også apotekervarer og ellers alt som kan selges i en landhandel. Bygningsvarer ble lagret for seg i bua til Eastwood. Konfeksjonsvarer ble kjøpt inn fra Brun & Brun i Drammen, glassvarer fra Werners glassmagasin, papirvarer fra Melsom, bygningsvarer fra Kullkompaniet, jernvarer fra H. M. Skistad og ferskt kjøtt/slakt ble hentet på slaktehuset i Drammen. Hele dyreskrotter ble fraktet under en presenning i varebilen eller på lasteplanet.

Odm. Larsen 1968-69 Foto tilhører Randi Brattum
Jane Olsen jobbet i butikken og lagde pølser, fiskekaker og pålegg. Foto tilhører Liv Marie Sand

Med årene var det full pølsemakervirksomhet i kjelleren. Jane Olsen var fantastisk dyktig og produktene populære. Det var mye «ekte» vare den gangen. Odm. Larsens varelevering var utvilsomt forløperen til nettbutikken Kolonial.no. Kunder fra Høyen, Sand og Berger ringte inn eller leverte sine bestillinger. Varene ble levert hos kundene i løpet av dagen – kostnadsfritt! Til og med på julaften! I tillegg til svært mange flinke og trofaste medarbeidere opp igjennom årene, så var vel de fleste ungdommene på Sand innom butikken i en sommerjobb.

Spesielt heftige var årene med utbyggingen på Kjelleråsen. Folk som kom fra byen, respekterte ikke åpningstidene. Vi i familien måtte gjemme oss bak rullegardinene. Åpnet vi døra til hagen, var det straks noen som kom. Det hendte at folk kom søndag formiddag og ba på sine knær om å få kjøpt litt melk til ungene, - og når de likevel var der, - om de kunne få kjøpt litt øl!

Butikken var et samlingspunkt. Den offisielle julegrana på Sand ble hvert år reist nær butikken. Det populære Sandsrennet hadde arena her, 17. mai- toget hadde avmarsj herfra, bokbussen hadde sitt faste stoppsted og bussens holdeplass var rett utenfor butikkdøra. Rett innenfor stod benken. Det var en viktig møteplass. Benken fikk stå der også etter omleggingen til selvbetjeningsbutikk. Jeg husker med glede stemningen i butikken hver julaftens formiddag. Lukten av hjemmebakt julekake og kaffe lå som en eim over butikklokalet. Moren min løp opp og ned mellom kjøkkenet og butikken, stekte og kokte. Alle kundene ble servert. Da holdt det ikke med benken. Ekstra stoler og spiserommet ble tatt i bruk. For en god jul!

Butikken var en sosial møteplass, og også en slags nødsentral. Jeg husker at far gikk med et dødsbudskap en sen natt. Den gangen telefonnummeret var 727, var det ikke så mange andre telefonabonnenter på Sand. Mine foreldre drev forretningen frem til 1982. Da ble den leiet ut og senere solgt."

August 2017

Odmund Larsen Foto tilhører Randi Brattum

BUTIKKEN PÅ SAND – ODM. LARSEN Hverdagen og de små historiene

Av Randi Brattum (Pikenavn Larsen datter av Odmund Larsen)

"I august 2017 skrev jeg ned en del om butikken på Sand, der jeg vokste opp på 50- og 60-tallet. Da fortalte jeg om historien og driften. Berger historielag har nå invitert meg til å beskrive mer om hverdagen og de små historiene. Det er så klart mange småhistorier å fortelle. De fleste som jobbet i butikken i løpet av driftsårene, har sikkert mange flere beretninger enn meg, men her vil jeg dele noen av mine.

Butikken på Sand var vel det som kan kalles et assortert landhandleri. Vareutvalget var nærmest ubegrenset, og de sosiale og praktiske funksjonene var mange. Det var ikke flust med arbeidsplasser på Sand. Mange Sandsbeboere bidro i løpet av årene med kjærkommen arbeidskraft. Jeg husker alle bildene av trofaste medarbeidere som hang på veggen på kontoret til faren min. En stor del av Sands ungdommer tjente sine første kroner i forbindelse med sommerjobb i butikken. Arbeidsdagen for ansatte var innordnet lovlig arbeidstid. Mine foreldre hadde imidlertid en annen arbeidsdag. Den varte ofte til langt på kveld og også på søndager. Til og med på julaften var det alltid full fart fra morgen til kveld. Far skulle jo også kjøre ut bestilte varer før julehøytiden, så jeg kan huske at han ofte var veldig sliten og sovnet når vi kom til selve julekvelden hjemme hos oss.

