Harald Kihle ble Telemarks maler. Han skildret “det skjulte Telemark”, med telebondens liv i det gamle jordbruket, med hus, mennesker og dyr, men først og fremst hester. For Kihle var hesten “bildet på en indre ro som er gått tapt”.
1919 fikk Kihle ansettelse som læregutt hos malermester Adolph Bergstrøm. Han avla svennebrev 1923 og kom 20 år gammel til Oslo som dekorasjonsmaler. Drømmen om å bli kunstmaler begynte å bli virkelighet da han 1925 gikk på aftenkurs i Ola Abrahamssons malerskole og deretter kom inn på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, hvor han studerte 1926–29 under Eivind Nielsen. 1927–29 fikk han også korreksjon av Henrik Sørensen, som ble en nær venn av ham. Senere, 1932–33, var han elev av Axel Revold og Per Krohg på Kunstakademiet.
Fra 1930 drog han hver sommer til Hjartdal, Flatdal, Dyrlandsdalen og Svartdal. Fra 1938 tilbrakte de åtte somrer i Arabygdi, Myllargutens hjemsted. Kihle kom til å holde fast ved den motivverden han opplevde i Telemark før traktorer og høyspentledninger gjorde sitt inntog i en jomfruelig natur. Han var egentlig ikke romantiker, men hadde et opprinnelig og realistisk forhold til naturen.
Somrene under krigen arbeidet han med tresnittene til Vinjes diktsyklus om telemarkskjempen Storegut. Han arbeidet samtidig med sagnfigurene Myllarguten og Guro Heddelid – den siste ble kanskje hans kjæreste motiv. Etter krigen fant han en ny motivverden i Smørklepp ved Vinje og de mektige Ormeggene. Han fikk egen malerstue og tilbrakte der lange rike somrer sammen med Henrik Sørensen. Kihle foretok også lengre studiereiser til Italia, Sveits, Spania og Frankrike. Tidlig i 1950-årene var han blant de heldige som fikk bolig i kunstnerkolonien på Ekely i Oslo.
Kilde:
Alfsen, Glenny. (2009, 13. februar). Harald Kihle. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 3. oktober 2019 fra https://nbl.snl.no/Harald_Kihle