Gaver til Henrik Ibsens 70- og 75-årsdag

Engelbrechtsen var en velutdannet og bereist kunstmaler. Studietiden startet i Kristiania på Knud Bergslien malerskole og Den kgl. Tegneskole, og siden gikk studieturene til München, København og Paris, hvor han studerte under Christian Krohg. Engelbrechtsen malte i stor grad landskapsmalerier fra Nord-Europa, men han hadde også en produksjon av allegoriske bilder, samt arbeider av mer dekorativ art. I tillegg til å være kunstmaler virket også Engelbrechtsen som kunstanmelder i dagspressen.

Kilde: Norsk kunstnerleksikon

Collapse text

Det har ikke lykkes oss å identifisere verkets kunstner med sikkerhet. Det ble tidligere antatt at kunstneren var Thorvald Erichsen (1868-1939), men arbeidet er tydelig signert ”Eriksen”, og T. Erichsen signerte alltid sine arbeider med en tydelig ”ch” i etternavnet. To andre muligheter er undersøkt. Lars Martin Eriksen (1869-1928) var aktiv som kunstner i denne perioden, men signerte som regel sine arbeider med fullt navn eller kun ”Lars Eriksen”. Dessuten var ikke L. M. Eriksen i Italia. Bjarne Eriksen (1882-1970) virker å være noe ung i forhold til tidspunktet gaven ble overrekt, og han debuterte først på Høstutstillingen i 1906, men uttrykket kan minne om hans arbeider. Arbeidet er sannsynligvis av L. M. Eriksen eller B. Eriksen.

Collapse text

Hansteen var den første norske kvinne som fikk en ordentlig malerutdannelse, som hun gjennomførte med lærere i Norge og i utlandet. Uttrykket hennes ble influert fra de forskjellige læremestrene og hun tillærte seg en klassiserende portrettstil hos Gørbitz og Roed. Hun utførte en rekke utstillingsportretter, blant andre av Camilla Collett, Johan S. C. Welhaven og Marcus Thrane. Etter studietiden i Düsseldorf dro hun til Paris, ettersigende for å tilnærme seg den franske koloritt, hvor hun utførte det dystre verket "Grubleren" (1856). Dette arbeidet ble senere kjøpt av Henrik Ibsen til hans private samling. Etter at hun engasjerte seg i kvinnesaken på 1870-tallet, bosatte Hansteen seg i USA på 1880-tallet og ble værende der frem til 1889. Fra USA skrev hun til Henrik Ibsen at hun hadde ”håpet å velte steinen fra den graven der kvinnen som menneske og ånd var gravlagt, men at hun nok hadde forløftet seg, for steinen så ut til å ligge støtt som et fjell”. Tilbake i Norge la hun malersakene på hyllen en gang for alle.

Kilder: Norges Malerkunst, Norsk kunstnerleksikon, nrk.no

Collapse text

Gløersen ble født i Nissedal, men måtte til byen for å få seg kunstutdanning; først i Kristiansand, siden i Kristiania, München og Paris. Vennskapet til Erik Werenskiold gjorde ham til en svoren friluftsmaler og naturalist. Han avbildet ofte landsens mennesker i deres dagligdagse gjøremål utendørs, og aller helst om vinteren. Rundt århundreskiftet vendte Gløersen tilbake til Telemark hvor han utførte et stort, solfylt vinterbilde fra Vågsli. Gløersen var også en meget habil tegner og han bidro sterkt til "Norge i det nittende aarhudrede" (1900). I dag er 14 av hans malerier og 13 av tegningene å finne i samlingene til Nasjonalmuseet.

