I Norsk Jernbanemuseums arkiv finnes ikke mange foto av
anleggskokker, og de fleste er anonyme helt til 1960-tallet. Anleggskokka var vanligvis ansatt av
kontraktøren og dermed ikke en del av NSBs egne ansatte. Anleggskokkene var enten gift med en
anleggsarbeider, gjerne en bas som bestemte over ei brakke, eller hun var ung
og enslig. De kunne ha erfaring som kjøkkenpiker fra finere husholdninger,
kafeer eller ha jobbet seg opp fra hjelpejente på ei brakke. Sammenlignet med andre kvinnearbeidsplasser,
var arbeidet som anleggskokke godt betalt. På de fleste brakkene hadde kokka eget
rom, ”kneppen”. Var hun gift, sov hun der sammen med ektemannen. Hjelpejenta
sov der også, den låste døra ga litt vern mot lystne karer. Anleggskokkene har sjelden fortalt om hverdagen sin. Vi vet i ettertid at det var et hardt liv med mye sexpress, et tabuemne i datida.
-
-
(Opphavsrett)
Anleggskokka
I jernbanesammenheng er det kanskje anleggskokka som har fått mest oppmerksomhet av alle, og da særlig “Svarta Bjørn” som var kokke på Ofotbaneanlegget i begynnelsen av forrige årh ...