Skandferbåtene

Nils Skandfer (født 13. juli 1870, død 1954) var båtbygger, verftseier og ordfører i Vefsn. Han kom opprinnelig fra Renså, i dagens Skånland kommune i Sør-Troms.

Skandfer begynte med båtreparasjoner i 20-årsalderen, i fjæresteinene hjemme på Renså. Det er sagt at han allerede på dette tidspunktet skal ha hatt ambisjonen om å utvikle forbedrede bruks- og fiskebåter for nordnorske forhold. Han innså uansett at han måtte skaffe seg mer erfaring og kunnskaper om han skulle kunne gjøre det til noe som båtbygger.

I 1898 dro derfor Skandfer til Larvik, hvor han gikk i lære hos Colin Archer i vel ett års tid. Samtidig tok han et kurs ved Den teknisk aftenskole. Etter tiden hos archer arbeidet han også på Brunchhorst & Dekkes Skibsverft i Bergen i et halvt år. I læretiden sørpå fikk Skandfer erfaring med både lystbåter, losbåter og marinebarkasser, skøyteskrog, kutterskrog og klipperskrog. Like viktig var det kanskje at Skandfer fikk seg en teoretisk skolering og innblikk i moderne arbeidsmetoder.

Skandfer bygget to eller tre fartøyer på Renså etter hjemkomsten. Den ene var "Svanen", en 48 fots kravellbygget seilkutter med jernkjøl og «utfallende stavn» (klipperbaug), som han deretter prøvde selv med dorryer på Lofoten og finnmarksfisket. Fartøyet vakte oppsikt og fant snart en kjøper, og flere bestillinger løp inn. På hjemstedet var det imidlertid relativt dårlig tilgang til tømmer for båtbygging i stor skala.

I 1903 kjøpte derfor Skandfer det nedlagte handelsstedet Kulstadsjøen i Vefsn kommune, der det var tradisjon og kompetanse innen båtbygging, og lett tilgang på trelast. Annonser ble rykket inn i Helgelands Tidende hvor det sto: “Paa Kulstadsjøen pr. Mosjøen bygges paa bestilling: Mindre dampbaade af træ, listerskøiter og kuttere, mindre dækkede fiskerbaade, notbaade, dorier, lystbaade og andre baade, saavel Klinket som Kavelbygget. [...]”

På det meste, i 1914 skal 75-80 mann ha arbeidet hos Skandfer. Det er sagt at verftet kunne ha 6-8 båter i byggerihallen samtidig, i tillegg til at det kanskje lå like mange på sjøen utenfor verftet, under opprigging og utrusting. Bedriften var dermed en stor og viktig industribedrift i Vefsn, og verftet skal en tid ha vært landets største trebåtbyggeri. I tiden fra 1903 til 1920 ble rundt 300 dekksbåter i forskjellige varianter og størrelser produsert i Kulstadsjøen. De var fra 6 til 150 tonn store.

Fartøyene som ble bygget av Skandfer i Kulstadsjøen var konstruert ut fra ideer og prinsipper som var i ferd med å vinne innpass i tiden rundt forrige århundreskifte, og som Skandfer tilpasset behovene til nordnorske fiskere. Grovt sett kan man dele båtene inn i tre forskjellige skrogtyper: 1) skøyter, 2) klippere og 3) kuttere.

1) Skøytene var av den vanlige spissgattede, sørøstnorske typen, og nær beslektet med Colin Archers los- og redningsskøyter. Med sin korte kjøl var de lette å manøvrere. Skøytene gjorde god fart og med sin runde baug vaket de bedre enn kutterne, men de rullet og stampet mer. Spisskøytene ble bygget frem til 1917.