Kilder: Norsk kunstnerleksikon, Norges Malerkunst

Collapse text

Hansen ble født i Mandal, men sitt kunstneriske virke utførte han i Bergen, hvor han også startet kunstskole, samt i Setesdal hvor han tilbrakte somrene, og til slutt i Oslo. Kunstutdanningen fikk han i København under Kristian Zahrtmann og utviklet etter hvert en tradisjonell, naturalistisk stil. Store deler av Hansens motiver er hentet fra Setesdal, hvor han ble inspirert av dalens kultur og folkeliv. I tillegg til sine landskaper er også Hansen kjent for sine portretter. Gaven til Henrik Ibsens 70-årsdag understreker hvordan Hansen greide å fange mennesketrekk og overføre personligheten til motivet.

Kilde: Norsk kunstnerleksikon

Collapse text

Hauge fikk sin kunstutdanning under en rekke kjente, norske kunstnere. Harriet Backer var nok den som betydde mest for henne, men også Eilif Peterssen og Erik Werenskiold utøvde en viss innflytelse. Hun gjennomførte en rekke utenlandsreiser, blant annet til Frankrike, Italia, Marokko, Egypt og Tunisia, men gaven til Henrik Ibsen viser at hun også fant inspirasjon fra hjemlige strøk. Som landskapsmaler forholdt hun seg til en tung naturalisme, og skissene kan ofte være friskere utført enn selve hovedverket. Hauge var også kjent som portrettmaler og som hovedverk regnes portrettet av Aasta Hansteen (1902).

Kilde: Norsk kunstnerleksikon

Collapse text

Heyerdahl fikk sin formelle kunstutdanning i München mot slutten av 1870-årene, da undervisningen var forankret i renessansens og barokkens kunst. Fra denne perioden gjorde Heyerdahl seg bemerket med verket "Adam og Eva utdrevne av Paradis" (1877), som er naturalistisk i tråd med München-skolen, men med tydelig inspirasjon fra spansk barokkunst. Heyerdahl var på denne tiden først og fremst å regne som historiemaler, men et opphold i Telemark i 1881 førte til at han tok opp landskapsmaleriet tydelig påvirket av fransk friluftsmaleri. Som en virtuos byttet Heyerdahl mellom ulike teknikker og uttrykk – mellom det klassiske historiemaleriet og det mer moderne, nesten impresjonistiske landskapsmaleriet. Som gaven til Henrik Ibsen viser hørte døds- og sykescener med til tidens kunstneriske repertoar, som en del av tidens sosial-realistiske engasjement. "Det døende barn" (1882) er Heyerdahls hovedverk fra tiden i Paris (1880-82), og et motiv han kom tilbake til ved flere anledninger. I 1890-årene bosatt Heyerdahl seg i Paris, og ble boende der livet ut.

Kilder: Norges Malerkunst, Norsk kunstnerleksikon

Collapse text

Hjerløw fikk sin kunstutdanning ved Knud Bergsliens malerskole og siden ved akademiet i München og i Paris. Han livnærte seg først som håndverker, senere som tegnelærer og endelig som overlærer ved Statens håndverk- og kunstindustriskole (1908-33). Hans betydelige innstats som lærer forklarer hans relativt beskjedne produksjon som kunstner – dessuten ble mange av hans arbeider borte i en brann på 1880-tallet. Hjerløw debuterte på Høstutstillingen i 1883, og den kjente kunstkritikeren Jens Thiis omtalte ham som ung og lovende. Disse tidlige arbeidene har en friskhet som er fraværende i hans senere arbeider.

Kilde: Norsk kunstnerleksikon

Collapse text

Holter fikk sin utdanning i Karlsruhe under professor Hans Gude, hvor landskapsmaleriet stod sterkt rundt midten av 1870-tallet. Istedenfor å fortsette i Gudes fotspor eller følge de fleste andre nordmenn til München, gjorde Holter som Christian Krohg og studerte videre i Berlin under Carl Gussow. Her stod figurmaleriet sterkt, og Holter gjorde seg da også sterkest bemerket som portrettmaler. Som gaven til Henrik Ibsen viser er hans mannsportrett utført med sikkerhet og nøkternhet. En rekke av samtidens kunstnere og vitenskapsmenn lot seg portrettere av Holter, blant dem kunstmalerne Johan Nielssen og C. W. Barth, samt vitenskapsmennene Sophus Bugge og L. M. B. Aubert. Gaven er trolig en studie til Nielssen-portrettet som er å finne i Klubben i Kristiansand. I 1885 tiltrådte Holter stillingen som direktør ved Den kgl. Tegneskole og virket her til han tok avskjed i 1912.

