Landkjenning

Flytesjau
For 50 år siden kastet folket på Forøya loss.

Hjertet til sju år gamle Olav Furø dunket litt ekstra i brystet der han satt inn mot veggen oppe på den folksomme verandaen i besteforeldrenes hus. Helt trygg følte han seg ikke. Under huset var det alt annet enn fast grunn; der duvet Hendvika. Huset fløt ved hjelp av 110 tomme oljefat.  Det var en tidlig maidag i 1965. De skulle flytte fra Forøya.

Ingen vei utenom
Forøya ligger et par kilometer nord for Henda, i Averøy. Forøya, Furøya, Fårøya. Kjært barn har mange navn. Statens kartverk har nå bestemt at det heter Forøya. I dag er øya statlig sikra friluftsområde. For 50 år siden var dette en  fruktbar og trivelig plett med potetåker, frukttrær og bærbusker. På øya var det to bolighus, fjøs, uthus, utedo, naust, brønn, brygge og en sjå.

I huset nærmest brygga bodde Olav Furø sammen med storesøster Bjørg Karin, mor Borgny og far Knut Furø. I det andre huset bodde besteforeldrene Beret  og Olaf Furø og onkelen Odd Furø.  

• Bestefar drev gården. Det var ikke stor gården. Vi hadde to kyr og ti-tjue sauer, og høner. Vi var selvhjulpne med melk og egg.

For Olav Furø var det ei artig tid. Det var stort sett bestemora, mora, han og søstera hans. Far var på skyen. Uansett hva de skulle så måtte de ro. De fikk ikke lov til å dra ned til sjøen. Men de gjorde de. Ofte.

• En gang tok jeg den lille kunta til bestefar, en liten robåt, den var vel to-tre meter lang. Jeg rodde ut og fiska. Så ble det vind, og jeg havna over på Ekkilsøya og bestefar måtte komme og hente meg. Da fikk jeg kjeft.

Lykkelig
Barndommen på Forøya var lykkelig. De var ute, rundt om, høyt og lavt.

• Og vi plukka mye måsegg. Det var oppe på øya og ute på Kuforøya. Vi spiste dem. Og bestemor laga vafler av måsegg.

Men familiene Furø fant det etter hvert helt umulig å bo på Furøya. Det er ikke telefon eller noen verdens ting av de goder andre folk hadde. De måtte kjøre i båt om de skulle noe.

• Mor var hjemme, far var på sjøen. Jeg var vel i 3-4 årsalderen. Vi hadde varmtvannstank som sto oppe på veggen. Jeg skulle vaske fingrene mine, jeg hadde vært ute. Jeg skrudde opp varmtvannstanken. Kranen stakk seg inn i jakken da jeg slo på kranen. Jeg har arr den dag i dag. Da var det bare jeg, søster mi, mamma og bestemor. Ikke telefon, ikke noe, vi måtte jo ha tak i hjelp, og legehjelpen var på Tjønnøya.

Hvis det ikke hadde vært for tungvint med handel, post, skolegang og lignende ville innbyggerne kanskje aldri ha flyttet fra øya.  Olav og familien hans flytta til Henda da storesøstera begynte på skolen. Hun var sju og han var seks. De leide hus der fra -59 til -65. Da kom huset etter.

• I -59 til -63 bodde onkel Ivar, tante Anna, Bernt Olav og Karstein Bjarne Furø i huset vårt. Besteforeldrene mine og onkel Odd bodde der frem til -64.

To år før selve flyttinga fikk Knut Furø tanker om å flytte husene fra Forøya . De fikk statsstøtte for å gjennomføre planene. Når det dreide seg om et hus av godt materiale var det ikke tvil om at det var lønnsomt å flytte hus på denne måten, det blir adskillig billigere enn å bygge nytt hus.

Fagfolka som flytta husene
Flytteforman Arvid Løvik (fra Smøla) og karene hans, et team på fire mann, hadde tidligere vært med på flytting av 16 hus over land og sjø, og var regna som dyktige fagmenn på området. Flytteformann Løvik var ansett som en av få eksperter i vårt distrikt.

Det var viktig med grundig og nøyaktig forarbeid. Husene skulle jekkes opp av grunnmuren de sto på, transporteres ned til fjæra og over på ei flåte, flåta skulle bære huset under sjøtransporten, huset skulle så flyttes over på land igjen, så fra fjæra og opp på nye grunnmurer.

Løvik og karene hans holdt på med det forberedende arbeidet med de to husene på Forøya en drøy måneds tid.

