Norsk Industriarbeidermuseum

  • Stulsbu I 1972 kom stulsbua på Breistul over heia fra grensa til Bø, ned til bygdetunet. På Breistul lå vår- og høststulen til gårdene på vestsida av Heddal. Bua er delt i to, med en melkebu i den innerste delen. Her var det rom for både melk og ferdige produkter som smør og ost. Det ytterste rommet var oppholdsrom for budeiene og hjuringer (gjetere). Og det var her kyrene ble melket før fjøset ble en vanlig på stulene. Fremfor sengene er det en «kupe», en stokk med uthulinger til å sitte på, men først og fremst til å legge salt eller mjøl i for å få kuene til å roe seg under melkingen. På vinterstid var det gjerne tømmerhuggere som bodde på stulen. Stulsbu ble delt mellom tre bruk: Nordigard Su-Strånd, Suigard Strånd og Stråndhaugen. Nordigard Su-Strånd hadde eget fjøs, mens de to andre delte et annet. Det gjaldt å få dyrene på beite så fort som mulig om våren, og etter hvert som grasset ble grønt ble dyrene flyttet i etapper fra gårdene og hjemmestulene, videre til vårstuler og langstuler. Dette var en nødvendig driftsform, og det ble fortalt om Heddal i 1826 at beitet hjemme på gårdene var så dårlig at det ikke holdt lengre enn til jonsok. Men heller ikke hjemmestulen ga fôr nok. Derfor måtte bøndene ty til stuler så langt borte som fjella i Hjartdal og Tinn, opptil 10-12 mil hjemmefra. Stulsbu ble brukt helt frem til Ingeborg Roheim ga seg på 1960 –tallet. I dag er det stille på det som måtte være igjen av gamle stuler. Med kunstgjødsla som kom på begynnelsen av 1900 –tallet økte kulturbeitedyrkingen og vi fikk et strukturskifte der hjemmebeite og meieri kom seirende ut, mens stulsbuene råtnet ned, og vollene grodde til.
    Photo: Norsk Industriarbeidermuseum
  • Stulsbu I 1972 kom stulsbua på Breistul over heia fra grensa til Bø, ned til bygdetunet. På Breistul lå vår- og høststulen til gårdene på vestsida av Heddal. Bua er delt i to, med en melkebu i den innerste delen. Her var det rom for både melk og ferdige produkter som smør og ost. Det ytterste rommet var oppholdsrom for budeiene og hjuringer (gjetere). Og det var her kyrene ble melket før fjøset ble en vanlig på stulene. Fremfor sengene er det en «kupe», en stokk med uthulinger til å sitte på, men først og fremst til å legge salt eller mjøl i for å få kuene til å roe seg under melkingen. På vinterstid var det gjerne tømmerhuggere som bodde på stulen. Stulsbu ble delt mellom tre bruk: Nordigard Su-Strånd, Suigard Strånd og Stråndhaugen. Nordigard Su-Strånd hadde eget fjøs, mens de to andre delte et annet. Det gjaldt å få dyrene på beite så fort som mulig om våren, og etter hvert som grasset ble grønt ble dyrene flyttet i etapper fra gårdene og hjemmestulene, videre til vårstuler og langstuler. Dette var en nødvendig driftsform, og det ble fortalt om Heddal i 1826 at beitet hjemme på gårdene var så dårlig at det ikke holdt lengre enn til jonsok. Men heller ikke hjemmestulen ga fôr nok. Derfor måtte bøndene ty til stuler så langt borte som fjella i Hjartdal og Tinn, opptil 10-12 mil hjemmefra. Stulsbu ble brukt helt frem til Ingeborg Roheim ga seg på 1960 –tallet. I dag er det stille på det som måtte være igjen av gamle stuler. Med kunstgjødsla som kom på begynnelsen av 1900 –tallet økte kulturbeitedyrkingen og vi fikk et strukturskifte der hjemmebeite og meieri kom seirende ut, mens stulsbuene råtnet ned, og vollene grodde til.
    Photo: Norsk Industriarbeidermuseum
  • Stulsbu I 1972 kom stulsbua på Breistul over heia fra grensa til Bø, ned til bygdetunet. På Breistul lå vår- og høststulen til gårdene på vestsida av Heddal. Bua er delt i to, med en melkebu i den innerste delen. Her var det rom for både melk og ferdige produkter som smør og ost. Det ytterste rommet var oppholdsrom for budeiene og hjuringer (gjetere). Og det var her kyrene ble melket før fjøset ble en vanlig på stulene. Fremfor sengene er det en «kupe», en stokk med uthulinger til å sitte på, men først og fremst til å legge salt eller mjøl i for å få kuene til å roe seg under melkingen. På vinterstid var det gjerne tømmerhuggere som bodde på stulen. Stulsbu ble delt mellom tre bruk: Nordigard Su-Strånd, Suigard Strånd og Stråndhaugen. Nordigard Su-Strånd hadde eget fjøs, mens de to andre delte et annet. Det gjaldt å få dyrene på beite så fort som mulig om våren, og etter hvert som grasset ble grønt ble dyrene flyttet i etapper fra gårdene og hjemmestulene, videre til vårstuler og langstuler. Dette var en nødvendig driftsform, og det ble fortalt om Heddal i 1826 at beitet hjemme på gårdene var så dårlig at det ikke holdt lengre enn til jonsok. Men heller ikke hjemmestulen ga fôr nok. Derfor måtte bøndene ty til stuler så langt borte som fjella i Hjartdal og Tinn, opptil 10-12 mil hjemmefra. Stulsbu ble brukt helt frem til Ingeborg Roheim ga seg på 1960 –tallet. I dag er det stille på det som måtte være igjen av gamle stuler. Med kunstgjødsla som kom på begynnelsen av 1900 –tallet økte kulturbeitedyrkingen og vi fikk et strukturskifte der hjemmebeite og meieri kom seirende ut, mens stulsbuene råtnet ned, og vollene grodde til.
