Den 4. september 2015 ble ved- og lensehuset ved Sørlistøa fløtermuseum tilstandsvurdert av tømrer Knut-Arild Nordli. Rapporten han skrev inneholdt følgende informasjon:
Ved- og ...
Den 4. september 2015 ble ved- og lensehuset ved Sørlistøa fløtermuseum tilstandsvurdert av tømrer Knut-Arild Nordli. Rapporten han skrev inneholdt følgende informasjon:
Ved- og lensehuset er 25,10 meter langt og 9,05 centimeter bredt. Grunnflata er med andre ord 227,2 kvadratmeter. Rafthøyden er 3,28 meter, mønehøyden på saltaket 6,44 meter. Bygningen er utført i bindingsverk med forholdsvis grove bærekonstruksjoner.
Bygningen står parallelt med Osensjøens øverste regulerte strandlinje, i kort avstand fra vannet, men på drenerende masser. Grunnforholdene må altså kunne karakteriseres som gode. Med sin nærhet til sjøen ligger ved- og lensehuset på ei tomt som bør kunne være soleksponert. Luftsirkulasjonen er imidlertid noe redusert på grunn av buskas som har fått vokse opp langs husveggene. Krattvegetasjonen bør derfor fjernes. Dette gjelder også ei gran ved det sørøstre hjørnet av bygningen. Ved sørveggen er det gravd ei skjæring i forbindelse med planeringa av tomta før ved- og lensehuset ble reist. Også den reduserer luftsirkulasjonen i svillsonen, særlig på den østre delen av bygningen. Steinfundamentene på sørsida er forholdsvis lave, uten at dette har ført til skader på veggene. At det har gått så bra, skyldes antakelig at konstruksjonene er forholdsvis åpne, og at det er god trekk i svillsonen. Takrennene, som er av nyere dato, har bidratt til å stabilisere situasjonen.
Terrenget mellom ved- og lensehuset og båthuset, som står parallelt på sørvestre side, bør senkes. Til dette arbeidet er det behov for en liten gravemaskin. På østsida bør det krafses vekk litt grus, slik at man unngår at veggkledningen står i direkte kontakt med jord.
Vinterstid samler det seg snø fra takras i den 3,5 meter brede sonen mellom ved- og lensehuset og båthuset. Nordli mener at presset fra den sammenpakkete snøen har skjøvet noe på ved- og lensehuset, som er en forholdsvis lett konstruksjon, bygd på laftestein. Langveggen er skjøvet inn, spesielt ved skjøter i toppsvillene. Bygningen kan rettes opp, men i så fall mener Nordli at toppsvillen vil måtte forsterkes, gjerne ved at det boltes en parallell svillstokk på innsida av den eksisterende. Snørasene kan neppe forebygges ved montering av snøfangere. Taket er ikke dimensjonert for store tyngder. Presset fra nedrast snø kan sannsynligvis begrenses kraftig ved jevnlig snørydding vinterstid. Dette vil naturligvis innebære økte driftskostnader.
Bindingsverksveggene er delvis panelte. Det er to store åpninger i nordre vegg. En åpning på den øvre delen av søndre langvegg har antakelig bidratt til å forhindre at bygningen har fått vindskader. Det er en liten råteskade i svillen ved nordenden av vestveggen. Dette skyldes i hovedsak fukt fra vann som faller mot en laftestein. Råten går ikke langt inn i svillen, men den bør skjermes ved hjelp av bordkledning på nordsida.
Den nordøstre langveggen har to brede (9,6 meter) åpninger. Dette er svært lange spenn i en konstruksjon i som denne. Løsningen ble valgt for å lette innlessing og uttak av lensestokker. Den østre åpningen er avlastet ved hjelp av en løs stolpe på midten. Den vestre åpningen har hatt en tilsvarende stolpe, men denne er borte. Mye tung snø på taket innebærer store belastninger på konstruksjonene. Museets personale bør sette inn avstivende stolper i de to store veggåpningene hver høst. Stolpene må være 1,75 centimeter lange og ha et tverrsnitt på cirka 6"X6". Den nordøstre langveggen er i god stand, men buler noe utover på midten. Dette skyldes antakelig det nevnte presset fra nedrast snø mellom denne bygningen og det parallelle båthuset. På midten er avviket fra ei rett linje mellom hjørnene cirka 10 centimeter. Forskyvningen har også gått ut over skjøtene i toppsvillene. Langveggene er avstivet ved annenhver vertikal stolpe. Dette har bidratt til at veggene har bevart stabiliteten og fortsatt står i lodd.
