Aksjonsforskning kan flytte fjell
Jeg var ung lærer og student og bodde på Grønland Nedre Tøyen. Politikerne sa vi bodde i en slum, og ville rive. Vi så problemene. Vi hadde tung gjennomgangstrafikk og utedoer. Murpussen datt av flere steder, og det hendte at vi frøs.
Men VI så mye annet også. Bak slumfasadene så VI velholdte hjem. ”VI” var helt vanlige unge mennesker med kort historie i bydelen og mange eldre med røtter, stolthet og identitet knyttet til lokal kultur og verdier - og det var en annen identitet enn ”slumboer”.
Beboerforeningen ble møteplassen vår og Grønlandsposten talerøret. Vi ville ha en byfornyelse for oss.
Så kom prosjektet ”Eldre, ernæring og helse”, og jeg fikk jobb som medforsker. Avisene skrev om underernæring blant enslige eldre i Oslo indre by. Vi ville undersøke hvordan det egentlig stod til. Resultatene skulle tilbake til de gamle, så de kunne bruke dem til å forandre det som ikke var bra.
”Aksjonsforskning”, sa forskerne. ”Hvorfor forskning?”, sa jeg. ”Er det ikke nok med aksjon?” Svaret fikk jeg etter hvert som forskningen ble brukt i aksjonen, og aksjonen forandret virkeligheten.
Forskningsobjektene ble subjekter. Slum”ofrene” inntok talestolene. De lærte seg å bruke nettverk, aviser, radio og TV. Og de flyttet fjell:
Noen små: Randi ringte VG: ”I morgen klokka 12 klatrer de gamle over gjerdet til Tøyenparken”. VG kom, Alvilde på 80 klatret, og porten, som kommunen hadde stengt for å spare penger til vakthold, ble åpnet.
Og noen kjempestore.
Et løfte i byfornyelsen var trygdebolig i Breigata. Så ville kommunen plutselig bygge trygdebolig på Holmlia isteden. Da fikk aksjonen fokus. Som Rønnaug sa: ”Du hakke tid til å kjenne etter om du har vondt i hjertet, vet du. Når du ligger på knea og maler paroler”.
Ti punktdemonstranter fikk de lov til å ha! Det var nok det, sammen med alt det andre som skjedde: 900 underskrifter til formannskapet og stort møte med inviterte myndighetspersoner. Da Gro ikke kunne komme, sendte AP Gerhardsen isteden. Hyggelig innslag det, skrev Rønnaug og Harald i Grønlandsposten, men ikke istedenfor ordentlige politikere.
Det ble umulig å overse dem, og trygdeboligen står der den skulle stå!
Og poenget med aksjonsforskning har jeg aldri tvilt på siden