main article image
Foto: Johan Sønnik Andersen / Anno Norsk skogmusem

Et glimt inn i redskapsstellet fra det førmekaniserte skogbruket

Til alle tider har godt utstyr vært vesentlig for prestasjonene til skogsarbeiderne, enten det gjelder dagens skogsmaskinførere eller tidligere tiders skogsarbeidere. I skogbruket, hvor avlønninga var knyttet til hvor mange kubikk det ble hogd per dag, kunne en ikke sluntre unna med redskapsstellet. I det førmekaniserte skogbruket var øksa, saga og barkespaden sentrale redskaper som måtte være av ypperste kvalitet og godt stelt.

Svans og buesag

Arbeidsstudier fra tiden omkring andre verdenskrig, viste at felling og kapping av tømmer med håndsag utgjorde om lag 25 prosent av hogstarbeidet. For å få maksimal effekt ut av sagene, var kunnskap om hvilken sagbladtype som egnet seg best og hvordan det spesifikke bladet skulle vedlikeholdes viktig. Filing av sagtennene, vinkling av tennene, oppretting av sagbladene krevde erfaring, nøyaktighet og spesialverktøy. Sagene var også kostbare. Det var ikke aktuelt å bytte til ny sag hver gang sagtennene trengte skjerping (skarpfiling).

Fra slutten av 1800-tallet til langt ut på 1950-tallet var enmannssaga, tømmersvansen (svansen), redskapet de fleste brukte til felling og kapping. Tomanns stokksager var også i bruk, men de var på ingen måte like dominante som enmannssagene. Dersom de ble brukt, var det fortrinnsvis på grove trær.

Svansen ble regnet som den beste skogssaga. Foto: Bård Løken / Anno Norsk skogmuseum
Buesag eller bogesag var i utgangspunktet best egnet til mindre trær. Foto: Bård Løken / Anno Norsk skogmuseum

Enkelte brukte buesag (bogesag), men i utgangspunktet var den oppfattet som best egnet til trær av mindre dimensjoner, særlig vedproduksjon. Utviklingen av ulike bladtyper til buesager, utvidet også disse sagenes anvendelsesområder. Illustrativt i så måte er omtalen buesaga fikk i boka "Håndbok for huggere" fra 1941. Her legges det vekt på at buesaga «brukes mer og mer, også til felling.» Bokas forfattere kommer i tillegg med denne oppfordringen: «Studer bogesaga og dens arbeidsmåte, og du vil bli klar over de mange fordeler den byr på».

Yrkesskolen for skogsarbeidere på Sønsterud

Valg av riktig redskap og dens skjøtsel, var altså viktig. Det var derfor sentralt at skogsarbeideren fikk denne kunnskapen, slik at hogstarbeidet ble utført så effektiv og rasjonelt som mulig. Et sted hvor en kunne få slik opplæring var ved Yrkesskolen for skogsarbeidere på Sønsterud i Åsnes, i dag Solør videregående skole, avdeling Sønsterud. Skolen, som var den første i sitt slag, hadde fra starten i 1946 kurs i redskapslære og redskapsskjøtsel som fast innslag på timeplanen. I ei bok om idrettslaget Kjellmyra og lokalsamfunnet fra 2018, kan en lese om skogskolen at: «De første årene ble elevene, som kom fra hele Norge, kalt «filarer» lokalt. Dette henspilte på filing og stell av økser, sager og svanser.» Sommeren 2018 mottok Anno Norsk skogmuseum en rekke gjenstander fra skogskolen som kan relaters til denne tidlige kursvirksomheten på Sønsterud.

Fotografiet viser lærer ved Skogskolen på Sønsterud, Arne Strandbakke (1906-1977), som retter ut sagbladet på en tømmersvans. Foto: Anno Norsk skogmuseum.

Ulike typer vedlikeholdsverktøy

Nedenfor viser vi noen eksempler på sager, sagblad og verktøy fra skogskolens samling som er brukt til vedlikehold av skogssager: tømmersvanser og buesager (bogesager). Framstillingen er ikke en detaljert gjennomgang, men en enkel innføring. Teksten om objektene og hva de ble brukt til, baserer seg i stor grad på beskrivelser i bøkene: Håndbok for huggere, Kurs for skogsarbeidere og Skogbruksboka. For en mer grundig forståelse av arbeidsgangen i filinga og verktøyet som benyttes (enn det som gis her), kan disse bøkene anbefales.

Før en gikk i gang med vedlikehold av saga, var det en fordel å spenne den fast i en klemme, filklo.

Filklemme av Sandvikens Jernverks AB. Foto: Bård Løken / Anno Norsk skogmuseum
Filklemme av ukjent produsent. Foto: Bård Løken / Anno Norsk skogmuseum
Filklemme av AB Orsa Sågbladsfabrik. Foto: Bård Løken / Anno Norsk skogmuseum
Flatfil produsert av Öberg & Co. Foto: Bård Løken / Anno Norsk skogmuseum.