Mine foreldre drev forretningen sammen. Mor var en moderne kvinne, med full jobb i tillegg til husmorrollen. Hennes innsats varierte fra vanlig kundebehandling til rengjøringsdame, innkjøper og sjåfør. Hun svingte malerkosten dersom det var nødvendig, eller lukte ugresset som vokste opp rundt butikktrappa! Det var mor som bl.a. reiste til Drammen for å bestille manufaktur- eller papirvarer til butikken. Dette var i en tid da veien til Drammen var lenger, mer svingete og smalere enn nå. Bussene hadde få daglige avganger. Folk var rett og slett ikke så mobile. En kunde spurte derfor en gang moren min om hun kunne kjøpe en lysekrone til spisestua for henne neste gang hun skulle til Drammen å gjøre innkjøp. Lysekrona ble kjøpt og hengt opp og skal etter sigende henge der den dag i dag.

Min fars arbeidsdag var, om mulig, enda mer allsidig. Det var hardt arbeid. Han ledet den daglige driften, hovedinnkjøp, regnskapsføring, personalarbeid, transport, utkjøring av varer mm. Kolonialvarer ble levert fra Asko og Kefas i Drammen. Kjøtt og slakt hentet han selv fra Drammen slakteri. Melkebilsjåfør Holtan leverte i årevis varene fra Drammen Meieri, Aass og Frydenlund leverte brus og øl, malevarer og bygningsartikler kom fra Kullkompaniet. Far sto selv for det meste av vareutkjøringen. Vanlig kolonial ble levert i pappesker. Dette kunne selvsagt være et slit vinterstid når veiene var ubrøytet eller glatte. Han hadde en stor fiskekjelke som han brukte om vinteren for å dra fram bl.a. koks til kundene. Han fikk sikkert både styrke- og kondisjonstrening av dette.

Vareutvalget omfattet etter hvert også egenproduserte slakterivarer. Jeg husker spesielt pølsene. De hadde hverken for mye fett, for høyt vanninnhold eller ble sprøytet med røyksmak. Alt ble røkt i en selvbygget røykovn i kjelleren. Som en kuriositet kan jeg fortelle at adventister i Svelvik fikk spesialprodusert pølser uten fett. Et dagsaktuelt begrep er «mindre matsvinn». Uten å vite hvor «trendy» hun var, så var moren min tidlig ute med dette. Dette var før vakumpakkingens tid. Ferskt pålegg var ferskt pålegg, skåret på oppskjærmaskinen i butikken. Kunden kunne selv bestemme tykkelsen på skivene. Men så var det skalkene, eller restene. Mor snittet alt opp og blandet med majones, pluss sine «hemmelige» ingredienser og tryllet med det fram verdens beste italienske salat. Den ble en bestselger. Mange år etter har jeg fått høre kommentarer om salatens fortreffelighet.

Butikken var ikke akkurat noen gullgruve. Årelangt hardt arbeid og slit var realiteten. Lønnsomheten var sikkert akseptabel, men neppe i forhold til dagens målestokk. Nøysomhet måtte til. Far var praktisk og nevenyttig, så mye kunne han fikse selv. Fra å være en liten disk-butikk vokste butikklokalet til en etter datiden moderne selvbetjeningsbutikk. Stadig flere kjøle- og frysemaskiner måtte til. Disse var kostbare investeringer, så far var flink til å kjøpe brukt. Gjenbruk står jo også høyt på dagens agenda! Brukt virker ikke alltid som nytt. Ofte skjedde det at en del gikk i stykker, at noe rant lekk eller rett og slett stoppet å fungere. Det var da de praktiske og tekniske ferdighetene kom til nytte.

Ellers vanket det noen hjelpende hender huset. Nærmeste nabo var Odd Mjelde. Han var en uunnværlig ryddegutt og medhjelper. Når det kom til noe større utfordringer, f.eks. bygging og muring så var Ole Wexal en snill og dyktig håndtverker. Jeg må jo også nevne Arne Andersens bilverksted som ble etablert en gang i løpet av disse årene. Hos oss var det som sagt, gjenbruk som gjaldt, og dermed også brukte og eldre biler som trengte raske og kortreiste reparasjoner. Fra min barndom husker jeg en grå, og deretter en rød lastebil. Senere hadde vi en VW varebil som moren min straks kalte «Ulka» fordi hun syntes den var så stygg. Denne ble etterhvert erstattet med en brun Ford Transit. Mor ga den navnet «Loffen». Den var firkantet i fasongen og hun syntes den lignet en loff. Det var en gang en kunde som skyldte penger. Han gjorde opp for seg med en pram som han eide. Prammen fikk navnet «greven», oppkalt etter den opprinnelige eieren som hadde en svært forfinet fremtreden. Kallenavn var vel i det hele tatt mye mer vanlig i min barndom og oppvekst.

