Tekstilprøver fra Sjølingstad Uldvarefabrik

Photo: Vest-Agder-museet

54 objects

Prøvebøkene ble brukt av kommisjonærene. Kunder som ville kjøpe tekstil kunne gå til en kommisjonær og bestille stoff etter å ha sett og kjent på stoffene i prøvebøkene. Kommisjonæren sendte da bestillingen til Sjølingstad Uldvarefabrik, som sendte de ferdige stoffene til kundene via kommisjonæren. Flere kunder reiste imidlertid dirkete til fabrikken for å bestille stoffer i stedet for å gå omveien om kommisjonærenes prøvebøker. På fabrikken var også vareutvalget enda større.

Stoffenes nummer som er notert på lapper festet til hvert stoff ble brukt som kode for å kommunisere hvilket stoff kunden ønsket. Nummeret angir både kvalitet og farge på stoffene i to ulike tall skilt med skråstrek. Hva stoffene egner seg til er ofte oppgitt i prøveboken, for eksempel "kjoletøier", "dresstøier", "kåpetøier", "draktvare", buksetói" med mer og gjorde det trolig lettere for kommisjonær og kunde å plukke ut stoffer.

Som regel er det oppgitt pris på stoffene i kroner per meter, "salgspris", og handelen foregikk med penger. Det er imidlertid også oppgitt en vekt i gram i prøvebøkene. Dette angir hvor mye kunden måtte gi per meter for å få tilbake det ferdigproduserte stoffet. Dermed kunne kunden bytte inn ull sammen med en liten arbeidsavgift som oppgitt på prøvebøkene, "arbeidsløn", og fikk tilbake stoffet som var bestilt. I noen prøvebøker står det oppgitt at stoffene bare produseres hvis det leveres ull fra kunden, som i prøvebok nr. 38.

Dette vitner om at det tidvis var ullknapphet på fabrikken. Det ble også importert ull ved behov, blant annet fra Rogaland, England, Australia og Sør-Amerika. I noen prøvebøker kommer det frem at importen av ull hadde flere grunner enn behovet for materialet, nemlig den fine kvaliteten som kunne oppnås med utenlandsk ull. Noen av prøvebøkene viser med påskriften "Dresstøier av fin utenlandsk ull" at importen brakte noe fint og ettertraktet med seg. Konkurransen fra utenlandskproduserte stoff ble først et problem for Sjølingstad Uldvarefabrikk fra 1950-årene av.

I prøvebøkene finnes mye informasjon om stoffene som ble produsert på Sjølingstad Uldvarefabrik. Ull er mest brukt, ofte spesifisert som "ren ull" eller "ullmaterialer". I noen få bøker er det også oppgitt at bomull, rayonull, og perlon er brukt. Perlon faller inn under det vi nå kaller nylon og finnes bare oppgitt i én prøvebok, ASU00649. I noen få tilfeller er det oppgitt at stoffene har blitt impregnert, eller at de har blitt møllsikret med Eulan.

Ved gjennomgang av alle prøvebøkene har det kommet frem at permene rundt stoffprøvene ofte ble gjenbrukt, trolig da stoffer ble skiftet ut etterhvert som etterspørselen endret seg. Gamle påskrifter er visket ut og nye påført på innsiden av bokomslagene, eller en lapp er klistret over gammel informasjon. Flere prøvebøker har også påskrift om at andre bøker må returneres, for eksempel i prøvebok nr. 39 hvor det står skrevet: "Prøvebok no. 32 maa returneres ved første forsendelse da denne skal utgaa". Slik kan man se hvordan uldvarefabriken fulgte med på skiftende trender og justerte produksjonen i forhold til etterspørsel.

Kilder

Cook, Gordon J. Handbook of Textile Fibers: Man-Made Fibers. Cambridge: Woodhead Publishing, 1984.

Nilsen, Judith, S., Sørensen, Birgitte og Hansen, Thor G. Fra ull til ferdige stoffer: Sjølingstad og den industrielle revolusjon. Hentet 05.04.2017 fra http://docs.google.com/file/d/0B5xgzT0SEIKwY1V6ekFReUNadkE/edit

Sørensen, Birgitte. Det sviver bra på Sjølingstad: økonomiske og sosilae utfordringer ved AS Sjølingstad Uldvarefabrik 1920-1940. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Bergen, våren 2006. Tilgjengelig på: http://bora.uib.no/bitstream/handle/1956/1880/Thesis_S%C3%B8rensen-pdf?sequence=1

Add a comment or suggest edits

Leave a comment or send an inquiry

Share to