Pine-Guri ble stilt for retten første gang i 1640. Ugjerningen hun da sto tiltalt for var at hun hadde kjennskap til forbrytelser mannen hennes hadde gjort uten å ha varslet om dette. Sannsynligvis var hun allerede da kommet på kant med bygdedyret i Luster. Uansett årsak, hun ble dømt til forvisning fra hjembygda. Etter alt å dømme gikk hun over fjellet til Gudbrandsdalen, og det finnes mange historier om heksekunster hun gjorde i bygdene de. Det kommer også fram under rettsaken at Guri flakket omkring med en gift mann i to år, han hadde kone og barn hjemme som måtte tigge fra dør til dør mens husbonden var borte, og dette bidro nok ikke til Guris anseelse i hjembygda. I 1663 ble Pine-Guri stilt for retten igjen, og denne gangen var det alvorlig; nå var hun tiltalt for hekseri og trolldom. Futen, Kristoffer Gjertsson, sammen med lensmannen og 13 edsvoren menn var til stede. En rekke vitner fra begge sider av fjellet var kalt inn for å gi opplysninger i saken, og historiene her er basert på disse vitnemålene:
En av historiene som forteller under rettsaken er at hun ble tilkalt til prestegården i Vågå da den vesle prestedatteren fikk et anfall. Jenta hadde plutselig begynte å skjelve, mistet stemmen og ble stiv som en stokk. De måtte stikke en trekjepp inn i munnen hennes så hun ikke skulle bite i stykker både tunga og leppene. Prestefolket visste at Guri på denne tiden holdt seg på nabogården Vistad, og prestekona Else Mikkalsdotter sendte bud etter henne. Da Guri kom til prestegården gikk hun først inn i kammerset til barnet. Etterpå gikk hun ut til en stor stein på tunet. Der stod hun lenge, uten at noen vet hva hun sa eller gjorde. Da Guri kom inn igjen ble det vesle barnet straks bedre, og allerede dagen etter var hun så frisk at hun kunne gå ved egen hjelp. Men styggedommen som barnet hadde fått på seg, sprang over på en av hestene til presten. Da dommeren under rettsaken nesten 20 år senere ville vite hvilke legeråd Guri benyttet på prestedatteren, fortalte Guri at det var prestekona selv som hadde sagt til henne at hun skulle gå ut til steinen på tunet. Og da hun kom inn igjen, sa Guri, fikk hun vin som hun gav barnet. Men ikke overraskende var det ingen i retten som trodde det Pine-Guri fortalte.
Guri var også på fjellet. Britta, kona på Øverbø ved Lom, var en sommer på stølen sammen med flere av nabokonene. En dag kom Guri opp der for å tigge. Hun ville ha både fløte og melk, og da ingen ville gi henne noe ble hun rasende. Guri sa at Britta snart skulle ha fått nok fløte: hun skulle ikke kjerne mer verken hjemme eller på sætra, spådde Guri. Flere av de andre konene hørte at Guri lovet vondt over Britta, og ikke lenge etterpå døde hun.
En gang hadde en Gregorius fra Gaupne vært sammen med Guri og mannen hennes, Engebrett. Gregorius mente Engebrett hadde stjålet en øks fra ham, men Engebrett nektet. Gregorius truet med å gå til lensmannen, og forlot Guri og Engebrett. Da han var kommet et stykke unna, ropte Guri forbannelser etter ham. Gregorius snudde og kom opp igjen og ga Guri et slag over munnen så blodet skvatt. Det var vanlig folketro at hekser mistet trolldomsmakten sin om de ble slått til blods. Men det var ikke til nytte denne gangen. Etter en ukes tid ble en av kuene til Gregorius dårlig, og ikke lenge etterpå falt dyret om på flat mark og var steindød. Det var ikke vanskelig å vite hvem som hadde vært ut med djevelskapen sin, mente Gregorius.
Dommen mot Guru Johannesdatter ble sannsynligvis avsagt 8. desember 1663, men rettsdokument for domsavsigelsen mangler i trolldomsarkivet. Hun fikk utvilsomt dødstraff, men nøyaktig når hun ble henrettet vites ikke, ei heller om hun ble brent eller hengt.
Fortellingen om Pine-Guri er en interessant dokumentasjon av hekseprosessene i Norge på 1600-tallet: i Sogn og Fjordane ble 65 mennesker tiltalt for hekseri eller trolldom i perioden 1560 til 1710. Historien om Pine-Guri dokumenterer også den tette kontakten mellom Vestlandet og Gudbrandsdalen fra en tid lenge før det ble anlagt veier over fjellet.