Apropos oppgjør og kunder med betalingsproblemer. I butikken var det i mange år slik at noen kunne handle på «bok». Innkjøpene ble notert i en vanlig notisbok med et fast antall sider. For det meste betalte vel de fleste enten hver uke eller hver måned, men av og til kunne noen komme i knipa. Jeg husker at en kunde falt forfristelsen til å rive ut en side, i håp om at det ikke ble oppdaget!

Jeg har fått en oppfatning av at min far var ganske forståelsesfull når det gjaldt slike misgrep eller problemer. Det er bare et par år siden jeg sist fikk presentert en historie som forteller noe om dette. En mann som vokste opp på Sand og som hadde familie som hadde handlet på bok, fortalte meg at Odmund hadde kjøpt konfirmasjonsdressen hans. Det var det aldri noen andre enn han og moren hans som hadde visst om. Jeg satte pris på denne fortellingen.

Litt nasking ble registrert. Jeg husker at småting som trådsneller eller sikkerhetsnåler forsvant. Samvittigheten kan gnage. Etter at min mor flyttet på sykehjemmet, ble det levert en konvolutt til henne. Den inneholdt 1000 kr. og en anonym unnskyldning. Det måtte ha vært oppgjør for mer enn en trådsnelle eller to!

Det var både fordeler og ulemper med å bo i annenetasje i butikken. Selvfølgelig var det kort vei og varer å hente når vi manglet f.eks. sukker til grøten. Jevnaldrende var jo fasinert av at jeg bare kunne gå en etasje ned og ta for meg av godterihylla. Når jeg tenker tilbake, så husker jeg merkelig nok best at jeg tagg om syltede agurker fra et stort spann som de ble levert i den gangen jeg vokste opp.

Privatboligen og butikken hang på en måte sammen. Koloniallukta kjentes nok i hele bygningen. Huset levde i åpningstiden. Det var lyder fra biler, butikkdøra, kjøttsaga, kunder, telefonen m.m. Etter stengetid gikk aktivitetene i dvale. Bortsett fra innbrudd da! To ganger opplevde jeg innbrudd. En av gangene føltes det dramatisk. To menn brøt opp butikkdøra og tok seg inn i butikken i første etasje, mens vi, familien, sov i andre etasje. De ubudne gjestene besøkte vår leilighet i andre etasje på jakt etter viktige nøkler. Det kunne gått så galt. Innbruddstyvene slo etter far med en kjøttkniv da de kjempet seg forbi ham idet han overrasket dem. Alle tre dundret ned trappa til første etasje, tyvene foran, far etter. Da våknet jeg. Åpningen på min soveromsdør beviste at de hadde besøkt rommet mitt mens jeg sov der. Far, iført pysjamas, tok ikke opp jakten videre. De to tyvene ble imidlertid pågrepet senere. De var da på rømmen med danskeferja, ble overrumplet av spanere fra politiet, hoppet ut på isflak i Oslofjorden og ble et enkelt bytte for lovens lange arm. Som en konsekvens av dette, fikk vi hund. En svart labrador retriever som fikk navnet Boss. Han var sjefen, i hvert fall i bilen. Han elsket å ta plass i førersetet så snart sjåføren var ute. Nåde den som nærmet seg bilen da. Boss ble 9 år. Han var ikke alltid verdens beste vakthund, men han ble hele familiens kjæledegge.

Oppveksten i et assortert landhandleri har lært meg at livet kan være mye hardt arbeid og mye arbeidsglede, at det er noe godt i alle mennesker (fars filosofi), mye lærdom om redelighet, hjelpsomhet, tillit og at folk er folk!"

Februar 2019

Add a comment or suggest edits

For å publisere en offentlig kommentar på objektet velger du «Skriv en kommentar». For å sende en henvendelse direkte til museet velger du «Send en henvendelse».

Leave a comment or send an inquiry

Order this image

Share to