Fløyter

Musikkinstrumenter er i utgangspunktet en forlengelse av menneskekroppen; de både utvider og perfeksjonerer dens muligheter. Samtidig tilpasses de kravene skiftende musikksmak og musikkestetikk gjennom tidene.

Pikkolofløyten fra midten på 1900-tallet og traversfløyten fra begynnelsen av 1700-tallet er et eksempel på slike endringer i instrumentutforming. De står på hver sin side av 1800-tallets store instrumenttekniske omveltninger.

Traversfløyten har høybarokkens kjennetegn. Den har fire deler istedenfor tre, slik fløyter hadde tidligere, og har utskiftbare midtdeler for å kunne tilpasses varierende stemninger. Med klaffen ble de nederste halvtonene teknisk enklere å spille. Dette gjorde det mulig å spille i flere tonearter. Fløyten er laget av tre og har konisk tonerør, slik det var vanlig.

Den mest iøynefallende forskjellen mellom tverrfløyten og pikkolofløyten er klaffene og materialet. Det ble eksperimentert med ulike klaffesystemer under hele 1800-tallet, men det er Böhmsystemet, oppfunnet av Theobald Böhm på 1830-tallet, som har blitt standard. Klaffene er plassert etter akustiske prinsipper for best mulig intonasjon. Böhms forandringer muliggjorde også et høyere klangvolum gjennom sin koniske konstruksjon. Mot slutten av 1800-tallet ble det mer og mer vanlig med metallfløyter.

Beethoven var den første til å bruke pikkolofløyte i sine verk.