Nordli mener at det er forholdsvis enkelt å rette opp ved- og lensehuset, dersom dette er ønskelig. Konstruksjonene lar seg enkelt jekke, og de kan presses i ønsket retning, for eksempel ved hjelp av en traktor. For å stabilisere en eventuell opprettet konstruksjon, foreslår Nordli at det legges nye bjelker («boks» - 5"X5") på innsida av toppsvillene. De bør i så fall festes ved hjelp av gjennomgående bolter, og skjøtene mellom parallellsvillene bør ikke overlappe hverandre. Det vil bli behov for 42 bolter med en lengde på 30 centimeter, alle med skiver og muttere. Disse festes på utsida. Virkesforbruket blir to ganger 25 meter bjelker med tverrsnitt 5"X5". Nordli antyder at oppretting og avstiving vil legge beslag på cirka 150 arbeidstimer.
Den sørøstre gavlveggen er i forholdsvis god stand. Nordli har observert en liten utbulning, som eventuelt kan «dras inn» ved hjelp av et skråband. Tømreren mener imidlertid at denne forskyvningen har «satt seg», og at det ikke nødvendigvis må gjøres noe med den. En vedhaug på innsida av denne veggen kan binde fukt i svillsonen. Det mangler en skråstiver på denne veggen.
Den sørvestre langveggen er presset nordøstover av takras. Veggen kan rettes og avstives på den måten som er skissert under omtalen av den nordøstre langveggen. Kledningen står delvis i kontakt med jorda på bakken, noe som bidrar til opphoping av fukt med fare for råte. Både svillen og kledningen har da også fått en liten råteskade ved et takrennenedløp. Nordli foreslår at det lages ei trerenne som fører vannet vekk fra dette punktet. Får man fuktigheten vekk, vil bygningen tåle å stå slik den er. Det er et brudd i svillen ved vestre nedløp. Denne skaden bør repareres. Til dette arbeidet trengs en 5 meter lang svill med tverrmål 5"X5". Nordli antyder at dette arbeidet vil ta cirka 30 timer.
Saltaket bæres av sperrer og er tekket med bølgeblikk. Hver fjerde sperre er avstivet med skråband. Ved de store veggåpningene er det slik avstiving ved annenhver taksperre. Noen av spikrene som holder takplatene på plass kan med fordel få noen hammerslag. Bølgeblikken er noe korrodert, men den virker fortsatt tett. Takflata har noen søkk, på grunn av setninger i underliggende bærekonstruksjoner. Oppretting av disse setningene vil sannsynligvis rette taket. Ved eventuell oppretting av bygningen må man ha et blikk på takrennene, slik at det ikke oppstår «motfall» i dem. Bygningen har forholdsvis nye aluminiumtakrenner. Ett nedløp er skadd som følge av frostsprengning. Denne bør byttes. Videre bør nedløpene forlenges, slik at de går helt ned til bakken, for å forhindre oppslag av fukt og råtedannelser. Dette er et tiltak som bør prioriteres raskt.
