Demning

Konstituerende generalforsamling i selskapet som ville etablere en treforedlingsfabrikken ved Klevfossen i Løten ble holdt våren 1888. Initiativtakerne var blant annet skogeieren Helge Væringsåsen og ingeniør Søren Sørensen. Sørensen hadde nettopp kjøpt det som ble kalt Gammelhusfossen i Svartelva med åtte mål omliggende jord av brukeren på Østre Engelu. Nå skulle mølleanlegget der brukeren på Engelu hadde malt sitt eget og en del av naboenes korn på vike for moderne industri. Selskapet ville nyttiggjøre seg trevirke fra skogen og vannet i Svartelva som transportåre og kraftkilde for produksjonen. En god del av maskinene ble produsert ved Aadals Brugs jernstøberi, som lå noen få hundrede meter oppe ved elva, og ferdige produkter skulle transporteres vekk via et sidespor fra Ådalsbruk jernbanestasjon. I første omgang satset man på celluloseproduksjon, men alt i 1892 kom selskapets ledelse til at det antakelig ville svare seg å videreforedle cellulosen til papir. Dermed ble Klevfos en såkalt integrert fabrikk, først med en liten papirmaskin, og etter få år med to. Klevfos Cellulose- & Papirfabrik produserte kraftpapir av egen masse. Selskapet hadde bygd anlegget så billig det lot seg gjøre. Fyrhuset og cellulosekokeriet var teglsteinsmurte konstruksjoner. Resten av fabrikken var reist i utmurt bindingsverk og dels i tre. Dette ble skjebnesvangert. Anlegget ble herjet av brann 14. november 1909, og i mange måneder etterpå var det usikkert om fabrikken ville bli gjenoppbygd. Etter hvert lyktes det ledelsen å få doblet aksjekapitalen. Dermed kunne man starte bygginga av et nytt fabrikkanlegg, denne gangen i ildfaste teglkonstruksjoner. Samtidig ble det kjøpt nytt maskineri, blant annet en papirmaskin fra den tyske produsenten Gustav Tölle. Nyanlegget fikk også elektrisk energi fra den nye kraftstasjonen ved Skjefstadfossen i Elverum. Produksjonen ble gjentatt i 1911, men den var preget av mange tekniske vanskeligheter og dårlig inntjening. Utviklinga snudde i 1913, da den unge ingeniøren Eivind Torp ble ansatt som bestyrer. Han fikk utført en del tekniske endringer, som effektiviserte drifta. Produksjonen vokste, kvaliteten på produktene ble bedre og inntjeninga økte. I 1917 var gjelda nedbetalt. Dette året kjøpte treforedlingsselskapet Union Co i Skien størstedelen av aksjene i bedriften til priser de lokale investorene var svært fornøyde med. Fire år seinere endte høykonjunkturen i et krakk for den skogbaserte industrien, som brått fikk store avsetningsvansker. Klevfos var ute av drift en periode, men kom i gang igjen. Det ble imidlertid ikke investert nevneverdig i produksjonsmateriellet. Så vel fabrikkbestyreren som de ansatte gjorde sitt beste for å drive fabrikken med lavest mulige kostnader. Etter 2. verdenskrig var det meget gode tider for papirindustrien, men de moderate moderniseringstiltakene gav ikke den effektivitetsøkningen som kunne gitt Klevfos fullt utbytte av gode priser og høy etterspørsel etter kraftpapir. I 1954 solgte Union Co halvparten av sine Klevfos-aksjer til Løiten og Romedal allmenninger. Den andre halvparten av aksjene ble solgt til treforedlingskonsernet Borregaard ti år seinere. Klevfos Cellulose- og Papirfabrikk fortsatte å produsere sulfatcellulose til 1972. Deretter fortsatte man å produsere kraftpapir av innkjøpt masse til høsten 1976, de siste par åra med Løiten almenning som eneaksjonær.

I Løten var det et miljø som forsto at fabrikken – som i hovedsak hadde vært drevet i bygninger og med produksjonsmateriell fra 1910-11 helt fram til nedleggelsen – var et verdifullt industrielt kulturminne. Høsten 1978 ble det dannet en venneforening med kommunens driftige kultursekretær som frontfigur. Fylkeskonservatoren i Hedmark, Norsk Teknisk Museum og Norsk papirindustriarbeiderforbund gav venneforeningen faglig støtte og sympati, og både Norsk Kulturråd og Riksantikvaren bidro med midler som skulle redde bygningene og dermed også interiørene de rommet. Restaureringa startet med takreparasjoner i 1980. Samme år vedtok Hedmark fylkesting at Klevfos skulle innlemmes i museumsordningen, som en underavdeling under Hedmarksmuseet og Domkirkeodden på Hamar. Klevfos-avdelingen ansatte en bygningskyndig handverker i 1981 og en ingeniørutdannet bestyrer i 1982. De arbeidet – i samarbeid med andre gode krefter – med å redde Klevfos som kulturminne. Først 13. juni 1986 var arbeidet kommet så langt at Klevfos industrimuseum kunne åpnes for publikum. Parallelt med at restaureringa av anlegget pågikk skrev Anne Birgit Larsen magistergradsavhandling i etnologi om arbeidsmiljøet ved Klevfos-fabrikken. I 1988 var den unge læreren Tor Karseth sivilarbeider på Klevfos. Han utviklet teaterforestillingen «Arbesdaer», med fokus på arbeidsmiljøet i bedriften. I slutten av 1980-åra ble det også lansert planer om et cirka 800 kvadratmeter stort museumsbygg på parkeringsplassen ved Klevfos. Det lyktes imidlertid ikke å få reise om lag 15 millioner kroner, som måtte til for å få realisert byggeplanene. Denne vanskelige saken var en av årsakene til at Klevfos og Hedmarksmuseet på Hamar i 1992 skilte lag. Driftsansvaret for anlegget på Ådalsbruk ble overlatt til «Stiftelsen Klevfos». Ved årsskiftet 2002-2003 ble Klevfos industrimuseum konsolidert med Norsk Skogmuseum i Elverum, som fra før hadde underavdelingen Sørlistøa fløtermuseum ved Osensjøen i Åmot kommune. Fra og med 1. januar 2010 ble alle de museumsenhetene i Hedmark som mottok ordinær driftsstøtte fra Kulturdepartementet samlet under en administrativ paraply under navnet Hedmark fylkesmuseum AS, som fra da av overtok arbeidsgiver- og driftsansvar. Denne administrative overbygningen skiftet våren 2014 navn til Anno museum AS.