På flukt i Østmarka

"Jeg hadde ligget noen dager i Ørneredet som vi kalte en tømmerkoie laget vårt hadde bygget i bratthenget opp for Simmingsmyr øst for Eriksvann. Lørdag 16. april '44 hadde jeg nettopp dratt grøtkjelen vekk fra varmen, litt over ni om morgenen. Da hørte jeg noen som snakket dempet nede på myra. Lørdag var dagen da de andre i laget skulle komme, men jeg syntes nok det var vel tidlig, så jeg gikk ut for å holde øye med stien. Og der rett under meg kommer en tysker med maskinpistol i hånden. Nå var det bare å løpe. Jeg tok en rask titt inn i nytta. Der lå lommeboken min på bordet. Den fikk jeg heldigvis med meg. Så var det full fart til nærmeste hytte, Mortvannsåsen vest for Dretvann. Jeg hadde masse rare tanker oppi hodet. Det var nok årsaken til at jeg kom ut av kurs. Så det ble Bjønnebete i stedet. Da jeg kom nærmere hørte jeg skudd, og det var også fra en maskinpistol.  - det var pokker, tenkte jeg, her har gutta øvelser, og så er skogen full av tyskere!

Jeg måtte klatre opp en bratt ur. Jeg kom meg opp og begynte å løpe. Men etter noen få meter kom en kar løpende mot meg. Da han fikk se meg, svingte han ut til venstre. Jeg skulle til å rope, men så fikk jeg se en tysker som kom etter ham. Han så meg ikke med en gang, så jeg fikk bråsnudd og løp tilbake mot skrenten. Jeg hørte kulene som slo inn i trestammene rundt meg. Det var bare å hoppe ned skrenten. Den ene foten traff noe hardt. Jeg krabbet fort under noe kratt og ble liggende en stund. Tyskeren så jeg ikke mer til. Jeg tror ikke han likte seg alene i skogen.

Jeg måtte videre. Jeg hørte skudd i retning øst, vest og nord. Altså var det best å gå sydover. Nå begynte foten å hovne opp, den var ikke god.. . Jeg kom frem til myra i nord-vestre arm av Skålsjøen. Dette var litt av en blindgate.  Jeg hørte skrik og skrål oppe på Listerkollen. På myra var det heller vanskelig å gjemme seg. Det var ikke annen råd enn å grave seg ned. Tyskerne ble i Skålsjøområdet i seks timer, så jeg var ganske mør i kroppen da jeg kom meg på bena igjen, og sår i ansiktet av all knotten.

Så var det å klatre opp på Liseterkollen. Herfra kunne jeg kontrollere hva som foregikk rundt meg. Jeg hørte en del skudd i nord-vest og nord. Dette tok jeg for signaler tyskerne i mellom.  Jeg valgte å gå sydover. Etter ca. to timer kom jeg til et vann. Jeg kjente meg ikke igjen. Da oppdaget jeg at skyene kom fra nord. På Skålsjøen hadde de kommet fra syd hele dagen. Da jeg omsider fikk snudd bildet i hodet skjønte jeg at jeg var ved Kløftertjern. Jeg satte kursen mot Bysetra. På stien mellom Skjelbreia og Bysetra satt det tre-fire karer og spiste. Den ene av dem var veldig nysgjerrig. Jeg fortalte som sant var at jeg hadde blitt jaget av tyskerne hele dagen og at jeg nå var på vei til Askim for å få meg litt mat. Jeg vet ikke om de trodde meg, men jeg fikk dato stykker brød.

Omsider kom jeg meg til Bysetra. Nå var ankelen helt stiv, og det var vondt å gå. Mørkt var det også blitt. Oppe på setra bodde det et gammelt ektepar, men det var ikke mye hjelp å få der. Svarthol ved Bindingsvannet var neste mål: Jeg visst at der var det to karer på min alder samt gårdens folk. Da jeg kom ned til Fjellsetra i nordenden av Bindingsvann så jeg det lyste fra flere sigaretter, jeg tenkte meg at det var tyskere der. Da jeg ikke hadde noen grunn til å hilse på dem, gikk jeg langs kanten av jordet og inn på veien på nedsiden av gården. Derfra var det grei vei på bort til Svarthol. Her ble det mat, røyk og bandasje på foten. En av gutta på gården bare meg ut på låven. Jeg hadde vanskelig for å sove.

Denne fortellingen er fortalt av Thoralf Røberg til Terje Diesen i boka Milorg område 13130. Teksten er gjengitt med tillatelse fra utgiver Søndre Aker historielag, med noen mindre språklige endringer av undertegnede.