Midt under Kalmarkrigen mellom Danmark-Norge og Sverige hadde skotske leietropper gått i land i Romsdalen for å marsjere til Sverige og gå i tjeneste der. Ved Kringen ble de stoppet og nedkjempet av bønder fra Gudbrandsdalen. Dette er siden blitt kalt Skottetoget.
Fortellingen om slaget ved Kringen har i ettertiden hatt stor symbolverdi for norsk selvfølelse og nasjonsbygging. I Riksarkivet har vi bevart to rapporter om slaget. Disse var sendt fra krigsledelsen ved Akershus festning til Danske kanselli i København.
Den første rapporten er datert 17. september 1612. Den forteller om hvordan lensmann Laurits Haga i Vågå samlet bønder og allmue da han hørte at skottene var på vei fra Romsdalen. Da han skjønte skottene var for mange for dem, sendte han bud etter assistanse fra Fron og Ringebu. De om lag 400 nordmennene la seg så i bakhold ved en smal passasje mellom fjellet og elva og ventet på skottene …
…paa ett field kaldis Kringellenn, wdj waage sogenn liggendis, Huor de endeligenn schulle forbij, Och haffde dennum saa indklembt, emellum klippen paa den enne siide, och enn stor Elff, dicht derhos paa denn anden siide…
Da skottene kom, ledet Laurits Haga og lensmannen fra Ringebu, Peder Ranklev, skuddvekslingen som varte i halvannen time.
…och paa halffanden tiimmis tiid att giørre, dennum allesammen ihielschøtt. Och huilcke som icke bleffue schott, haffuer giffuid sig wdj Elffuenn, sig att Saluere, Och der bleffuenn Drocknid, Och huilcke aff dennum Leffuendis offuer Elffuen komb bleffue dog aff Bøndernne paa samme siide strax ihielslagenn, som altsammen scheede och er sig tildragett den 26 Augustj seenniste forledenn.
Mange skotter forsøkte å flykte over Lågen, men de druknet, ble drept eller tatt til fange. Dagen etter slaget ble de fleste av de 134 fangene drept. Etter sigende skulle minst 550 skotter ha mistet livet. Bare 18 av fangene fikk leve, og de tre fornemste av dem ble sendt til København. De øvrige hadde enten gått i tjeneste i Norge eller latt seg verve til en dansk militæravdeling som sto ved Elfsborg, like ved nåværende Gøteborg.
Her kan du lese hele rapporten i maskinskrift.
For Kristian 4. var Sverige arvefienden. Han var dessuten fortørnet over at Sverige krevde inn skatt av sjøsamene helt sørover til Tysfjord i Nordland, og han så med uro på at Sverige styrket sin stilling i Østersjøen og ved Gøteborg. Han ville ha krig, og i 1611 fikk han riksrådet med seg.
De avgjørende krigsbegivenhetene fant sted ved Kalmar, og krigen kalles derfor gjerne for Kalmarkrigen. Med en hær av leiesoldater fikk danskene overtaket, og ved fredsslutningen i 1613 frasa svenskekongen seg alle omstridte krav i Nord-Norge. Det ble endelig fastslått at kystlinjen til Varanger skulle være norsk land.
License information
-
License
Attribution (CC BY)
