Den 4. september 2015 ble smia i Sørlistøa tilstandsvurdert av tømrer Knut-Arild Nordli. Av hans notater framgår følgende:
Smias grunnplan måler 4,05 X 3,08 meter. Rafthøyden er ...
Den 4. september 2015 ble smia i Sørlistøa tilstandsvurdert av tømrer Knut-Arild Nordli. Av hans notater framgår følgende:
Smias grunnplan måler 4,05 X 3,08 meter. Rafthøyden er 2,09 meter. Bygningen har pulttak, som på det høyeste måler 2,44 meter. Smia står på stabil grunn med steinholdig grus, som Nordli mener har gode drenerende egenskaper. Lendet på nordsida er åpent ned mot Osensjøen, men på de andre sidene vokser det spredte trær. Bygningen har følgelig brukbar luftsirkulasjon og eksponeres delvis for tørkende solstråler. Den søndre delen av smia er imidlertid gravd inn i terrenget, og her er det litt trangt mot skjæringa mot omkringliggende terreng, og følgelig litt dårlig luftsirkulasjon. Den fuktbindende effekten dette har forsterkes ved at det lagres ting inntil husveggene. En stubbe ved det sørvestre hjørnet av bygningen bør skjæres ned. En diger stein midt i den nevnte skjæringa burde også vært fjernet, men på grunn av dimensjonen kan dette vanskelig gjøres uten gravemaskinbistand. Følgelig må dette inngrepet vente til en gang man har gravemaskin på området av andre grunner. For å bedre lokalklimaet bør det ryddes og tynnes litt omkring smia. Grana på nordsida bør avgjort hogges før den vokser seg for stor.
Smia står på laftestein, delvis avrettet med ovenpåliggende trekabber. Vi vet ikke om dette ble gjort da smia ble bygd, eller om det er et tiltak som er gjort seinere. Treklossene bør etter hvert erstattes med steiner av høvelig størrelse. Dette arbeidet anslås å ville ta 6 arbeidstimer. Nordli anbefaler også at det investeres to arbeidstimer med spade for å senke terrenget rundt smia.
Veggene er i god stand. På nordveggen har Nordli observert at kledningen er skjøtt i høyde med døra. Han antar at dette kan skyldes at bygningen er noe ombygd, og at smia muligens har hatt ei veggflate som var delvis åpen da den var ny.
Smia har ei labankdør som er i god stand og et ettrams vindu med fire ruter, utstyrt med utvendig skodde. Også vinduet er i orden.
Pulttaket bæres av sperrer med lekter og bølgeblikk på. Det virker tett. Takvinkelen er imidlertid slak, og det har følgelig lett for å samle seg mye barnåler på bølgeblikken. På lang sikt bidrar dette til opprusting. Barnålene kan dessuten demme opp vann, som siver inn gjennom spikerhullene. Taket bør følgelig feies årlig, og kanskje er det en idé å male platene for å bremse korrosjonsprosessen. Nordli antyder at tiltaket vil kreve fire arbeidstimer.
Pipa er beslått, og blikkbeslagene er delvis fastmurte. Vindskia på vestsida er sprukket.
Smia har støpt esse med blikkhette og pipe. Belgen er sprukken og bør totalrestaureres. Resten av ildstedet later til å være i god stand, men mye omkringstående rot vanskeliggjør grundtig tilstandsvurdering. Ventilatoren kan åpnes ved hjelp av ei lang stang i smierommet.
