Godtfolk
Først vil jeg gratulere alle med dagen, en viktig dag i
landets historie.
Sjøl om vi materielt sett ikke lei så mye, så gjør det enda ondt i meg når jeg ser en naken flaggstang 8.mai.
For at de som ikke har opplevd krigsårene skal kunne forstå hva frigjøringsdagen 8.mai 1945 betydde for oss som fikk oppleve den, er det nødvendig å ha et «bakteppe» å se den mot. Sjøl om det er gått 75 år siden landet vårt ble okkupert, og 70 år sida vi ble frie mennesker, og det heter at tiden leger alle sår, så er det enda enkelt bilder som sitter på netthinnen.
Jeg vil her trekke fram noen av dem:
De svarte blendingsgardinene som måtte henges opp så snart et lys ble tent. Og tettet de ikke helt, kunne en risikere at det banket på vinduet, og en barsk stemme ropte: achtung, achtung
En høstkveld jeg fikk følge fra Kvesmenes med lastebilen til Olaf Larsen ,ble vi stoppet av en tysk vakt der Borgen i ligger i dag. Han smurte svart mønje over to-tredeler av billysene, men bak neste sving stoppet han Olaf Larsen og tørket bort mønja, slik at han så å kjøre videre.
Den endeløse lørvete slangen av fillete russefanger som fylte veien mange ettermiddager. Jeg kan enda høre den monotone klagende nynningen fra de stakkars menneskene.
Den dagen da to naboer mistet livet, og jeg mistet en venn, ved en mineulykke i Hansenskogen på Oteren.
Den dagen da Nazi-ordføreren stod i sin side svarte frakk sammen med en tysk offiser ute på tunet vårt og ga ordre om evakuering innen en viss dato.
Vi var tross alt heldige som fikk oss husrom hos kjente i nærheten av Nordkjosbotn, mens søsteren min med familie sammen med Laura og Hans Larsen fikk overta gården Brattli i Tamokdalen, og der tilbrakte jeg mye av min tid evakueringsvinteren.
Det var en snørik vinter, og tyskerne hadde problemer med å holde veien åpen. Vi ble derfor beordret til å måke en hylle i brøytekanten, slik at brøytebilen fikk plass for snøen etter nytt snøfall.
Det ble nå stort sett plass for oss sjøl og spaden på den hylla, og for å øke kapasiteten fikk vi etter hvert en ekstra matrasjon uten at det hjalp særlig på effektiviteten.
Med våren kom også håpet om at det hele snart var over.
Vi hadde en kontakt som tok inn nyhetene fra London, og allerede den 7. mai fikk vi vite at den tyske krigsmakt var tvunget i kne.
Vi fikk høre og lese Kongens budskap som sluttet med følgende:
Landsmenn: Vi føler alle det samme på denne dag. La oss holde fast ved det samhold som har ført oss fram til seier. Og la oss i denne stund minnes dem som ofret livet i kampen for Norge. La oss samles i løftet ALT FOR NORGE.
Hva følte vi den dagen? Greide vi å fatte det store som hadde skjedd?
Vi var jaget fra hjemmene våre. Vi hadde etablert oss på et nytt sted, var mottatt av vennlige og hjelpsomme medmennesker og hadde fått oss nye venner. Nei, vi måtte venne oss til tanken.
Klart vi var glade og takknemlige. Vi var frie mennesker!
Slutt på de tyske patruljene som banket på døra og kontrollerte legitimasjon.
Slutt på ACHTUNG,ACHTUNG
Slutt på de svarte blendingsgardinene. Det var mange bål med svart røyk som ble tent i disse dagene. Men så var det uvissheten. Hva var det som ventet oss der hjemme? Hva hadde skjedd med husene våre?
Vi på Brattli gård fikk dessverre skår i gleden. Den 9.mai døde den vesle guttebabyen til Laura og Hans. Familien fikk tillatelse fra myndighetene til å gravlegge gutten på Hatteng kirkegård. Men en prest var ikke å oppdrive, så det endte med at Hans Larsen måtte sjøl fungere som prest.
Den første 17.mai etter krigen feiret vi i Tamokdalen, noen med flagg som var gjemt bort og andre med hjemmelagede papirflagg,
Gikk i tog. Ropte hurra. Passerte en liten tysk forlegning der soldatene lå på brakketaket og solte seg. Vi var nok litt spente. De hadde jo sine våpen, men alt gikk rolig for seg.
Så var det å vente. Vente på den dagen vi fikk lov til å flytte hjem igjen.
Men før det syklet jeg og eldstebror Edvard en dag fra Balsfjord til Oteren for å se hva vi hadde å flytte ti. Det var jo umulig å få tak i slanger og dekk til sykkel så spesielt Edvards dekk ble holdt sammen med juksasnøre. Ved Tverrdal bru møtte vi en gruppe russiske krigsfanger som var på sykkeltur til Narvik. Det ble en hyggelig pause der Edvard ble overøst med sigaretter, og det endte med at en av fangene byttet sykkel med Edvard, for han visste om et lager på Balsfjordeidet hvor han kunne hente en ny.
