Magiske merker

Svidde merker har vært vanlig i folkekulturen mange steder i landet, ofte satt sammen til rike mønstre. Fra Sigdal og Eggedal er det bevart et stort antall slike gjenstander og bygda ser ut til å ha vært et sentrum for denne type dekor i Buskerud. Arbeidet ble utført med egne, små jern som ble varmet i peisen. Teknisk sett kan det kalles «pyrografi» - å tegne eller skrive med ild.

I folkekulturen ble ild regnet som et særlig mektig element, med kraft til å holde onde makter på avstand. Svidekorens funksjon har helt sikkert vært å beskytte – ikke å dekorere – selv om den etter hvert ble svært dekorativ. Ved å kombinere ulike merker til komplekse mønster skapte man en sterk «lås» som holdt det onde ute. Ofte finnes merkene på lite synlige steder, som under bunnen eller på innsiden – steder mennesker sjeldent så.

De eldste svimerkede gjenstandene er fra rundt 1700. De har lite dekor og kun noen få, enkle og geometriske former. Fram mot 1800 blir de rikere og mer komplekse, og på 1800-tallet får de trekk fra rosemalingen. Noen av merkene ser ut til å ha vært kjønnsspesifikke, skjønt de fleste ble brukt på gjenstander for begge kjønn. Et merke som lokalt ble kalt «tvist» eller «muruspjøll» viser til merkenes magiske funksjon. Det var ment å holde mara («murua») borte. Mara var en ond kraft som blant annet er opphav til ordet «mareritt».

På siste halvdel av 1800-tallet gikk svidekor ut av bruk i folkekulturen i Sigdal og Eggedal og ble erstattet av malte roser og initialer. De svidde mønstrene kom til å bli assosiert med ukristelighet og gammel overtro. En informant i Eggedal fortalte i 1927 at slike svidde ting mest stod på stabbursvalen. Folk ville ikke ha dem innendørs, for «det sto stigge [avsky] tå’røm».

Litteratur: Andreas Mørch: «De svidde på tre». Under Norefjell nr. 1, 1988.