Photo: Knut-Arild Nordli / Anno Norsk skogmuseum

Båthus

About the object

about
Båthuset i Sørlistøa er en bordkledd bindingsverkskonstruksjon som er 24,40 meter lang og 8,12 meter bred. Grunnflata er med andre ord på 198,1 kvadratmeter. Rafthøyden er 3,3 meter. Toppsvillene består av to 6" X 7" bjelker som er lagt oppå hverandre, og som er skjøtt ved hjelp av såkalte franske låser. Botnsvillene er skju...
Båthuset i Sørlistøa er en bordkledd bindingsverkskonstruksjon som er 24,40 meter lang og 8,12 meter bred. Grunnflata er med andre ord på 198,1 kvadratmeter. Rafthøyden er 3,3 meter. Toppsvillene består av to 6" X 7" bjelker som er lagt oppå hverandre, og som er skjøtt ved hjelp av såkalte franske låser. Botnsvillene er skjult under et sekundært golv, men det er nærliggende å anta at de er lagd på samme måte. De vertikale elementene i bærekonstruksjonen, stenderne, er bjelker av dimensjonen 5"X 6". Utvendig er bygningen kledd med 1"låvepanel, der bordene har svært vekslende bredder. Utvendig er kledningen innsatt med en mørkebrun tjærebeis. På toppsvillene, på tvers av husets lengderetning, er det lagt noenlunde runde tømmerstokker forholdsvis tett. Disse bærer golvet i et loft. Bygningen har sperretak som er tekket med bølgeblikk på spikerslag. Slik bygningen står i dag har den en cirka 4,7 meter bred og 3,2 meter høy port i den nordvestre gavlenden. Her ble de båtene Glomma fellesfløtingsforening brukte på Osensjøen trillet inn på en skinnegang som gikk i en kurve mellom båthuset og stranda litt lengre nord. Båthuset var vinteropplagssted for disse farkostene. Ved siden av den store porten er det ei litt mindre dør, som muligens kan være sekundær. Det finnes også ei enkeltbladet dør på sørøstre langvegg, mot ved- og lensehuset, som står parallelt med båthuset med en innbyrdes avstand på 3,5 meter. Verken den sørvestre langveggen eller den sørøstre gavlveggen har dører, men innskjøtinger i bordkledningen på sistnevnte vegg kan tyde på at den også har hatt en port, seinere ei mindre enkel dør. Det er imidlertid ingen åpenbar passasje som forbinder bygningen med omgivelsene derfra. Framfor den sørøstre gavlen er det snarere gravd ei åpen grøft, som antakelig skulle lede vekk noe av vannet som samlet seg opp fra skjæringa og takdryppet på sørvestre langside. Den nordvestre gavlen har ei dør også i loftsetasjen. Over denne døra stikker det fram en stålbjelke, som antakelig må ha blitt brukt til å heise tunge objekter inn i denne delen av bygningen. I den sørøstre gavlen er det et loftsvindu, som i nyere tid er forblendet fra innsida.

