Å se helheten i detaljene

Fortiden kan banke på og minne meg på andre slike lignende øyeblikk. Fremtiden står og tripper og vil at jeg skal komme. Utålmodig skraper den med foten for å vise at det haster. Jeg gir fremtiden ventetegnet., setter øynene i henne og sier uten ord; Ser du ikke at jeg er opptatt? Ser du ikke at øyeblikket mitt brer seg utover tid og rom.
Det får meg til å tenke; Hva er det som vekker undring i meg? Hva er dette som vekkes i meg og beriker mitt liv. Jo, det er fem av dem- det er de fem sansene min, som gir meg informasjon om verden.
Jeg ser- skyer som danser på himmelen, som danner figurer. Rare figurer. Skyer som danser seg inn i kvelden, eller gir løfter om en god neste dag. Jeg ser skyer som brenner til kvelden, og som luftige drømmer en ettermiddag. Er det lenge siden du stoppet opp og virkelig la merke til skyene?
Jeg hører; knirket i enn gammel dør, som bærer bud om en lang historie. Knaset av et eple, saftig og ferskt som før minnene om tusen epleopplevelser til å fylle munnen med forventning. Jeg hører lyden av kjente skritt. Det får gleden til å boble.
Jeg lukter en syrlig sitron, Lukten  som for meg henger sammen med reker. Minnebilder om dovne sommerdager på bryggekanten vekkes. Duften av barnåler i regn, er duften av sommer i sør. Besøk hos familie, og badeliv i regn.
 På tunga er en liten smak av sjokolade. Dette trøstende, søte klisset som er viktig på en indre regnværsdag. Smaken setter i sving. Det får bilder av favoritt sjokoladeplatene til å flimrer. Det minner meg om det søte besøket på sjokoladefabrikken. Der følelsen av at duft og lukt trengte inn i alle porer. Følelse av å være mett- bare å lukt og smak.

Følelsen av hud mot hud, et håndtrykk forteller meg mye. Det er en vakker gest. I vår kultur et hilsningsrituale. Huden er mettet med sensorer som gir oss opplysninger om verden. Det ser  jeg i små barn. Hvordan bruker jeg følesansen min? Kanskje den er litt ute av trening. Jeg styker fingeren over en stein som har rullet i bølgene i tusner av år. Hvilken historie bærer den?  Kald og glatt ligger den i fjæra.
Jeg blir som det barnet jeg engang var i undringen. Hun som spurte hvorfor det, mamma? Og ikke ga seg før hun fikk et svar. Slik bevarer jeg barnet i meg, i den barnlige gleden.
Vi kan se det store i detaljene, helheten. Vi kan også, om vi kjenner etter med sansene våre fornemme det lille i storheten. God jakt på gyldne øyeblikk.