• (Copyright)
  • Photo: Torill Folkestad
    (Copyright)
  • (Copyright)
  • (Copyright)
  • Photo: Alf Sunde
    (Copyright)
  • Photo: Torill Folkestad
    (Copyright)
  • (Copyright)
  • Photo: Ukjent
    (Copyright)
  • Photo: Torill Folkestad
    (Copyright)
  • Photo: Ukjent
    (Copyright)
  • Photo: Torill Folkestad
    (Copyright)
  • (Copyright)
  • Photo: Torill Folkestad
    (Copyright)
  • (Copyright)

Salmeli i Kvinesdal

Om livet på en gammel fjellgård i Vest-Agder

Det første som slår besøkende til Salmeligrenda langt nord i Kvinesdal kommune, er hvor variert landskapet er. Bebyggelsen er omkranset av fjell, du hører suset av elva som kaster seg ned fjellsiden før den renner i rolige loner ut i vannstrengen. Her er lauvskog, spor etter åkerlapper og åpne beiter omkranset av flotte steingjerder. Ikke noe problem å tenke seg at sola varmer godt i liene her.


Salmeli

Bebyggelsen på Salmeli, som består av flere mindre bruk med bygninger som har hatt ulike funksjoner, ligger i åssiden omkranset av fjell. Det er tydelige spor etter tidligere tiders landbruksvirksomhet. Det er ikke kjent når det først var bosetting på Salmeli, men Salmeli slekten har bodd der i over 600 år. Når du går til gården ser du flere fine buveger og det er kjent at disse ofte ble etablert i forbindelse med jernaldergårder så det er ikke utenkelig at det har vært bosetting her siden jernalderen.

Den siste familien som bodde på Salmeli var Sigrid f. Kvinen (1909-1991) og Gunnar Salmeli (1888-1968), og deres sønn Lars Salmeli (1929-1996). Gunnar døde i 1968, og etter det var det Sigrid og Lars som drev gårdsbruket. Selv om familien Sigrid, Gunnar og Lars bodde i ei lita avsondret bygd oppfattet de det ikke som ensomt. De hadde gjester, besøk av vandrere og hyttefolk som bistod dem, blant annet under onna.

Denne fortellingen om Salmeli er basert på samtaler med Astrid og Åge Olsen. De har gjennom mange tiår hatt forbindelse til Salmeli. Astri sin farmor bodde på Salmeli, og det er deres datter Lene Olsen som i dag eier bruket "der oppe", men foreldrene bruker det som feriested og har en sterk tilknytning til stedet. Gården er lite endret, og er en skattkiste med gjenstander fra tidligere tider. Astri og Åge kjente familien Salmeli i lang tid, og det er i Gunnar, Sigrid og Lars sine liv på Salmeli vi får et lite innblikk under vår prat med dem. 

I 1900 bodde det 63 mennesker i grenda og i 1980 bare 2. Bilvei til Salmeli kom i 1965 og strøm fikk grenda først i 1972. Da var det bare Sigrid og Lars som bodde på Salmeli.

I dag er det ingen fastboende på Salmeli. Moderne gårdsdrift med maskiner var ikke mulig på Salmeli, så her ble gårdene drevet på gammeldags vis helt driften opphørte. I dag blir innmarka og heiene benyttet til sauebeite. 


Nøysomhet og selvberging

Astri og Åge forteller at det som var særpreget med de menneskene som drev gård i Salmeligrenda var deres nøysomhet, selvhjulpenhet og evnen til å samarbeide. Ingen ting skulle kastes, de kunne få bruk for det en dag. Gikk noe i stykker måtte det repareres, og det krevde både kreativitet og fingerferdigheter. Lars var en nevenyttig mann, og mange av de flotte møblene i tre i hovedhuset "der oppe" har Lars laget.

Astri forteller at det ble dyrket korn på innmarka, men det var særlig dyrkingen av poteter (jordeple) som stedet ble kjent for. De bratte bakkene og sydvendte liene gav gode forhold for potetdyrking. Når man går i området så er det spor etter steinsatte hyller, dyrkningsterrasser og naturlige åkrer. Det skal ha vært over 60 potetåkrer i grenda.

For å få utkomme måtte folk ta i bruk de naturressursene som faktisk fantes i området, og vi ser i dag mange spor etter dette. I grenda hadde de kyr, sauer, høns og hest. For å få for til dyra slo de gras i utmarka og på stølene. Salmeligårdene hadde stølsdrift på flere støler, blant annet Atlakstølen som Brudleruta går forbi. Stølslivet var spesielt på Agder for her reiste både folk og fe til stølen, og hensikten var å slå mest mulig gras. Graset ble lagret i utløer, og fraktet hjem til gården ved hjelp av hest og sleder. Når transporten skjedde på vinteren ble det benyttet "truger" på hesten. Sledene som i dag står i løa over bekken ble tidligere benyttet til å kjøre høy med, men nå fungerer de som senger for folk som vil overnatte.