    Photo: Norsk Industriarbeidermuseum
  • Stulsbu I 1972 kom stulsbua på Breistul over heia fra grensa til Bø, ned til bygdetunet. På Breistul lå vår- og høststulen til gårdene på vestsida av Heddal. Bua er delt i to, med en melkebu i den innerste delen. Her var det rom for både melk og ferdige produkter som smør og ost. Det ytterste rommet var oppholdsrom for budeiene og hjuringer (gjetere). Og det var her kyrene ble melket før fjøset ble en vanlig på stulene. Fremfor sengene er det en «kupe», en stokk med uthulinger til å sitte på, men først og fremst til å legge salt eller mjøl i for å få kuene til å roe seg under melkingen. På vinterstid var det gjerne tømmerhuggere som bodde på stulen. Stulsbu ble delt mellom tre bruk: Nordigard Su-Strånd, Suigard Strånd og Stråndhaugen. Nordigard Su-Strånd hadde eget fjøs, mens de to andre delte et annet. Det gjaldt å få dyrene på beite så fort som mulig om våren, og etter hvert som grasset ble grønt ble dyrene flyttet i etapper fra gårdene og hjemmestulene, videre til vårstuler og langstuler. Dette var en nødvendig driftsform, og det ble fortalt om Heddal i 1826 at beitet hjemme på gårdene var så dårlig at det ikke holdt lengre enn til jonsok. Men heller ikke hjemmestulen ga fôr nok. Derfor måtte bøndene ty til stuler så langt borte som fjella i Hjartdal og Tinn, opptil 10-12 mil hjemmefra. Stulsbu ble brukt helt frem til Ingeborg Roheim ga seg på 1960 –tallet. I dag er det stille på det som måtte være igjen av gamle stuler. Med kunstgjødsla som kom på begynnelsen av 1900 –tallet økte kulturbeitedyrkingen og vi fikk et strukturskifte der hjemmebeite og meieri kom seirende ut, mens stulsbuene råtnet ned, og vollene grodde til.
    Photo: Norsk Industriarbeidermuseum
  • Stulsbu I 1972 kom stulsbua på Breistul over heia fra grensa til Bø, ned til bygdetunet. På Breistul lå vår- og høststulen til gårdene på vestsida av Heddal. Bua er delt i to, med en melkebu i den innerste delen. Her var det rom for både melk og ferdige produkter som smør og ost. Det ytterste rommet var oppholdsrom for budeiene og hjuringer (gjetere). Og det var her kyrene ble melket før fjøset ble en vanlig på stulene. Fremfor sengene er det en «kupe», en stokk med uthulinger til å sitte på, men først og fremst til å legge salt eller mjøl i for å få kuene til å roe seg under melkingen. På vinterstid var det gjerne tømmerhuggere som bodde på stulen. Stulsbu ble delt mellom tre bruk: Nordigard Su-Strånd, Suigard Strånd og Stråndhaugen. Nordigard Su-Strånd hadde eget fjøs, mens de to andre delte et annet. Det gjaldt å få dyrene på beite så fort som mulig om våren, og etter hvert som grasset ble grønt ble dyrene flyttet i etapper fra gårdene og hjemmestulene, videre til vårstuler og langstuler. Dette var en nødvendig driftsform, og det ble fortalt om Heddal i 1826 at beitet hjemme på gårdene var så dårlig at det ikke holdt lengre enn til jonsok. Men heller ikke hjemmestulen ga fôr nok. Derfor måtte bøndene ty til stuler så langt borte som fjella i Hjartdal og Tinn, opptil 10-12 mil hjemmefra. Stulsbu ble brukt helt frem til Ingeborg Roheim ga seg på 1960 –tallet. I dag er det stille på det som måtte være igjen av gamle stuler. Med kunstgjødsla som kom på begynnelsen av 1900 –tallet økte kulturbeitedyrkingen og vi fikk et strukturskifte der hjemmebeite og meieri kom seirende ut, mens stulsbuene råtnet ned, og vollene grodde til.
    Photo: Norsk Industriarbeidermuseum