Terrengforholdene var av avgjørende betydning, og når et hus skulle flyttes over sjøen, gjaldt det at det er gunstig terreng nede i fjæra, slik at det ikke blir alt for komplisert å få huset opp på flåten. Ved flytting over land brukte de et system med en slags slipp som de flyttet frem etter hvert.

• Flyttinga foregikk med handmakt, i første omgang. De måtte ført bære opp all materialet som skulle brukes, slå hull i murene, jekke opp husene og dra dem ned til sjøen. Det var kjøle tungt å dra det første huset. De hadde en vinsj stående nede ved sjøen. De brukte mye kortere tid med hus nummer to. Da hadde de fått på plass et bensinagregat og en liten elektrisk motor som de kobla på vinsjen, da gikk det fortere, forteller Olav Furø.

Det var knyttet størst spenning til flyttinga av huset til Olavs familie. Huset hadde steintak. Tegninger var sendt til NTH i Trondheim hvor det ble beregnet om det var forsvarlig å bringe huset over med taket på, eller om det måtte demonteres. Det ble og satt begrensninger i forhold til vindstyrke. Spørsmålene var om flåten ville bære huset, eller risikerte de at det sank. Om flåten bar huset, risikerte de at vind gjorde at det kolvet?

Flåtene husene skulle fraktes over fjorden på var laget av 110 tomme bensinfat. De hadde en bæreevne på om lag 20 tonn. Beregningene var gjort ut etter størrelsen og tyngden på huset med steintak. I dette tilfellet dreier det seg om hus på en og en halv etasje, med en grunnflate på om lag 45 kvadratmeter. Huset veier etter beregningen 14 ½ tonn.

Når huset først fløt regnet flytteformann Løvik med at det vesentlige var gjort. Det trengtes ikke mye motorkraft til selve transporten.

Løvik skal ha uttalt:

• Mens overfarten pågår kan vi ta det med ro – i allefall om været er fint og farvannet smult. Vi koker oss gjerne en kaffetår underveis for å markere at vi er kommet så langt.

I slutten av april ble begge husene ble fraktet ned i fjæra, og der ble de liggende et par dager. På grunn av godvær ble ikke floa stor nok, og en måtte vente noen dager på bedre forhold. De måtte utnytte floa, både for å få huset over på flåten og for å få huset så langt opp på land som mulig før det skulle lirkes over og ned på fast grunn igjen. For Knut Furø og broren Odd var utsettelsen en skuffelse, men på den andre siden var det greit å ikke ta noen sjanser for en slik transport. Det ville ikke være særlig hyggelig å få huset ødelagt nede i fjærsteinene.

Rette vind- og vannforhold kom, og husene kom over den to kilometer lange fjordstrekka. Først huset til Olavs familie.

• Overfarten tok halvannen time.

Besteforeldrenes hus ble fraktet over noen dager senere. Besteforeldrene sitt hus fikk litt skade under transporten, men ikke noe alvorlig. Da begge husene var vel over i fjæresteinene på Henda ble de dratt opp på nye grunnmurer, og det gikk forholdsvis fort. Huset til Olav og familien hans kom opp et lite stykke øst for skolen på Henda, onkelen Odd Furø og besteforeldrene hus står nede på Hendneset.

• Huset vårt var ikke mer enn 20 meter fra stranda. De begynte på kvelden, neste morgen sto det på de nye murene.

Statlig sikring til friluftslivsformål
Folk og fe flyttet fra øya. Måsene tok over.

• Det var en del hærverk. Midt på 70-tallet begynte fjøsen å bli så dårlig at den ble brent ned. Uthuset ble tatt ned og ble til garasje på Henda.

Familien Furø søkte senere om å få føre opp hytte på grunnmurene til ett av husene. Myndighetene sa nei. I 1993 valgte familien å selge Forøya til Oddrun Uran. Også Urans tanke var å føre opp fritidsbolig på tidligere grunnmurer. Også hennes søknader ble avslått.

I 2008 ble det gjennom Friluftsrådet Nordmøre og Romsdal fremmet søknad om statlig sikring av store deler av Forøya. Uran skulle beholde brygga, naustet og litt areal rundt. Gjennom statlig sikring av området kunne Uran få mulighet til å føre opp fritidseiendom på sin eiendom. I 2009 ble søknaden innvilget.  Staten kjøpte opp størsteparten av området. Øygruppa ble av Direktoratet for naturforvaltning vurdert å ha regional betydning som friluftslivsområde. Sjøvegen er eneste alternativ for å komme seg ut til Forøya.

Uran har i dag bygd fritidseiendom der brygga sto. Naustet skal restaureres. Sauer beiter rundt om på øya. Folk ferdes i friluftslivsområdet. Måsene har fått selskap.