2) Klipperen kalte Skandfer selv for ”kutter med foroverliggende baug”, mens den på folkemunne like gjerne ble betegnet som «sausenebb» eller «snutskandfer». Disse var Skandfers tilpasning av ideer fra de engelske seilkutterne og de amerikanske klipperskipene, og var blant annet beregnet til bruk på bankfiske. Der de engelske båtene hadde en loddrett baug, fikk Skandfers fartøyer en foroverliggende klipperbaug med lang klyverbom. Dette var en av endringene Skandfer gjorde med sine kuttere for å tilpasse de best mulig til de forholdene en fiskebåt i nordnorske farvann ville bli utsatt for. Skandfers båter var også bredere og kraftigere bygget, skansekledningen var høyere, og båtene hadde en karakteristisk utoverhengende hekk som ga større plass på dekk. Båtene var kravellbygget, utstyrt med helt dekk, malmkjøl og fast ballast, og rigget med sneseil. De karakteristisk utseende seilklipperne må sies å ha vært et svært elegant og vellykket design, og er kanskje de fartøyene Skandfer er mest kjent for. Men seilfartøyenes tid var likevel på hell, og med overgangen til motor ble klippernes gode egenskaper som seilere mindre viktige. Den første klipperen Skandfer bygget var ”Svanen” i 1903, og den siste var ”Tordenskjold” i 1912.

3) Etter hvert ble motoren hovedfremdriftsmiddel og seilene mer et supplement, og Skandfer gikk da over til utelukkende å bygge båter av kuttertypen, med rett baug. Disse båtene ble en viktig bestanddel av den nordnorske fiskebåteflåten frem gjennom århundret. Han produserte også en rekke ishavsskuter av motorkuttertypen.

I dag er bare fire eller fem av de rundt 300 fartøyene konstruert av Skandfer som fortsatt flyter, alle av dem er kuttere. Den siste skandferklipperen ble senket i Ibestad, i 1970.

Det var med Skandfers båter at de kravellbygde dekksbåtene begynte å få noen utbredelse i landsdelen, på bekostning av de gamle åpne nordlandsbåtene. Båtteknologisk sett kan man si at Skandfers fortjeneste lå i tilpasningen av disse nye ideene til nordnorske forhold og behov. Skandfer hadde som uttalt målsetning å bygge moderne, sikre og hensiktsmessige båter til en overkommelig pris. Det med «overkommelig pris» kan muligens diskuteres – båtene var ikke billige, og det er sagt at bare de beste fiskerne hadde råd til en «Skandfer-båt». Men båtene var velseilende, lette å manøvrere og utmerkede sjøbåter. Skandfer mottok flere priser for båtene sine: »Brand» fikk bronsemedalje på en utstilling in Harstad i 1911. Den 58 fot store kutteren ”Nord-Norge” fikk sølvmedalje under jubileumsutstillingen i Kristiania i 1914.

Også selve produksjonsprosessen innvarslet Skandfer en ny tid. Trebåtbygging i Nord-Norge hadde historisk (med noen få unntak) vært en slags «gårdsproduksjon», mens Skandfers produksjon foregikk på industriell skala. Han var også en av de første nordpå som konstruerte sin båter etter gjennomført moderne prinsipper, der hver detalj var beregnet og tegnet på forhånd. Båtbyggere i Nord-Norge hadde jo tradisjonelt ikke forholdt seg til byggetegninger, men basert seg mer på modeller, formler og “håndbåren kunnskap”.

Etter høykonjunktur under krigen, satte depresjonen inn med streiker, prisfall og sviktende etterspørsel i perioden 1918-1921. Båtbyggeriet fikk store økonomiske problemer, og gikk konkurs i 1921. I 1923 flyttet han nordover til Harstad og ble sjef ved Tangens Mek. Værksted & Træskibsbyggeri i Harstadhamn i 1925. Verkstedet var etablert i 1914, og bygget blant annet trebåter. Skandfers virksomhet i Harstad er dårlig belyst, men han fortsatte i alle fall å konstruere båter, blant annet kyst- og lokalbåter. Verkstedet ble senere overtatt og drevet videre av Sigvart Bach.

Nils Skandfer døde 27. juni 1954, nesten 84 år gammel. Han er begravet på Renså kirkegård.

Tekst: Børge Evensen. Dette er en forkortet versjon av artikkel på Lokalhistoriewiki.no. For full versjon, med kildehenvisninger, se https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Nils_Skandfer