«For meg begynte 9. april ca. kl. tre om natten av noe voldsom skyting.
Jeg hadde vinduet mitt sånn at jeg kunne se prosjektilene: de var henholdsvis røde og grønne. Den som skjønte det først, det var min bestemor fra Mandal, som med sin dialekt ropte «Di skyder på oss! Di skyder på oss!». Jeg var i grunnen ikke redd, for det var årlige skarpskytingsøvelser fra Oscarsborg, så jeg hadde jo hørt skudd før. Men jeg skjønte at det var noe galt, så det var bare å kle på oss og komme oss inn i bryggerhuset så fort vi kunne. Og der ble vi sittende, for der var det relativt trygt.
Så var det sånn at jeg litt sånn «små-danse-venn» med en Fenrik, som strengt tatt kanskje var regnet for å være litt av den motsatte typen, han var litt sånn sart og forsiktig. Men det var han som gikk opp og ned til oss, for vi måtte jo ha mat. Når han gikk opp på toppen var han det høyeste punkt, men han brydde seg ikke om det, han kom med mat flere ganger om dagen.
Det er en stund fra tre om natten til kl 18, da vi kunne komme ut av bryggerhuset. Når vi gikk ut gikk vi med ryggen til den største skaden. Og det var godt vi ikke visste om den, for vi hadde ikke vært lang unna «den evige stad»
Vi så oss jo rundt, og i en sånn situasjon er man kanskje litt utenfor tid og stund. Halvsjokkerte. Det har i hvert fall preget resten av mitt liv. Helt fram til i dag."
Filmen er produsert av Forsvarets mediesenter i 2015.