Skrivemaskiner

Skrivemaskiner var i bruk på alle arbeidsplasser til langt ut på 1990-tallet. Det første patent på en skrivemaskin, eller en "skrivende maskin" ble tatt ut i 1714, men først i 1868 kom en maskin som var raskere enn håndskrift. Reiseskrivemaskiner kom i bruk fra 1909 og elektriske skrivemaskiner etter 1950.

Den klassiske skrivemaskinen hadde et begrenset utvalg av tegn og ingen typografiske muligheter – alle bokstaver var like brede og det fantes kun to skriftstørrelser, enten 10 eller 12 tegn per tomme. Da IBMs kulehodemaskin kom i 1961 fikk man for første gang ulike skrifter, skriftstørrelser og spesialtegn på samme maskin. Disse maskinene kunne utstyres med engangsfargebånd og hadde en kvalitet som gjorde dem anvendelige til satsproduksjon for offsettrykking.

Skrivemaskinene er forlengst forsvunnet fra kontorene. Med dem har også konkurranser i hurtigskriving forsvunnet! Fra 1920 til 1960-tallet var det å være rask på skrivemaskin nødvendig å beherske for ansettelse på kontor. I alle handelsskoler var maskinskrivning et obligatorisk fag. Det ble arrangert egne kurs i maskinskrivning og utgitt egne lærebøker. For å bestå eksamen måtte en kunne skrive et visst antall anslag i minuttet, noe som ble påført vitnemålet. Arbeidsgivere som skulle ansette medarbeidere til denne funksjon krevet vanligvis mellom 60 og 100 anslag i minuttet.

Touchmetoden er en metode for å skrive på maskin eller tastaturer, utviklet av rettsstenografen Frank Edgar McGurring, som underiviste i maskinskriving i Salt Lake City. Metoden baserer seg på at man finner de riktige tastene ved å kjenne hvor tastene er med fingrene fremfor å bruke synet. Metoden vakte oppsikt da McGurring vant en overlegen seier i en maskinskrivekonkurranse i Cincinnati den 25. juli 1888. Etter store avisoppslag ble metoden raskt svært utbredt.

Remington, Olivetti, Groma, Tower, Triumph, Mignon og Underwood er varemerker som er representert i museets skrivemaskinsamling.

Skrivemaskiner var i bruk på alle arbeidsplasser til langt ut på 1990-tallet. Det første patent på en skrivemaskin, eller en "skrivende maskin" ble tatt ut i 1714, men først i 1868 kom en maskin som var raskere enn håndskrift. Reiseskrivemaskiner kom i bruk fra 1909 og elektriske skrivemaskiner etter 1950.

Den klassiske skrivemaskinen hadde et begrenset utvalg av tegn og ingen typografiske muligheter – alle bokstaver var like brede og det fantes kun to skriftstørrelser, enten 10 eller 12 tegn per tomme. Da IBMs kulehodemaskin kom i 1961 fikk man for første gang ulike skrifter, skriftstørrelser og spesialtegn på samme maskin. Disse maskinene kunne utstyres med engangsfargebånd og hadde en kvalitet som gjorde dem anvendelige til satsproduksjon for offsettrykking.

Skrivemaskinene er forlengst forsvunnet fra kontorene. Med dem har også konkurranser i hurtigskriving forsvunnet! Fra 1920 til 1960-tallet var det å være rask på skrivemaskin nødvendig å beherske for ansettelse på kontor. I alle handelsskoler var maskinskrivning et obligatorisk fag. Det ble arrangert egne kurs i maskinskrivning og utgitt egne lærebøker. For å bestå eksamen måtte en kunne skrive et visst antall anslag i minuttet, noe som ble påført vitnemålet. Arbeidsgivere som skulle ansette medarbeidere til denne funksjon krevet vanligvis mellom 60 og 100 anslag i minuttet.

Touchmetoden er en metode for å skrive på maskin eller tastaturer, utviklet av rettsstenografen Frank Edgar McGurring, som underiviste i maskinskriving i Salt Lake City. Metoden baserer seg på at man finner de riktige tastene ved å kjenne hvor tastene er med fingrene fremfor å bruke synet. Metoden vakte oppsikt da McGurring vant en overlegen seier i en maskinskrivekonkurranse i Cincinnati den 25. juli 1888. Etter store avisoppslag ble metoden raskt svært utbredt.

Remington, Olivetti, Groma, Tower, Triumph, Mignon og Underwood er varemerker som er representert i museets skrivemaskinsamling.

Collapse text