Et håndverktøy en ikke kunne klare seg uten når sagene skulle files, var flatfila. Slike filer var blant de mest vanlige å bruke når svanstennene trengte skjerping. Et typisk eksempel på en flatfil er.

Tannavretter av typen Sanvik 124 med en fastmontert flatfil. Foto: Bård Løken / Anno Norsk skogmuseum.

Når saga skulle ha «hovedservice», var selve skarpfilinga av sagtennene et av flere ledd på veien fram mot ei ferdig vedlikeholdt skogssag. Før selve skarpfilinga tok til, var tannavretting, vedlikehold av tannformen og vigging nødvendig. Filinga startet gjerne med tannavretting som vil si at tannspissene fikk lik høyde. Til denne arbeidsoperasjonen kunne en bruke en såkalt tannavretter.

Sagblad til tømmersvans med Bredby-fortanning. Foto. Bård Løken / Anno Norsk skogmuseum.

Det var også viktig med vedlikehold av tannformen. Sagtanna burde helst ha sin opprinnelige form, fasong. Sagtanna var utsatt for en rekke påkjenninger. Slitasjen som fellinga og kappinga påførte tannformen, førte til at tannas helling og tannbunnenes dybde endret seg. Når saga var i bruk daglig, var det anbefalt at en sjekket og justerte tannbunner og tannhellinger en gang i uka. Den vanligste skogssagas, tømmersvansens, tenner så ut slik som vist på dette sagbladet.

Deretter var det vanlig å vigge saga. Med vigging (viking) menes at sagbladtennene vigges, skråstilles, bøyes ut vekselvis til hver side, slik at saga ikke setter seg fast i sagskåret. Hvor mye sagtennene er bøyd ut til siden, påvirker bredden av sagskåret. Hvor mye skråstilling tennene skal ha, avhenger av sagtypen og om det er løst eller hardt virke som skal skjæres. Om vinteren når virket er hardt og frossent, bøyes tanna litt mindre til siden enn når virket er løst. Det var anbefalt en utbøying av tanna som utgjorde cirka 2/3 av sagtannas høyde.

Viggjern brukes til å bøye sagtennene. Alle foto: Bård Løken / Anno Norsk skogmuseum.
Viggtanga brukes også til utbøying av sagtennene, særlig for buesager.
Viggmal til etterkontroll av vinkelen på sagtannen.
Viggklokke "Gullklokka" brukes til etterkontroll av utbøyingsgraden på sagtennene.

Andre verktøy som ble brukt under filinga er fasgitter og filmaler. Til skarpfilinga av skjæretennene, for eksempel på svanser, kunne det henges på et såkalt «fasgitter» på sagbladet. I Skogbruksboka framheves det at et slikt hjelpemiddel kunne «en gjøre seg selv av en bordstump hvor en risser inn linjer med en bestemt vinkel.» Dermed var det mulig å file etter fastsatte linjer.

For å få riktig høyde ved filing av høveltennene på en svans, kunne en bruke maler som vist nedenfor. Alle foto: Bård Løken / Anno Norsk skogmuseum.
Dette er en justerbar mal for filing av høveltenner.
Mens denne malen har to nedfreste spor, et for vinterbruk og et for sommerbruk.

Til vedlikehold av skogssagene fantes det også universalverktøy som kunne brukes til flere arbeidsoperasjoner, et eksempel på det var filevertøyet Woxna.

Verktøyet kan brukes til tannavretting, sideskjerping og justering av høveltenners tannhøyde. Foto: Bård Løken / Anno Norsk skogmuseum

Gjenstandseksemplene ovenfor er knyttet til vedlikehold av skogssager hoggerne brukte i det førmekaniserte skogbruket. Utover på 1960-tallet overtok motorsaga helt tømmersvansen plass i skogbruket. Hvordan svanstennene skulle files, var dermed ikke like viktig å ha kunnskap om for skogsarbeiderne. Men motorsagkjedene trengte også filing og vedlikehold. Opplæring i hvordan en fikk godt «bett» i sagtanna, ble derfor overført og tilpasset den «nye» tids krav.

Litteratur

Andersen, Sønnik, Langsæter, Alf og Bråthen, Harry (red.): Kurs for skogsarbeidere, Folkets Brevskole, Oslo 19? [antatt utgitt 1951-1955]

Bækkelund, Bjørn: «Skogen som arbeidsplass» i Tid for Skog, Norsk Skogbruksmuseums årbok nr. 15, 2001.

Kjellmyra I.L. – Kjellmyra 1918¬-2018, Kjellmyra Idrettslag, 2018.

Samset, Ivar: Fra muskler til maskiner i skogen, Norsk Skogmuseum, særpublikasjon nr. 17, 2008.

Lenker til kilder som er tilgjengelig via Nasjonalbiblioteket

Share to