Kilde: Norsk kunstnerleksikon

Collapse text

Konow utdannet seg opprinnelig til jurist, men benyttet muligheten til å studere malerkunst under et opphold i Tyskland mot slutten av 1880-årene. Fra oppveksten i Valdres hadde han med seg sterke naturopplevelser, så det var selvfølgelig at det naturalistiske friluftsmaleriet grep ham i starten av kunstnerkarrieren. I 1890-årene fulgte Konow den nyromantiske retningen, samtidig som han også forsøkte seg på religiøs-symbolistiske motiver. Konow har en relativt beskjeden produksjon, og en ytterligere karriere innen malerkunsten ble stoppet av en alvorlig øyesykdom i 1917. Han måtte gi opp malingen, men fortsatte som skribent og publiserte en selvbiografi i 1925.

Kilde: Norsk kunstnerleksikon

Collapse text

Kolstø hører til 1880-års-generasjonen innen norsk malerkunst, som fikk sin utdanning i Tyskland og som siden dro til Paris hvor de ble hengivne naturalister og friluftsmalere. Kolstø besøkte Paris første gang i 1882, hvor han traff Erik Werenskiold, og ble med ham til Grez hvor Christian-ene Krohg og Skredsvig oppholdt seg. Under besøkene i Paris fikk Kolstøs nitidige München-naturalisme tilslag av djerve og friske strøk, og hjemme fikk Kolstø et rykte som ”klattemaler”. Bildene fikk etter hvert et preg av pointilismens fargedekomponering, og palettkniven ble flittig brukt som arvtager til penselen. Mot slutten av 1880-årene dro Kolstø på et lengre utenlandsopphold som førte ham til Capri. Opplevelsen av det sterke sollyset der første til en dramatisk endring i Kolstøs teknikk; fargene ble lysere, strøket tynnere og den tidligere kontrastfylte fargebruken ble borte. Etter dette oppholdet ble Kolstøs uttrykk roligere, og eksperimenttrangen avtok. Heretter dominerte stemningsfulle landskaper og portretter utført med innlevelse.

Kilder: Norges Malerkunst, Norsk kunstnerleksikon

Collapse text

Christian Krohg var en av de viktigste kunstnerne i Norge mot slutten av 1800-tallet. Mens de fleste andre malerne i hans generasjon reiste til München, fulgte Krohg sin læremester, Carl Gussow, til Berlin, hvor han møtte og ble påvirket av et radikalt studentmiljø. I 1879 bosatt Krohg seg i Kristiania, og inntok en sentral posisjon i det hjemlige kunstmiljøet, både som kunstmaler, forfatter og senere som journalist. Da Krohg utformet sin hilsen til Henrik Ibsens 70-årsdag i 1898, med inskripsjonen ”Leve Ibsen”, bodde han i Dieppe og bildet viser at han hadde besøk av Fritz Thaulow, Alexandra Thaulow som sammen med ham selv og Oda Krohg utbringer Ibsens skål. Krohg hadde ved flere tidligere anledninger truffet den store dramatikeren. I 1892 ble Ibsens Terje Vigen gitt ut på ny med illustrasjoner av Krohg, og i 1895 malte han portrettet Henrik Ibsen vandrer langs Karl Johans gt.. Ibsen, på sin side, gikk til innkjøp av Christian Krohgs portrett av den svenske forfatteren, og Ibsens ”dødsfiende”, August Strindberg. Portrettet fikk sin plass i Ibsens skrivestue i Arbiens gate i Oslo, og man kan se for seg hvordan Strindberg skjulte ned mot Ibsen mens han skrev.

