This just in - Nye innkjøp til samlingen - Kira Wager og Solrunn Rones med Aage Storstein

Kira Wager

Kira Wager er en av sin generasjons mest karakteristiske malere. Wager er en maler som ikke bare tør å dyrke maleriets formale virkemidler, hun løfter opp maleriets egenskaper som sensuelt medium og dyrker dets teksturer og egenart.

Wager maler sine bilder felt-vis, basert på private fotografier. Hun dekker til hele flaten hun skal male, bortsett fra et lite felt der hun maler en del av bildet. Når dette feltet er ferdig, dekker hun det til og maler et nytt felt av motivet, og så videre, helt til hele motivet er malt, men alltid delvis “i blinde”. Wager ønsker at bildene skal irritere netthinnen og fungere som et stimuli for øyet. Derfor kutter hun også opp billedflaten; for å unngå harmoni. Hvis man ser hele billedflaten når man maler så vil man harmonisere farger og uttrykk uansett hvor hardt man kjemper imot. Ved å male felt for felt kan hun motvirke dette. For henne er denne teknikken som gjentatte forsøk på å fange virkeligheten. Og med dette oppstår i blant “lykkelige” tilfeldigheter i bildene som Wager sier selv. Etter mange år med å rendyrke denne spesielle maleteknikken har Wager oppnådd en finstemt presisjon i arbeidet. Hun sier selv at en risiko er at det faktisk kan bli både vanskelig og kjedelig når hun får det til helt rett med en gang. Derfor legger hun iblant inn “feil” penselstrøk med vilje for å ha noe a spille med i maleprosessen. For Wager er det viktig at det finnes rom for et åpent og fritt maleri, fritt for konsepter, ide og tematikk, der man først og fremst forholder seg til hva som skjer mens man maler. “Det er når jeg dykker ned i det visuelle at jeg blir inspirert”.

Maleriet Vaxjö var en del av Kira Wagers bidrag når hun var nominert til Lorck Schive Kunstpris 2021.

Sorunn Rones

Skog - skisse, 2021

Medium: Olje på lerret.

Størrelse: 85 X 85 cm.

Flo - bevegelse, 2021

Medium: Olje på lerret.

Størrelse: 85 X 85 cm.

Maleriene hennes er finstemte fargekomposisjoner som formidler naturens glød og vibrasjoner – i den grad betrakteren er i modus for å motta det. Rones’ abstrakte malerier er impresjonistiske, altså inntrykk som fanges i strøk av klarblått, rødbrunt, skoggrønt og koralltoner. Samtidig er bildene sterkt ekspresjonistiske, som uttrykk for noe som ikke kan oppfattes i den ytre verden. Når hun maler, løser hun imidlertid visuelle problematikker med en sikkerhet og nøyaktighet som om hun maler nettopp et indre syn. Eller kanskje en klang hun har hørt.​

Hun kaller mange av formene hun maler for fargekropper, og disse skaper på et særegent vis et aktivt rom mellom seg og betrakteren av bildet. Betrakteren får følelsen av et vitalt nærvær i flaten, som sidestilles vårt eget nærvær. Vi ser på et vis sammen med maleriet. Opplevelsen er i tråd med hva fenomenologen Maurice Merleau-Ponty sto for: Vi kan aldri få et overblikk over verden, for vårt synspunkt er midt i den – vi ser verden innenfra. Om nettopp malerkunsten, skriver Merleau-Ponty at den «gjengir ingenting, og især ikke det taktile. Det er noe helt annet den gjør, nesten det motsatte: Den gir synlig eksistens til det som det profane syn holder for usynlig».​

Solrunn Rones’ malerier er nettopp en synliggjøring av det som for de fleste andre er usynlig. De pendler mellom abstraksjon og landskap; indre og ytre bilder eller opplevelser. Verden og vår væren i den fremstår nøyaktig så intens og detaljrik som vår oppmerksomhet tillater. «Om verden så består i millioner av år, vil den, for malerne, hvis det da ennå vil finnes malere, fremdeles vente på å bli malt», sa Merleau-Ponty. Rones’ vitale komposisjoner er kun begynnelser."​

Utdrag av tekst fra Solveig Lønmo, kunsthistoriker.