Da kaffen kom til Helgeland

På 1830-tallet, fikk ei kone i Velfjord smake kaffe for første gang. "Det var ei kona fra Brattås som var på vitjing på ein nabogard og så fortalde dei der, at dei hadde fått tak i noko nytt dei kalla for kaffe. Dei skulle traktere kona med det. Dei knuste noko kaffe og hadde i ei gryta, slo vatn over og lett det koke både lenge og vel. Slog så vekk vatnet og hadde kaffen på en tallerk, sette smørauge i og lett kona få. Ho tykte ikkje det var noko serleg god traktering ho fekk, sa ho. Men ho trudde det var fint." (Knut Strompdal, 1950)

Da folket i Velfjord tilberedte og serverte kaffe, som om det var potet, hadde drikken vært på Helgeland i over  hundre år, men det var en drikk for de få. I 1736 døde presten Anders Dass på Alstahaug på Helgeland. Som sin far Petter Dass var han svært velbemidlet og boet inneholdt en rekke kostbarheter, deriblant to kaffekanner i messing og blikk, og ei i sølv. Sølvkanna, som var høy med svart hank og dertilhørende ovalt sølvfat, hadde like høy verdi som to nye dundyner. I begravelsen til Anders Dass ble det servert både kaffe og te.

Kaffen hadde brukt rundt 100 år på veien fra prestefamilien Dass på Alstahaug til kona i Velfjord. Og drikken, med opphav i Etiopia og Arabia, kom den veien som mange andre varer og vaner gjorde. Fra Europa til overklassen i byen, til overklassen på bygda og deretter til småborgerskapet og allmuen.

Embetsmenn og myndigheter så med skepsis på forbruk blant vanlige folk.  Biskop Mathias Bonsak Krogh skreiv rundt 1790, mens han bodde i Lofoten: "I bondens hus finner man selv i det minste i egnen hvor jeg bor oppvartet med kaffe og te. Således levde ikke den nordlandske bonde for 20 eller 40 år forhen - da omtusket ikke konen kjøkkenets og spiskammerets realiteter med pynt og slikkerier." Det var likevel embetsstanden, byborgere og storbønder som sørget for hovedkonsumet.

Til å begynne med ble kaffen kun drukket ved spesielle anledninger som bryllup og begravelser, til jul og på søndags morgen. Da presten Ivar A. Heltzen beskrev forholdene i Rana rundt 1830 klagde han over tilberedinga: ”Man kan af Behandlingsmaaden snart erfare, at Bekjendtskabet er mere med Navnet end med Smagen deraf. Det er en stor Sjeldenhed at blive buden en ordentlig god Kop Caffe.” 

Gradvis ble kaffe en nødvendighet i husholdet, for arbeiderne, og i forsyninga til fiskerne, på tur i skog og mark, når venner, naboer og familie møtes. I dag drikker vi kaffe hele tida. Norge ligger på topp i kaffeforbruk på verdensbasis, med 4,5 milliarder kopper per år. Drikken som en gang kun ble konsumert av overklassen, og var ukjent for folk flest, har definitivt blitt en del av vår kultur.