Tre, bindingsverk
Smia ved fløtingssenteret i Sørlistøa ligger 17 meter fra Osensjøens øverste regulerte strandlinje ved ilandføringsstedet for slippen til slepebåten Trysilknut. Smia er en bordkledd bindingsverkskonstruksjon som er 405 centimeter lang og 305-308 centimeter bred. Grunnflata er med andre ord 12,4 kvadratmeter stor. Bygningen har et bølgeblikktekket pulttak som skrår fra fasaden mot innsjøen (242 meter over fundament) mot bakenforliggende skråning (209 centimeter). Konstruksjonen står på laftestein og trekabber på ei tomt som er delvis gravd inn i terrenget. Skjæringa på sørvestre side av bygningen er cirka 1 meter høy, og i denne, bare 35 centimeter fra veggen, ligger det en stor steinblokk, som heldigvis ikke later til å være i bevegelse. Bærekonstruksjonene i bygningen er i hovedsak utført av 4"X 4" bjelker. Veggflatene er kledd med ¾" bordkledning som er innsatt med en mørkebrun beis på utsida. Kledningen på den «bakre» langveggen (mot sørvest) er åpenbart skiftet i nyere tid, det samme gjelder kledningen på tilstøtende deler av kortveggene. Taket bæres av fem sperrer (12 X 5 centimeter). Smia har pukkbestrødd jordgolv. Om lag midt på den «bakre» langveggen er det støpt ei esse med trekkreguleringsspjell i ei slisse i fronten. Essa er 120 centimeter bred, 90 centimeter djup og om lag 60 centimeter høy. Veggflata bak essa er beslått med bølgeblikk. Over ildstedet (125 centimeter) er det montert ei kappe av jernblikk (88 X 80 centimeter) i taket. Dette røyk- og gnistløpet stenges ved hjelp av et spjeld, som åpnes og lukkes ved hjelp av ei jernstang som er tilgjengelig fra den posisjonen smeden hadde framfor essa. Over taket er røykløpet forlenget som en tilnærmet kvadratisk blikkhatt (68 X 62 centimeter) i 70 centimeters høyde over bølgeblikktekket. Belgen som ble brukt til å hete opp glødende smiekol med oksygenrik luft er montert i omtrent i skulderhøyde, på essas høyre side (155-190 centimeter over golvet). Den er forankret i et jernrør som går inn i essa og i et jernbeslag som er festet i ei av taksperrene. Sjølve belgen er om lag 155 centimeter lang og 76 centimeter bred. Den er dessverre sprukket i hjørnene. Under belgen, mot nordvestre kortvegg, er det plassert ei kolkasse (95 X 63 centimeter). På «bakveggen» til venstre for essa er det opphengt en del lensekjettinger, som kan ha vært vanlige reparasjonsobjekter i denne smia. Det står en ambolt på essa, men stabben den opprinnelig må ha stått på, er borte. Mot den sørøstre kortveggen er det reist en arbeidsbenk med plate cirka 90 centimeter over golvhøyde. På stolpen som støtter den midtre delen av denne benken er det fastskrudd ei stolpestikke, som ble brukt under filing av arbeidsstykker. Her fikk smeden arbeidslys fra et vindu i kortveggen. Vindusramma måler 72 X 72 centimeter, den har sprosseverk med fire ruter. På begge sider av vinduet er det hyller. På den nordøstre langveggen, mellom arbeidsbenken og døra henger det et veggskap med dører. I rommets nordre hjørne er det montert et sikringsskap av jern. I tillegg til den beskrevne smieavlen inneholder rommet ei feltesse av jern, som sannsynligvis ble brukt de siste åra det var fløtingsaktivitet i Sørlistøa.
På utsida, ved husets nordre hjørne, er det montert en slipestein på et trestativ. Steinen har smal bane (8 centimeter) og stor diameter (77 centimeter). Den bærer noe preg av å ha stått utildekket. Trestativet den er montert på er sannsynligvis lagd etter at Sørlistøa ble museum.