Kilde: Norsk kunstnerleksikon, Norges malerkunst

Collapse text

Moe startet sin malerkarriere på kunstakademiet i København i 1876. Oppholdet gav mersmak og Moe bosatte seg i den danske hovedstaden etter studietiden. Fra 1897 var han på jevnlige sommeropphold ved Juvlandsæter i Vrådal i Telemark. Her fant han inspirasjon til sin kunst, som hovedsakelig bestod av tegnekunst og illustrasjonskunst. Som gaven til Henrik Ibsen illustrerer var Moe opptatt av fabulerende og fantasifulle tegninger, og hans viktigste innsats som kunstner var som tegner og illustratør av billedverk, gjerne med egne tekster. I 1890-årene var Moe kjent over hele Norden som barnas kunstner og hans billedhistorier uten tekst kan sees som tegneseriens forløper.

Kilde: Norsk kunstnerleksikon

Collapse text

Munthe fulgte en uvanlig retning for sin kunstneriske utdannelse sammenliknet med sine samtidige kunstnerkollegaer. Etter lengre studieopphold på Kunst og Håndverksskolen og Eckersberg malerskole i Kristiania, dro han ikke til München som de fleste andre, men ble isteden den siste av våre betydelige malere som dro til Düsseldorf. Grunnen kan muligens være av kunstnerens far, Ludvig Munthe, nøt stort ry i byen som klassisk landskapsmaler. Men vel fremme i Düsseldorf la Munthe om sin kunstneriske stil og fjernet seg fra Düsseldorfskolens klassiske landskapsmaleri. Han meldte seg ikke inn på akademiet, men gjorde isteden egne naturstudium hvorpå han baserte sin kunst, og utviklet en jordnær realisme. I 1890-årene kom en ny side av Munthes kunstneriske talent til syne. I denne perioden utviklet han sin egen karakteristiske, dekorative stil, som gjorde at han ble en fornyer av norsk dekorativ kunst. Munthe fjernet perspektivet og brukte rene fargeflater med faste konturer, som en motsats til naturalismens illusjonistiske trekk. Den illustrerte utgaven av Snorres kongesagaer kom ut i 1899, og er et av de viktigste monument i norsk bokkunst. Erik Werenskiold var hovedansvarlig for illustrasjonene, men Munthe fikk ansvaret for dekorasjonene, og det var Munthe som gav verket en stil som de øvrige bidragsyterne måtte rette seg etter.

Kilde: Norges Malerkunst

Collapse text

Nielsen fikk sin kunstneriske utdannelse fra akademiet i München, hvor han ble opptatt med historiemaleriet. Senere inkorporerte han også 1890-årenes romantiske strømninger og hentet motiver fra sagaene og norrøn mytologi. Da han fikk i oppdrag å utsmykke Nationaltheatrets salong i 1899 utformet han en allegorisk fremstilling av Apollon som hylles av sannheten. Anerkjennelsen kom først og fremst for hans tegninger og illustrasjoner, og Nielsen illustrerte den første norske billedbok i farger for barn sammen med Elling Holst. Som illustratør var Nielsen inspirert av Erik Werenskiold og Gerhard Munthe, samt tyske eventyrillustrasjoner. Nielsen var lærer på Den kgl. Tegneskole (senere Statens håndverk- og kunstindustriskole) i 44 år.

Kilde: Norsk kunstnerleksikon

Collapse text

Peters tilhørte den yngre generasjonen som fikk sin utdanning i München i 1870-årene. Det var historiske motiver som dominerte Peters’ produksjon i disse årene og et opphold i Roma forsterket interessen for antikken og middelalderen. Under tiden i Roma fikk Peters innsyn i den grafiske radérteknikken og ble en banebryter på dette området i norsk sammenheng. I 1880-årene slo han seg sammen med Skagen-malerne, og i hans malerier står han nærmest Christian Krohg og Fritz Thaulow. I de senere år besøkte han Kragerø jevnlig, og i en periode fra 1905 til 1908 utførte han dekorative utkast med dyreliv og landskap for Porsgrund Porcelænsfabrik.