Tre, bindingsverk
Ved- og lensehuset ved Glomma fellesfløtingsforenings anlegg i Sørlistøa ved Osensjøen er et langt, forholdsvis åpent hus, utført i delvis bordkledd bindingsverk på lafteteinsunderlag, parallelt med og i cirka tre meters avstand fra innsjøens høyeste regulerte strandlinje. Nivåforskjellen fra høyeste vannspeil til jordgovet inne i ved- og lensehuset er på om lag en halv meter. Bygningen er 2512 centimeter lang og 901-903 centimeter bred. Bærekonstruksjonene er i hovedsak lagd av grove bjelker med kvadratisk tverrsnitt. Svill- og raftbjelkene (reimene) er sammenskjøtt ved hjelp av såkalte «franske lås». På nordøstre langside er det to store åpninger (9,5 og 10,0 meter brede) i nedre del av veggflata, i 170 og 180 centimeters høyde i fra svillens underkant. Det var gjennom disse åpningene at lensetømmer og ved ble båret inn og ut av bygningen. Seinere har bygningen også vært brukt som lager for en del av trerobåtene som ble brukt under fløtinga på Osensjøen. For at en bindingsverkskonstruksjon av tre med ei betydelig takflate over skulle kunne tåle så lange åpninger, er det innsatt skråbjelker med boltforbindelser mot raftbjelken og planker som er lasket utenpå bindingsverksskjellettet. Bordkledningen på oversida av disse åpningene (130 og 140 centimeter høy) ligger om lag åtte centimeter utenfor det øvrige vegglivet. På sørvestre langvegg er cirka 7,7 meter av veggen fra nordvestre hjørne bordkledd fra svill til raft, resten av denne om lag 25 meter lange veggen er bare bordkledd opp til brysthøyde. Her har det antakelig vært et poeng å legge til rette for gjennomtrekk, og dermed for god tørk for det virket som skulle lagres i bygningen. Sørøstre gavlvegg er i sin helhet bordkledd. Nordøstre gavl har en tre meter bred, åpen port, men er ellers bordkledd. Ved- og lensehuset har saltak som bæres av 20 sperrepar, lagd av 4"X 4" bjelker med loftsbjelker og hanebjelker som avstivninger i bredderetningen. Taket er tekket med bølgeblikk og har i nyere tid fått takrenner. Ved- og lensehuset har jordgolv. I den nordvestre enden av bygningsvolumet er ei sone på cirka 75 kvadratmeter, omrammet av gamle lensestokker, oppfylt med grus med plan overflate. Det øvrige golvet skrår svakt mot Osensjøen.
Behovet for et romslig og luftig vedlager i Sørlistøa skyldtes i stor utstrekning det betydelige brenselsforbruket på den dampdrevne tømmerslepebåten «Trysilknut». Vinteren 1957-58 ble dette fartøyet ombygd til dieseldrift. Dermed opphørte mye av vedforbruket, men det ble i stedet behov for et dieselreservoar. Dette ble løst ved å bygge en diger ståltank, som ble plasser ved den nordvestre gavlen av ved- og lensehuset. Tanken er 340 centimeter lang og har en diameter på 195 centimeter, og kunne trolig romme om lag 10 000 liter med diesel. Den ligger på to betongfundamenter (200 X 40 centimeter), om lag 135 centimeter over bakken.