Båthuset har opprinnelig bestått av to store rom, ett på bakkeplan og et loft. Rommet som befant seg på bakkeplan hadde jordgolv med den nevnte skinnegangen, som gjorde det mulig på skyve tunge båter inn i bygningen i stedet for å måtte løfte dem. Da Sørlistøa i andre halvdel av 1980-åra ble forvandlet fra et aktivt fløtingssenter til et museum med den samme virksomheten som tema, ble et areal på snaut 130 kvadratmeter i den sørøstre enden av båthuset omdisponert til utstillingslokale. I underetasjen ble det lagt golv, cirka en halv meter over det opprinnelige jordgolvet. Golvet er lagd av høvlete furubord i dimensjonen 12 X 3,3 centimeter. Ettersom inngangen til utstillingen skjer via den nevnte døra på sørøstre langvegg, er det lagd et skråplan fra terskelen her 2,6 meter innover i rommet, for å gjøre utstillingen tilgjengelig for besøkende som beveger seg i rulletstol eller med rullator. Utstillingsrommet har også fått 2,2 meter høye veggskjermer av uhøvlet furu (17 X 1,8 centimeter). På disse er det montert tekster, fotografier og gjenstander som forteller om fløtinga på Osensjøen, bruken av slepebåten Trysilknut og om fløtingsaktiviteten langs vassdragene som førte tømmeret inn i og ut fra denne innsjøen. Rommet inneholder også et par flotte modeller. Den ene viser arbeidet på en nåledam i et av sidevassdragene, den andre viser hvordan tømmeret ble buksert over sjøen før slepebåtens tid, ved hjelp av spillflåter. Begge modellene er lagd av den dyktige lokale treskjæreren Ragnar Nysæther. Det største enkeltobjektet i utstillingen er varpebåten «Fløtarlars», som står på ei av vognene som ble brukt når slike farkoster ble trillet inn og ut av båthuset, i en åpning i golvet som er 1,74 meter bred og 5,65 meter lang. Skjermveggene mot den nordvestre delen av båthuset, som fortsatt tjener som lagerrom, er hengslet mot langveggene, og kan åpnes på begge sider av varpebåten. Loftsetasjen er ikke tilgjengelig for funksjonshemmete. Her er det lagd ei trapp med et repos, like ved inngangsdøra til utstillingsrommet på nordøstre langvegg. Utstillingen på loftet er organisert rundt en 2,3 meter bred midtgang med lakkert furugolv. Veggene er kledd med uhøvlete granbord. Sørøst for trappeoppgangen handler utstillingen om skogbruket, som leverte tømmer til fløtinga, som er presentert i etasjen under. Utstillingen, med gjenstander og modeller (som også her er skåret av Ragnar Nysæther), er montert på lave, blåmalte benker av sponplater. Tekstene er montert på pleksiglassplater, og fotografiene er beskyttet bak slike plater. I den nordvestre halvdelen av båthusloftet handler utstillingen seg om fisket i Osensjøen. Her er utstillingselementene montert på grønne MDF-plater.
IdentifierSJF-B.0047
Object typeBåthus
LocalitySørlistøa fløtermuseum, Nordre Osen, Åmot, Hedmark
Indexing termBåter Tømmerfløting Museum Utstilling
Type Building

Construction
Tre, bindingsverk
Other information

Høsten 2015 ble båthuset ved Sørlistøa fløtermuseum tilstandsvurdert av tømrer Knut-Arild Nordli. Rapporten han skrev inneholdt følgende informasjon:

Båthuset er oppført i bordkledd bindingsverk. Den er 24,38 meter lang og 8,11 meter bred. Grunnflata er altså 197,78 kvadratmeter. Høyden til jamnveggen eller raftet er 3,65 meter, mens mønehøyden ble målt til 6,53 meter.

Bygningen står på morenegrunn med god bæreevne og forholdsvis god avrenning. Båthuset ligger parallelt med Osensjøens strandlinje, men bak og parallelt med ved- og lensehuset. Ettersom terrenget opprinnelig skrånet noe nedover mot sjøen, er tomta for båthuset gravd inn i bakken på sørvestre side. I terrenget sør og vest for bygningen vokser det skog cirka 4 meter fra husveggene. Nordli karakteriserer opptørkingsforholdene som «forholdsvis gode». Han anbefaler likevel at den nevnte skogen tynnes kraftig, og at alt lauvkratt fjernes fra skjæringene mot bygningen. Graset i skjæringene bør slås et par ganger hver sommer. Hogsten, ryddinga og slåtten gjennomføres for å bedre luftsirkulasjonen og soleksponeringa av svillsonen på bygningen, slik at materialene her tørker raskest mulig etter råværsperioder. Dette er viktig, for båthuset står på lave laftesteinsfundamenter. Bygningen har noen mindre setninger som skyldes setninger i fundamenteringa, men dette har ingen nevneverdige negative konsekvenser for bygningens soliditet. De massene som er lagt opp ved husveggen for å gjøre opptrinnet fra bakken til døra mot museumsutstillingen inne i bygningen representerer derimot en fare, for her ligger det jord i nivå med svillen. Dette kan, i løpet av et par tiår, få svillen til å råtne opp. Nordli anbefaler derfor at jordmassene fjernes. Dersom det er svært viktig å ha kort opptrinn og atkomstmulighet for rullestolbrukere kan det bygges ei lav trerampe i en luftig konstruksjon. Nordli foreslår at det leies minigraver til fjerning av jordmasse og anslår at det vil ta ti timer å lage den nevnte trerampa.