  • Stulsbu I 1972 kom stulsbua på Breistul over heia fra grensa til Bø, ned til bygdetunet. På Breistul lå vår- og høststulen til gårdene på vestsida av Heddal. Bua er delt i to, med en melkebu i den innerste delen. Her var det rom for både melk og ferdige produkter som smør og ost. Det ytterste rommet var oppholdsrom for budeiene og hjuringer (gjetere). Og det var her kyrene ble melket før fjøset ble en vanlig på stulene. Fremfor sengene er det en «kupe», en stokk med uthulinger til å sitte på, men først og fremst til å legge salt eller mjøl i for å få kuene til å roe seg under melkingen. På vinterstid var det gjerne tømmerhuggere som bodde på stulen. Stulsbu ble delt mellom tre bruk: Nordigard Su-Strånd, Suigard Strånd og Stråndhaugen. Nordigard Su-Strånd hadde eget fjøs, mens de to andre delte et annet. Det gjaldt å få dyrene på beite så fort som mulig om våren, og etter hvert som grasset ble grønt ble dyrene flyttet i etapper fra gårdene og hjemmestulene, videre til vårstuler og langstuler. Dette var en nødvendig driftsform, og det ble fortalt om Heddal i 1826 at beitet hjemme på gårdene var så dårlig at det ikke holdt lengre enn til jonsok. Men heller ikke hjemmestulen ga fôr nok. Derfor måtte bøndene ty til stuler så langt borte som fjella i Hjartdal og Tinn, opptil 10-12 mil hjemmefra. Stulsbu ble brukt helt frem til Ingeborg Roheim ga seg på 1960 –tallet. I dag er det stille på det som måtte være igjen av gamle stuler. Med kunstgjødsla som kom på begynnelsen av 1900 –tallet økte kulturbeitedyrkingen og vi fikk et strukturskifte der hjemmebeite og meieri kom seirende ut, mens stulsbuene råtnet ned, og vollene grodde til.
    Photo: Norsk Industriarbeidermuseum
  • Stulsbu I 1972 kom stulsbua på Breistul over heia fra grensa til Bø, ned til bygdetunet. På Breistul lå vår- og høststulen til gårdene på vestsida av Heddal. Bua er delt i to, med en melkebu i den innerste delen. Her var det rom for både melk og ferdige produkter som smør og ost. Det ytterste rommet var oppholdsrom for budeiene og hjuringer (gjetere). Og det var her kyrene ble melket før fjøset ble en vanlig på stulene. Fremfor sengene er det en «kupe», en stokk med uthulinger til å sitte på, men først og fremst til å legge salt eller mjøl i for å få kuene til å roe seg under melkingen. På vinterstid var det gjerne tømmerhuggere som bodde på stulen. Stulsbu ble delt mellom tre bruk: Nordigard Su-Strånd, Suigard Strånd og Stråndhaugen. Nordigard Su-Strånd hadde eget fjøs, mens de to andre delte et annet. Det gjaldt å få dyrene på beite så fort som mulig om våren, og etter hvert som grasset ble grønt ble dyrene flyttet i etapper fra gårdene og hjemmestulene, videre til vårstuler og langstuler. Dette var en nødvendig driftsform, og det ble fortalt om Heddal i 1826 at beitet hjemme på gårdene var så dårlig at det ikke holdt lengre enn til jonsok. Men heller ikke hjemmestulen ga fôr nok. Derfor måtte bøndene ty til stuler så langt borte som fjella i Hjartdal og Tinn, opptil 10-12 mil hjemmefra. Stulsbu ble brukt helt frem til Ingeborg Roheim ga seg på 1960 –tallet. I dag er det stille på det som måtte være igjen av gamle stuler. Med kunstgjødsla som kom på begynnelsen av 1900 –tallet økte kulturbeitedyrkingen og vi fikk et strukturskifte der hjemmebeite og meieri kom seirende ut, mens stulsbuene råtnet ned, og vollene grodde til.
    Photo: Elle, Lisa Amalie / Norsk Industriarbeidermuseum
  • Stulsbu I 1972 kom stulsbua på Breistul over heia fra grensa til Bø, ned til bygdetunet. På Breistul lå vår- og høststulen til gårdene på vestsida av Heddal. Bua er delt i to, med en melkebu i den innerste delen. Her var det rom for både melk og ferdige produkter som smør og ost. Det ytterste rommet var oppholdsrom for budeiene og hjuringer (gjetere). Og det var her kyrene ble melket før fjøset ble en vanlig på stulene. Fremfor sengene er det en «kupe», en stokk med uthulinger til å sitte på, men først og fremst til å legge salt eller mjøl i for å få kuene til å roe seg under melkingen. På vinterstid var det gjerne tømmerhuggere som bodde på stulen. Stulsbu ble delt mellom tre bruk: Nordigard Su-Strånd, Suigard Strånd og Stråndhaugen. Nordigard Su-Strånd hadde eget fjøs, mens de to andre delte et annet. Det gjaldt å få dyrene på beite så fort som mulig om våren, og etter hvert som grasset ble grønt ble dyrene flyttet i etapper fra gårdene og hjemmestulene, videre til vårstuler og langstuler. Dette var en nødvendig driftsform, og det ble fortalt om Heddal i 1826 at beitet hjemme på gårdene var så dårlig at det ikke holdt lengre enn til jonsok. Men heller ikke hjemmestulen ga fôr nok. Derfor måtte bøndene ty til stuler så langt borte som fjella i Hjartdal og Tinn, opptil 10-12 mil hjemmefra. Stulsbu ble brukt helt frem til Ingeborg Roheim ga seg på 1960 –tallet. I dag er det stille på det som måtte være igjen av gamle stuler. Med kunstgjødsla som kom på begynnelsen av 1900 –tallet økte kulturbeitedyrkingen og vi fikk et strukturskifte der hjemmebeite og meieri kom seirende ut, mens stulsbuene råtnet ned, og vollene grodde til.
    Photo: Elle, Lisa Amalie / Norsk Industriarbeidermuseum

