Rustning og Hjullås

Den klassiske ridderen i heldekkende rustning forsvant fra slagmarkene ut over 1500-tallet. Men kavaleriet forsvant ikke, det utviklet seg i takt med ny teknologi.
Gjennom 1600-tallet var rustningen fortsatt en viktig del av utstyret til en kavalerist. Pistoler og geværer ble en viktig del av våpnene til kavaleristene og hver rytter hadde som regel flere pistoler med seg.
Rustningene dekket ikke lenger hele krigeren, men beskyttet de viktigste delene når rytteren satt på hesten. I tillegg måtte bryst og ryggpanser være sterke nok til å motstå kuler. I rustningen vi har stilt ut er det skuddbule både i bryst- og ryggpanser. Ved å avfyre ett skudd mot pansringen kunne smeden bevise at panseret var sterkt nok. Merket etter kulen blir kalt skuddbule og fungerte som et kvalitetsbevis. Mange rustninger er også tilpasset å passe over datidens mote, noe som gjør at mange rytterrustninger fra 1600-tallet har meget brede lårskinner.
Fra hesteryggen var det behov for korte skytevåpen for å gjøre det enklere å lade våpenet fra munningen. Geværene til kavaleriet fikk kortere løp og ble betegnet som karabin, kavaleristene hadde som regel flere pistoler tilgjengelig også. Hjullås-våpen vart brukt fremfor den enklere luntelås-musketten som de fleste fotsoldater ble utrustet med. Problemet med luntelås er at brukeren til enhver tid må ha kontroll på den brennende lunten som brukes til å antenne kruttet. Luntelås var også sårbare ovenfor dårlig vær. Med hjullås er det mulig å trekke opp mekanismen som en klokke og oppbevare våpenet klart til avfyring. Ved avfyring roterer mekanismen og skaper gnister for å antenne kruttet. Hjullåsen hadde en pålitelig avfyring, men krevde mye vedlikehold.