Forfatteren Johan Turi skriver et sted om når samene ankommer sommerlandet, og blir så glade at de bryter ut i joik. Av glede joiker de sommerlandet sitt. Turi skriver også at joik er en minnekunst. Gjennom joik kan man minnes personer man kjenner, eller landskap hvor man før har ferdes.
Slik joiket også Margreta Bengtsson (f. 1865) mange av stedene hun kjente så godt. Margreta og hennes familie hadde sommerlandet sitt i Sulitjelma-traktene. Her beitet reinflokken deres om somrene. Vinterbeitene hadde de på svensk side av grensa. Flyttveiene var nok både lange og strevsomme.
Mange av Margretas joiker ble spilt inn på lydbånd i 1943. Da var hun 78 år gammel. Reindrifta hadde hun sluttet med for lengst, men minnene var sterke. Og i joikene hennes kan vi høre gjenklangen av det samiske landskapet – av historier, tradisjoner og sagn knyttet til naturen hun levde i, med og av.
Margreta joiket blant annet fjellet Nuortta-Sávllo (Nord-Saulo). I joiken kalles fjellet for et noaide-fjell*, som har en hette av skyer rundt seg når det er uvær.
*en noaide er en samisk sjaman