Status of buildingOppført
Lengde2512.0 cm
Bredde903.0 cm
Levels1 Delvis bordkledd - se nedenstående beskrivelse
Denne bygningen ligger på eiendommen Sørlistøa, gardsnummer 82, bruksnummer 8, i Åmot kommune i Hedmark. Eiendommen ble fradelt Valmsliteigen og solgt til Glomma fellesfløtingsforening i 1939. Organisasjonen betalte 1 260 kroner for arealet på 21 dekar og 600 kroner for skogen som da sto på arealet. Sørlistøa ligger mellom bilvegen som går langs Osensjøens vestside (fylkesveg 562 i Hedmark) og innsjøen, like sør for Valmen med Søndre Osas utløp mot Glommavassdraget i vest. Glomma fellesfløtingsforenings hensikt med å kjøpe denne eiendommen må ha vært å sikre seg et opplagssted for tømmerslepebåten «Trysilknut» og andre farkoster som ble brukt under arbeidet med å få fløtingsvirket over innsjøen. Det ble også bygd slipp med hus for vinsjmotoren, båthus, vedskjul og lensehus, smie, pumpehus, arbeidsbrakke med kontorrom og utedo. Dermed ble Sørlistøa driftssenteret for Glomma fellesfløtingsforenings virksomhet ved Osensjøen, som har et nedslagsfelt på om lag 1 300 kvadratkilometer, hvorav om lag 620 kvadratkilometer er produktiv skog. På grunn av gjennomgående høyere tømmerpriser på norsk enn på svensk side av grensa ble dessuten en del Trysil-tømmer kjørt til Osensjøen vinterstid for videre fløting til industrielle aktører ved Glommavassdraget derfra. Fløtinga i sidevassdragene opphørte stort sett omkring 1970, men sjøen og utløpselva Søndre Osa ble fortsatt brukt som transportåre for tømmer fram til 1984, året før Glomma fellesfløtingsforening avviklet den siste rest av fløting i Norges største vassdrag. Norsk Skogbruksmuseum hadde et nært samarbeid med Fellesfløtingsforeningen, og brukte store ressurser på å dokumentere virksomheten og bidra til at fløtingsarkiver og en del gjenstandsmateriale ble bevart. I 1985 solgte Glomma fellesfløtingsforening eiendommen Sørlistøa med påstående bygninger og slepebåten Trysilknut til Norsk Skogbruksmuseum for en symbolsk pris. I museet rådde det ulike oppfatninger om hvordan man skulle nyttiggjøre seg stedet. Noen var opptatt av bevaringsaspektet og museumsformidling, andre ville sanere mye av det som fantes der og etablere en ferskvannsbiologisk feltstasjon. Etter at museumsstyret hadde vært på befaring i 1986 ble det bestemt at man skulle ta vare på mye av kulturminnet, men også reise fem utleiehytter og et servicebygg. Man ønsket altså å utvikle et formidlingssted som var tilrettelagt for turisme. Planene ble godt mottatt i Åmot kommune, og «Bygg Ditt Land» bidro med et pengebeløp som en anerkjennelse for at museet forsøkte å skape aktivitet i et ressursfattig område. Også skogetaten i Åmot støttet prosjektet. Museet bygde en romslig parkeringsplass ved fylkesvegen og fikk satt opp ei 30 kvadratmeter stor hytte fra Osen sag, samt en mindre uthusbygning. Dette anlegget er brukt som innkvarteringssted for medarbeidere fra museet i Elverum når de har hatt oppgaver i Osen. Flere hytter ble ikke bygd. Undervisnings- og utstillingsleder Jostein Nysæther, som sjøl var fra Osen, fikk i oppdrag å utvikle Sørlistøa til en publikumsattraksjon. Han lagde en plan for ombygging av deler av båthuset til utstillingsformål og etablerte kontakt med mannskapet som hadde slept tømmer med Trysilknut med sikte på å kunne tilby turer på innsjøen. I 1988 ble bygningsmiljøet supplert med den gamle koia som hadde stått ved Osdammen, der Søndre Osa renner ut av Valmen. Det ble bygd utstillinger i båthuset. Jostein Nysæther tok ansvar for fløtingstematikken og Jan Ivar Martinsen presenterte tradisjonelt skogsarbeid og ferskvannsfiske i Osen. Begge utstillingsdesignerne fikk god assistanse av treskjæreren Ragnar Nysæther, som bidro med modeller av ulike aktiviteter der aktørene var gjenkjennelige som veteraner fra skogbruks- og fløtingsmiljøet i Osen. Utstillingene ble åpnet 24. juni 1989, og har seinere vært tilgjengelige for publikum hver sommer. Anlegget ble supplert med «Flybrakka» eller «Flynesbrakka», ei fløterkoie fra Tverrenvassdraget, i 1993. Jostein Nysæther (1987-1993), Tore Fossum (1994-2001), Magne Rugsveen (2002-2005) og Ingvild Herberg (2006-) har hatt administrativt ansvar for virksomheten på vegne av «hovedbølet» i Elverum. Arnstein Norsted har vært oppsynsmann ved anlegget gjennom mange år, og mange andre har bidratt i driftsperiodene sommerstid.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».