Da jeg var mindre, gikk jeg jevnlig rundt for å lete etter tomflasker. Etter hvert fant man ut at visse steder var mer innbringende enn andre. Ett av de stedene lå langs en sti inne i en skog, nærmere bestemt ved en benk. Blant lyngen rundt den benken var det alltid en underlig flora: Der vokste smaragdgrønne, sylinderformede blomster som smalnet mot toppen, og mange hadde til og med en liten papiretikett hvor det sto «Ringnes».
På en god dag kunne det ligge to-tre av disse flaskene rundt benken, og panten på én femti var penger den gangen, da ukelønna var en tjuekroning. Panten var nok til noen Bugg, eller til en pakke Pokemon-kort om man sparte lenge nok. Hvor disse mystiske flaskene kom fra, var ikke noe en ung flaskesanker grublet noe særlig over. De bare var der, like sikkert som banken. Borte var den kjensgjerning at de grønne flaskene nylig måtte ha ligget i noens kalde hender, berørt noens sprukne lepper, noen som sannsynligvis bar preg av forfall, sorg, knuste drømmer og håpløshet.
Og ensomhet.
En dag var det plutselig slutt på flaskene ved benken. Ikke var de der den neste heller, og ei heller uka etter. Dette tomrommet etter tomgodset var en av de mange små tingene som ble begynnelsen på slutten av min barndom. Ikke før nylig oppsøkte jeg benken igjen. Mye av skogen rundt var hogd, og det var vinter. Jeg forventet vel ikke akkurat å endelig møte den ukjente velgjøreren ... men da jeg gikk hjemover igjen, var det ikke helt uten skuffelse.
For hvem satt egentlig på den benken, kveld etter kveld?
Hva var hans eller hennes fortelling?