Hva var det som møtte oss da vi åpna døra til hjemmet som vi forlot høsten 1944? Der kjøkkenovnen hadde stått var det et brent krater i golvet. I stua hang loftgolvet på en bjelke. De andre bjelkene var revet ned. I uthuset var det bare spikerslaget igjen. Panelet var fjernet, antakelig brukt til brensel eller noe annet.
Fjøset var rensket for stamper, bøtter, fjøskrakker og andre bruksting.
Det eneste vi fant var en karbidlykt som vi tok vare på.
Da vi endelig fikk flytte tilbake i begynnelsen av juni, gikk mye av den første tida til å skaffe materialer for å få reparert det grøvste.
Tyske brakker ble revet og brakkelemmene ble delt ut som første nødhjelp.
Vi var hungrige etter nyheter, og jeg husker at den første avisa jeg holdt i handa var en tykk lefse av kommunistorganet Friheten, og så Nordlys som kom ut med første nummer 9.mai.Friheten ble visstnok sendt til alle husstander rett etter krigen.
Og så kom det norske soldater som hadde vært i Sverige og England, og det var ikke fritt for at det oppstod noen spente situasjoner mellom dem og tyske militære.
En dag skulle noen av dem tilbake til tjeneste, men manglet skyss. Tilfeldigvis kom noen høyere tyske offiserer i bil med egen sjåfør. Bilen ble stoppa, offiserene kommandert ut av bilen og sjåføren ble beordret å kjøre dem til bestemmelsesstedet. Og offiserene måtte traske tilbake til Brenna. Tyskerne måtte være inne i leirene senest kl.1100 om kvelden. En stakkar som hadde vært for lenge ute ble stoppet av noen norske soldater som var bevæpnet med pistol. Det viste seg at han hadde en flaske melk på barmen, og den ble han kommandert å holde ut på strak arm. Hvoretter flaska ble knust av et skudd. Den arme gutten sprang så lenge vi kunne se han.
Våre venner russefangene som vi hadde smuglet mat til når de hadde vennligsinnede vakter, var stadig på farten. Og når vi syklet til Kvesmenes, ble vi hentet inn i fangeleiren ved Pekkajuorma for å få mat. Og som regel var kjøttpålegget tykkere enn sjølve brødskiva.
Mellomriksveien til Finland var delvis sprengt på flere plasser, bl.a. like ovenfor den norske tollstasjonen i Perskogen. Under oppsyn av oppsynsmann Ole Kristiansen ble noen av oss ungguttene utstyrt med hakke og spade, og ble sendt oppover med en liten lastebil fra Øvergård. Grustak hadde vi vis avis Helligskogen fjellstue, og i løpet av dagen greide vi å hakke løs noen lass grus som ble fylt i de verste kraterne.
Oppe på høyden like innafor grensen fikk vi en dag se at finske mannskaper holdt på å rive ned et tømmerbygg som sannsynligvis var ført over fra Kilpisjärvi. Og det var finske militære med mitraljøse som holdt vakt mens bygget ble revet. Det var vel første og kanskje siste gangen at bevæpna finske soldater oppholdt seg på norsk jord.
En dag mens vi var på tur oppover fra Helligskogen, ble vi beskutt fra ett eller annet sted i lia. Dette ble rapportert, og straks etter kom det norske militære til Helligskogen, men de fant visstnok ikke noe mistenkelig. På hjemtur kjørte vi innom flere områder på Lullesletta og så etter krigsbytte, men det eneste vi fikk med oss fra disse turene var karbid som ble brukt i karbidlyktene.
Med tillatelse fra familien til en av mine brødre, Aksel, som var med i reservepolitistyrken skal jeg slutte dette innlegget med å sitere noen av hans dagboknotater. I august 1945 var han bl.a. med på å frakte 2000 tyske soldater fra Storsteinnes til Bremerhafen med skipet» Kong Haakon VII».
Den 29.april 1945 noterer han: «Sent i kveld er det meldt at Hitler er blitt dødelig såret under kampene i Berlin. Himler har sendt kapitulasjonsforslag til de allierte.»
Og den 30.april: "I Italia er tyskerne snart slått. Mussolini som ble tatt til fange av partisanene er dømt til døden og henrettet."
1. mai: "Det meldes sent i kveld at Hitler er død i ettermiddag."
7. mai: "Da jeg fikk krabbet meg ut av soveposen hørte jeg hurraropene, og i teltet var det ståhei uten like. Nu var krigen slutt. Tyskland har kapitulert både i øst og vest, og dermed er også Norge fri.
Plutselig begynte alle hornblåserne å blåse «Ild opphør», og
i Gällivarre fløy flaggene til topps."
10. mai: «Det var en stor dag for oss som i dag rullet over grensen. Hurrarop og sang ljomet over vidda. Hist og her var det slukørete tyske soldater. Passerte en og annen bondegård som var pyntet i norske farger og det norske flagget smellende i vinden. På Narvik stasjon ble vi møtt av et hav av mennesker som ropte hurra og vinket med norske flagg»
Takk for at dere hørte på meg.