Denne bygningen ligger på eiendommen Sørlistøa, gardsnummer 82, bruksnummer 8, i Åmot kommune i Hedmark. Eiendommen ble fradelt Valmsliteigen og solgt til Glomma fellesfløtingsforening i 1939. Organisasjonen betalte 1 260 kroner for arealet på 21 dekar og 600 kroner for skogen som da sto på arealet. Sørlistøa ligger mellom bilvegen som går langs Osensjøens vestside (fylkesveg 562 i Hedmark) og innsjøen, like sør for Valmen med Søndre Osas utløp mot Glommavassdraget i vest. Glomma fellesfløtingsforenings hensikt med å kjøpe denne eiendommen må ha vært å sikre seg et opplagssted for tømmerslepebåten «Trysilknut» og andre farkoster som ble brukt under arbeidet med å få fløtingsvirket over innsjøen. Det ble også bygd slipp med hus for vinsjmotoren, båthus, vedskjul og lensehus, smie, pumpehus, arbeidsbrakke med kontorrom og utedo. Dermed ble Sørlistøa driftssenteret for Glomma fellesfløtingsforenings virksomhet ved Osensjøen, som har et nedslagsfelt på om lag 1 300 kvadratkilometer, hvorav om lag 620 kvadratkilometer er produktiv skog. På grunn av gjennomgående høyere tømmerpriser på norsk enn på svensk side av grensa ble dessuten en del Trysil-tømmer kjørt til Osensjøen vinterstid for videre fløting til industrielle aktører ved Glommavassdraget derfra. Fløtinga i sidevassdragene opphørte stort sett omkring 1970, men sjøen og utløpselva Søndre Osa ble fortsatt brukt som transportåre for tømmer fram til 1984, året før Glomma fellesfløtingsforening avviklet den siste rest av fløting i Norges største vassdrag. Norsk Skogbruksmuseum hadde et nært samarbeid med Fellesfløtingsforeningen, og brukte store ressurser på å dokumentere virksomheten og bidra til at fløtingsarkiver og en del gjenstandsmateriale ble bevart. I 1985 solgte Glomma fellesfløtingsforening eiendommen Sørlistøa med påstående bygninger og slepebåten Trysilknut til Norsk Skogbruksmuseum for en symbolsk pris. I museet rådde det ulike oppfatninger om hvordan man skulle nyttiggjøre seg stedet. Noen var opptatt av bevaringsaspektet og museumsformidling, andre ville sanere mye av det som fantes der og etablere en ferskvannsbiologisk feltstasjon. Etter at museumsstyret hadde vært på befaring i 1986 ble det bestemt at man skulle ta vare på mye av kulturminnet, men også reise fem utleiehytter og et servicebygg. Man ønsket altså å utvikle et formidlingssted som var tilrettelagt for turisme. Planene ble godt mottatt i Åmot kommune, og «Bygg Ditt Land» bidro med et pengebeløp som en anerkjennelse for at museet forsøkte å skape aktivitet i et ressursfattig område. Også skogetaten i Åmot støttet prosjektet. Museet bygde en romslig parkeringsplass ved fylkesvegen og fikk satt opp ei 30 kvadratmeter stor hytte fra Osen sag, samt en mindre uthusbygning. Dette anlegget er brukt som innkvarteringssted for medarbeidere fra museet i Elverum når de har hatt oppgaver i Osen. Flere hytter ble ikke bygd. Undervisnings- og utstillingsleder Jostein Nysæther, som sjøl var fra Osen, fikk i oppdrag å utvikle Sørlistøa til en publikumsattraksjon. Han lagde en plan for ombygging av deler av båthuset til utstillingsformål og etablerte kontakt med mannskapet som hadde slept tømmer med Trysilknut med sikte på å kunne tilby turer på innsjøen. I 1988 ble bygningsmiljøet supplert med den gamle koia som hadde stått ved Osdammen, der Søndre Osa renner ut av Valmen. Det ble bygd utstillinger i båthuset. Jostein Nysæther tok ansvar for fløtingstematikken og Jan Ivar Martinsen presenterte tradisjonelt skogsarbeid og ferskvannsfiske i Osen. Begge utstillingsdesignerne fikk god assistanse av treskjæreren Ragnar Nysæther, som bidro med modeller av ulike aktiviteter der aktørene var gjenkjennelige som veteraner fra skogbruks- og fløtingsmiljøet i Osen. Utstillingene ble åpnet 24. juni 1989, og har seinere vært tilgjengelige for publikum hver sommer. Anlegget ble supplert med «Flybrakka» eller «Flynesbrakka», ei fløterkoie fra Tverrenvassdraget, i 1993. Jostein Nysæther (1987-1993), Tore Fossum (1994-2001), Magne Rugsveen (2002-2005) og Ingvild Herberg (2006-) har hatt administrativt ansvar for virksomheten på vegne av «hovedbølet» i Elverum. Arnstein Norsted har vært oppsynsmann ved anlegget gjennom mange år, og mange andre har bidratt i driftsperiodene sommerstid.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».