I tillegg var lauving av trær benyttet for å skaffe for – både lauv, kvist og bark var attraktivt. På stien langs bekken er det flere steder hvor du kan se "styvinger" eller stubbeskuddsbjørk.

Astri forteller at når graset skulle slås var Sigrid svært nøye med å få med seg alt graset, ikke noe skulle gå til spille. Der det var slått med langhorv gikk hun etter med stuttorv for å få med seg alt. Ellers så var det bærbusker – solbær og rips - som trivdes i solhellingen og som både ble saftet og syltet.

Utmarksressursene som fisk og vilt var også viktige for matauken. Før Sira-Kvina utbyggingen var vannene svært fiskerike, og Åge forteller at ørreter på kiloen var ingen sjeldenhet. Det ble jaktet rein, elg, småvilt og ryper. Sigrid fanget ryper og kramsfugl i snarer som ble levert til Sunde fisk og vilt i Flekkefjord, og eksportert til Tyskland på 1930-tallet. 

De matvarene som folket på Salmeli hadde behov for og som de ikke kunne produsere selv, ble transportert i fra Flekkefjord og til Salmeli. Disse ble transportert til gards med hest og slede om vinteren.  Sigrid hadde ansvaret for dyra og hun leverte smør og ost til meieriet i Kvinesdal. Astri har fortsatt et stykke geitost i fryseren som Sigrid har laget, og den smakte fortsatt utmerket!


Skolen

Skolehuset ble bygget i 1903 og lagt ned i 1929. Lars måtte til Risnes – 15 km lenger sør i dalen - for å gå på skole. Det var ikke veiforbindelse mellom Salmeli og Risnes så Lars måtte bo på Risnes i skoleuka og reise hjem til Salmeli i helgen. I tillegg til skole ble skolehuset også brukt til å holde gudstjenester i. Selv om det var flere kilometer til naboene bl.a. på Homstøl var det god nabokontakt. Astrid forteller at gudstjenesten ikke begynte før Sina (Homstøl) var på plass. Ved fødsel og sykdom var Sina til støtte for folket på Salmeli. Telefonforbindelsen til Salmeli var dårlig og hvis det var alvorlig sykdom måtte de reise til Flekkefjord, en lang og strabasiøs reise.

Krigen var en vanskelig tid også for folket på Salmeli, særlig på grunn av nærheten til Knaben gruver. Gruvene på Knaben inneholder molybden som ble benyttet i fremstillingen av rustfritt stål (legering), og dette var viktig for tyskernes bygging av ubåter.

Når det skulle bygges et hus ble det hentet stein ved Trestøltjønn som ble fraktet til Salmeli hvor steinen ble bearbeidet og brukt som grunnmur til bygg. Tømmer kom fra egen skog. I dag er det mange fine steinmurer i grenda, og det er lett å tenke seg hvor hardt arbeid dette hadde vært.


Dugnad

Astri kan fortelle at under onna var det dugnad. Hvis det ble meldt regn måtte folk, enten de var fastboende eller hyttefolk trå til for å få høyet tørt i hus. Under dugnaden kunne det være mange som skulle serveres, og noen måtte ha ei seng for natta.  Sigrid passet på at alle hadde det som best de kunne og maten var god, men uvant for "byfolk" som var med på dugnaden. Astri forteller at smøret var ekstra salt for at det skulle holde seg og melka kom rett fra kua. Særlig for barna var dette veldig uvant.


Turister

Salmeli har også vært en turiststasjon i mange år. Astri forteller at Sigrid leide ut rom og sørget for god bevertning da hun var veldig flink med mat. Gjestene kom inn med hest og slede om vinteren, eller til fots langs den gamle ridevegen fra Sirdal. Et vanlig stopp på turen var ved Atlakstølen som var en geitestøl. Her var det mulig å få både geitemelk, prim og ost.

Det tas fortsatt i mot gjester på Salmeli. Åge og Astrid har lagt ned mye arbeid for å restaurere og sette i stand bygningene. Astri forteller at de fikk tilskudd av Kvinesdal kommune og Vest-Agder fylkeskommune, men at det meste måtte de dekke selv. Flekkefjord og Oplands turistforening har også gitt et tilskudd til driften av løa som overnattingsplass. Det var i følge Åge et meget omfattende og stort arbeid, men det har blitt veldig fint så her kan man overnatte i omgivelser med historisk sus. Astri og Åge har tatt vare på mange av de gamle protokollene som viser oversikten over alle gjestene som har besøkt stedet gjennom mange tiår.

Dagens eier av bruket "der oppe",  Lene Olsen, ønsker at stedet skal bevares slik det er i dag og at det også i fremtiden skal være godt å komme til Salmeli for vandrere.

Salmeli ligger langs Brudleruta som er en av flere historiske vandrerutene som Riksantikvaren og Den Norske Turistforening lanserer i Friluftslivets år 2015.

 

Share to