Båthuset er reist i bindingsverk med grove bjelker (6"X 6"boks), kledd med låvepanel i fallende bredder. Bygningen er uisolert. Veggene er i god stand. «Truslene» ligger i de svillsonen, der avstanden mellom treet i bygningens bærekonstruksjoner og fuktig jord var kort. På den nordøstre langveggen har et løst vannbrett og en begynnende råteskade ved inngangsdøra. Bygningen har hatt lysglugger om lag midt på hver langvegg. Lukene ble tildekt fra innsida da det ble bygd museumsutstillinger inne i bygningen i 1980-åra. Det finnes et lite vindu som bør males og kittes i sørøstre gavlvegg. Bygningen har store labankporter i nordvestre gavlvegg, der båtene ble trillet inn på en skinnegang. Portene er hengslet med stabelhengsler og stenges med en slå. Ved siden av portene, stadig på nordvestre gavlvegg, er det ei mindre labankdør. Nordli mener, på grunnlag av måten den er skåret ut av veggen, at denne inngangen er sekundær. Det er også labankdører til 1. etasje på nordøstre langvegg og til 2. etasje på nordvestre gavlvegg.

Båthuset har saltak som bæres av sperrer med hanebjelker og undergurt. Cirka hvert femte sperrepar er lagd av spesielt grove materialer (6"X 6"), forsterket med to strevere på hver side. På sperrene ligger det lekter som underlag for bølgeblikktaket. Bølgeblikkplatene er malte, men med et visst rustgjennomslag. Platenes levetid kan forlenges med et nytt malingsstrøk. Mange av platespikrene bør få noen ekstra hammerslag før taket eventuelt males. Båthuset har takrenner, som bør reingjøres for lauv og barnåler årlig. Alle golvene i bygningen er sekundære. Tidligere nevnte tiltak for å bedre luftinga i svillsonen er viktige også for å forebygge sopp og råteskader også i disse bygningselementene.
Status of buildingOppført
Lengde2440.0 cm
Bredde812.0 cm
HøydeRafthøyde330.0 cm
Levels1
ProtectionBåndlagt etter Plan- og bygningslov

