Etter at Ole Kristian Ødegård kjøpte Søre Krukhaugen i Heidal har han satt seg grundig inn i historien rundt Jo Gjende (1794-1884). Jegeren og fjellegenden Jo Tjostolvson Kleppe ble født i Vågå, men vokste opp og levde mesteparten av livet sitt på Heringstad i Heidal, rett nedenfor den plassen Ole Kristian og samboeren kjøpte i 2009. På Søre Krukhaugen, med god utsikt over bygda og fjellene, har han startet skiproduksjon. Utkledt i tidsriktige klær, med rødlue og svartkruttrifle opptrer han også i rollen som villmarksmannen på ulike arrangement og forteller med stor innlevelse historier om Jo og om hvem han var. Han har engasjert husflidlaget til å starte produksjon av rødlue og det lokale teatermiljøet var med på å sette opp et spel om Jo Gjendes liv i 2014. Han har gjort seg opp tanker rundt nettopp det - hva ville Jo selv ha sagt om en slik oppsetning? Konklusjonen er at så lenge figuren Jo ikke blir gjort til noen Peer Gynt, kommersialisert eller fremstilt som noen julenisse, så er det i orden. Han var tross alt et menneske av kjøtt og blod.
Jo Gjendes jegerliv
Jo tjente seg opp en del penger på fehandel og salg av kjøtt for tanta si, blant annet på årlige turer til Kristiania. Ifølge Forstmester J.B. Barth som skrev biografi om Jo, hadde han rundt 1000 specidaler på kistebunnen, penger han kom til å få bruk for seinere. Tanta oppmuntret ham til å drive jakt og han skjøt sine to første ryper som smågutt og sin første rein som attenåring. I løpet av livet skal han ha skutt så mange som 600 reinsdyr, de alle fleste bukker. Jo hadde nemlig en noe særegen forvaltningstanke - dersom han tok ut storbukkene ville de unge bukkene få en sjanse til å forplante seg og stammen ville forbli frisk og levedyktig, mente han. Dagens viltforvaltere rister nok på hodet av den tankemåten. Men Jo og hans samtidige hadde også jaktmoral. For Jo var det viktig at dyret skulle ha en sjanse, og kun ett skudd i geværet skulle være nok til å drepe et bytte, mente han. Flere historier går ut på at Jo fløy etter rein som var skadeskutt.
Jo gikk som oftest alene, men historiene forteller om episoder der han skal ha gått sammen med brødre og andre kjente på jakt. Da skal de ha felt mange dyr i løpet av kort tid, noe Jo likte dårlig. En av de få han likte å gå på jakt sammen med var kameraten Jakop Snerle Kleiven. De kjente hverandre fra ungdommen og Jo skal ha beskrevet ham som "løyle å gå i hop med". Jo var ofte preget av tungsinn og melankoli, men Jakop fikk ham støtt i godt humør igjen.
Børsene til Jo
Jo brukte kun flintlåsgevær og skjøt utelukkende med anlegg. I følge Jo var gasstrømmen, "dunsten", som kom ut av pipa etter skuddet viktig for å få en stødig flukt på kula. Han var opptatt av hvordan kruttet tente og mente at de mer moderne perkusjonsriflene tente kruttet for brått. En gang skal han ha prøvd en perkusjonslås, men da den klikket heiv han låsen langt ut på Gjendevatnet.
Jo var veldig nøye på riflene sine. Han "reiet" pipene (stålrøret på geværet) sine selv eller fikk smeder som han stolte på til å gjøre jobben. Han hadde to favorittrifler; "støste stålpipa" og "minste stålpipa". Den støste stålpipa var et stasvåpen, med pipe fra en smed på Lillehammer. Flintlås skaffet han selv og skjeftet var utskjært.
Med bakgrunn i Forsvaret og fra Nammo har Ole Kristian Ødegård en ekstra stor interesse for Jos børser. I følge ham er riflene antakelig havnet i USA. Han håper imidlertid å spore dem opp. Han vet også hvor krevende det er å skyte med disse geværene. Særlig det å holde kruttet tørt er en utfordring.
Livssyn og naturvitenskap
Jo var til tross for lite skolegang og dårlige leseevner en overraskende opplyst mann. I voksen alder fikk han lånt bøker av tilreisende og fikk lest høyt for seg av venner og besøkende. Han skal ha hatt en usedvanlig god hukommelse og husket det som ble lest for han. Bøker av Voltaire, Volney og Holberg hadde han kjennskap til og han hadde stor interesse for nyheter fra utlandet, særlig om krigene i Europa. Det var nok likevel "Naturens Bok" han hadde mest kunnskap om, skal vi tro J.B. Barth. Han kjente til dyras levesett og likte å studere naturen.
Jo ble oppfattet som en særing også av sine samtidige. Han gikk kledd i beksømstøvler, slitt gråvest og rød topplue. Sta og med meninger som brøt med det bestående.
Det er en kjent sak at han hadde lite til overs for kirken og kristendomen. Hans oppfatning av tingene rundt ham, om hvordan de var blitt til, stemte dårlig overens med det som Kirken lærte. I følge Barth skal han flere ganger ha kranglet med presten om tro: "Du treng berre gå gjennom ein dal og sjå på fjellsidene, så ser du nå alltid at mangt er eldre enn dei 6000 åra, og når eitt er gale, kan mykje anna au ver det".
Blackwell og Rathbone
Som fjellfører fikk Jo ofte besøk. Sommeren 1855 kom de britiske rikmannssønnene Mr. J. Blackwell og Mr. T. Rathbone til Jotunheimen. De tilbrakte sommern og høsten frem til jul ved hytta til Jo som han hadde bygd opp rundt 1840 ved Gjende. Til tross for at Jo var kjent for å være bråsint og kunne være preget av tungsinn kom de godt overens og trivdes i hverandres selskap. Blackwell traff seinere ei jente i Vågå. De giftet seg og slo seg ned på gården Klones ved Vågåvatnet.
Kaffedrikkeren Jo
Matstell var det dårlig med hos Jo. Han behersket rett og slett ikke kunsten å lage mat. Når han var på jakt kunne han gå i to-tre dager uten å ta til seg føde og hjemmme i huset gikk det stort sett i hardbrød og spekepølse. Reinskjøtt spiste han heller sjelden - stort sett bare det han ble budt av andre. Jaktbyttet overlot han stort sett til andre folk og tok bare med seg gevir og skinn hjem. Kaffe, derimot, var han veldig glad i. Den kokte han i jernkjele og bydde alltid besøkende på en kopp.
Jos siste år
Jo dreiv jakt helt til det siste. Etterhvert mer med feller og snarer når det ble for tungt å gå i fjellet.
På sine eldre dager flyttet Jo Gjende til gården i Brurusten som han hadde kjøpt av kameraten Jakop Kleiven i 1850. Her døde han i 1884, nitti år gammel. Han er begravet ved Vågåkyrkja under en minnestein av kleber. På den ses en flokk villrein i fullt sprang innover fjellet.