Kilder: Norsk kunstnerleksikon, Norges Malerkunst

Collapse text

Reynolds er født og oppvokst i Porsgrunn, og fikk sin kunstutdanning ved Knud Bergslien malerskole i Kristiania, og siden i København. I 1890 kom han første gang til Bø i Telemark, hvor han til slutt slo seg ned og levde livet ut. Det var Reynolds som overtalte sin venn fra Bergslien, Halfdan Egedius, om å komme til Bø og slik ble telemarksnaturen avgjørende for begge parter. På midten av 1890-tallet utgjorde de to sentrum i en kunstnerkrets, som hvert år dro til områdene rundt Bø. Reynolds lot seg inspirere av denne gruppen nyromantiske kunstnere, og motivene som ofte er hentet fra Porsgrunn eller Midt-Telemark, har en dekorativ forenkling og et slørete uttrykk. Kort tid før sin død reiste Reynolds rundt i Telemark for å illustrere bokverket "Fortids kunst i Norges bygder".

Kilde: Norsk kunstnerleksikon

Collapse text

Rusti fikk sin kunstutdanning fra München på det tidlige 1870-tall, og ble boende der helt til 1881. Deretter isolerte han seg på et kloster i Maulbronn i 11 år. Først i 1892 kom han hjem og slo seg ned i Bergen. I München vanket Rusti i kretsen rundt generalinne Fredrikke Gram, og det er hennes portrett fra 1877 som er Rustis hovedverk fra denne perioden. Også med gaven til Henrik Ibsen viser Rusti at portrettene er blant hans sterkeste arbeider. Produksjonen fra tiden i Bergen er beskjeden, og det er hans portretter og tegninger som på best måte viser hans senere arbeider.

Kilder: Norsk kunstnerleksikon, Norges Malerkunst

Collapse text

Schneider forsøkte seg først som maler, og var fra 1884 og fremover representert på Høstutstillingen flere ganger. Som maler var Schneider autodidakt. Han forsøkte seg på akademiet i København, men kom ikke inn og begynte isteden et livslangt løp som keramiker. Schneiders keramiske eksperimenter vakte oppsikt på en utstilling i Kristiania i 1895, og kan sees som selve gjennombruddet for nyere norsk verkstedkeramikk. Arbeidene bar preg av jugendstilens dekor med innrissede figurative og ornamentale motiver. Skissen til keramikkrukke som ble gitt til Henrik Ibsen, viser noe av den særegne stilen Schneider representerte. I 1897 etablerte Schneider eget verksted, som kom til å spille en sentral rolle for fremveksten av norsk verkstedkeramikk helt frem til 1940-tallet.

Kilde: Norsk kunstnerleksikon

Collapse text

Som sønn av kunstmaleren Otto Sinding ble Sigmund Sinding født i München, byen hvor de fleste norske kunstmalere på 1870-tallet fikk sin utdannelse. Sigmund Sinding, derimot, fikk sin utdannelse fra Berlin, samt som elev av Harriet Backer, Erik Werenskiold, Eilif Peterssen og Hans Heyerdahl i Kristiania. Han ble tidlig fascinert av renessansens form- og linjedyrkere, og senere kopierte han arbeidene til Velázquez under opphold i Paris 1897-99. I denne perioden malte Sinding med en mørk og stemningssøkende stil. Blant hans beste arbeider er en rekke portretter av familiemedlemmer og kunstnervenner, blant dem Otto Sinding, Knut Hamsun og Bø-kunstneren Torleiv Stadskleiv. Mot slutten av kunstnerkarrieren ble Sinding revet med i en rekke kritikerdiskusjoner, spesielt med Jappe Nilsen som han hadde flere feider med.

Kilde: Norsk kunstnerleksikon

Collapse text