Add a comment or suggest edits

History

- Denne bygningen ligger på eiendommen Sørlistøa, gardsnummer 82, bruksnummer 8, i Åmot kommune i Hedmark. Eiendommen ble fradelt Valmsliteigen og solgt til Glomma fellesfløtingsforening i 1939. Organisasjonen betalte 1 260 kroner for arealet på 21 dekar og 600 kroner for skogen som da sto på arealet. Sørlistøa ligger mellom bilvegen som går langs Osensjøens vestside (fylkesveg 562 i Hedmark) og innsjøen, like sør for Valmen med Søndre Osas utløp mot Glommavassdraget i vest. Glomma fellesfløtingsforenings hensikt med å kjøpe denne eiendommen må ha vært å sikre seg et opplagssted for tømmerslepebåten «Trysilknut» og andre farkoster som ble brukt under arbeidet med å få fløtingsvirket over innsjøen. Det ble også bygd slipp med hus for vinsjmotoren, båthus, vedskjul og lensehus, smie, pumpehus, arbeidsbrakke med kontorrom og utedo. Dermed ble Sørlistøa driftssenteret for Glomma fellesfløtingsforenings virksomhet ved Osensjøen, som har et nedslagsfelt på om lag 1 300 kvadratkilometer, hvorav om lag 620 kvadratkilometer er produktiv skog. På grunn av gjennomgående høyere tømmerpriser på norsk enn på svensk side av grensa ble dessuten en del Trysil-tømmer kjørt til Osensjøen vinterstid for videre fløting til industrielle aktører ved Glommavassdraget derfra. Fløtinga i sidevassdragene opphørte stort sett omkring 1970, men sjøen og utløpselva Søndre Osa ble fortsatt brukt som transportåre for tømmer fram til 1984, året før Glomma fellesfløtingsforening avviklet den siste rest av fløting i Norges største vassdrag. Norsk Skogbruksmuseum hadde et nært samarbeid med Fellesfløtingsforeningen, og brukte store ressurser på å dokumentere virksomheten og bidra til at fløtingsarkiver og en del gjenstandsmateriale ble bevart. I 1985 solgte Glomma fellesfløtingsforening eiendommen Sørlistøa med påstående bygninger og slepebåten Trysilknut til Norsk Skogbruksmuseum for en symbolsk pris. I museet rådde det ulike oppfatninger om hvordan man skulle nyttiggjøre seg stedet. Noen var opptatt av bevaringsaspektet og museumsformidling, andre ville sanere mye av det som fantes der og etablere en ferskvannsbiologisk feltstasjon. Etter at museumsstyret hadde vært på befaring i 1986 ble det bestemt at man skulle ta vare på mye av kulturminnet, men også reise fem utleiehytter og et servicebygg. Man ønsket altså å utvikle et formidlingssted som var tilrettelagt for turisme. Planene ble godt mottatt i Åmot kommune, og «Bygg Ditt Land» bidro med et pengebeløp som en anerkjennelse for at museet forsøkte å skape aktivitet i et ressursfattig område. Også skogetaten i Åmot støttet prosjektet. Museet bygde en romslig parkeringsplass ved fylkesvegen og fikk satt opp ei 30 kvadratmeter stor hytte fra Osen sag, samt en mindre uthusbygning. Dette anlegget er brukt som innkvarteringssted for medarbeidere fra museet i Elverum når de har hatt oppgaver i Osen. Flere hytter ble ikke bygd. Undervisnings- og utstillingsleder Jostein Nysæther, som sjøl var fra Osen, fikk i oppdrag å utvikle Sørlistøa til en publikumsattraksjon. Han lagde en plan for ombygging av deler av båthuset til utstillingsformål og etablerte kontakt med mannskapet som hadde slept tømmer med Trysilknut med sikte på å kunne tilby turer på innsjøen. I 1988 ble bygningsmiljøet supplert med den gamle koia som hadde stått ved Osdammen, der Søndre Osa renner ut av Valmen. Det ble bygd utstillinger i båthuset. Jostein Nysæther tok ansvar for fløtingstematikken og Jan Ivar Martinsen presenterte tradisjonelt skogsarbeid og ferskvannsfiske i Osen. Begge utstillingsdesignerne fikk god assistanse av treskjæreren Ragnar Nysæther, som bidro med modeller av ulike aktiviteter der aktørene var gjenkjennelige som veteraner fra skogbruks- og fløtingsmiljøet i Osen. Utstillingene ble åpnet 24. juni 1989, og har seinere vært tilgjengelige for publikum hver sommer. Anlegget ble supplert med «Flybrakka» eller «Flynesbrakka», ei fløterkoie fra Tverrenvassdraget, i 1993. Jostein Nysæther (1987-1993), Tore Fossum (1994-2001), Magne Rugsveen (2002-2005) og Ingvild Herberg (2006-) har hatt administrativt ansvar for virksomheten på vegne av «hovedbølet» i Elverum. Arnstein Norsted har vært oppsynsmann ved anlegget gjennom mange år, og mange andre har bidratt i driftsperiodene sommerstid.