Breistul

About the object

  • about
  • IdentifierMHN BYGG 009
  • Object typeBreistul
  • Type Building
Created with Sketch. Add a comment or suggest edits

License information

  • License Contact owner for more information

Metadata

  • IdentifierMHN BYGG 009
  • Part of collectionHeddal bygdetun
  • Owner of collectionHeddal og Notodden museumslag
  • InstitutionNorsk Industriarbeidermuseum
  • Date publishedNovember 27, 2019
  • Date updatedDecember 3, 2019
  • DIMU-CODE021058455217
  • UUIDfcffc04f-d4e8-4aa9-850f-efe6f0370fd1
  • Tags

There are 50,217 results in Norsk Industriarbeidermuseum:

Fjøs for landhandleriet

By Norsk Industriarbeidermuseum

80 år siden bombingen av Vemork og Rjukan

80 år siden bombingen av Vemork og Rjukan

By Norsk Industriarbeidermuseum

Elektrolyseapparat

Elektrolyseapparat. Mini elektrolysør med separatortank.

5 pictures

Norsk Industriarbeidermuseum
Album

Album. Form: Rektangulær m. skinnrygg og tjukke sider. Fotoalbum ...

15 pictures

Norsk Industriarbeidermuseum
Album

Album. Fotoalbum med 13 innlimte fotografier på svart papp. Flere...

14 pictures

Norsk Industriarbeidermuseum

Add a comment or suggest edits

To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».

Leave a comment or send an inquiry

You are not logged in –

Select the images you want to order

Share to