Norges mest kjente historiemaleri hadde i sin tid en dagsaktuell politisk betydning som imidlertid raskt ble glemt. Bildet er i dag et nasjonalt og historisk symbol, sentralt plass ...
Norges mest kjente historiemaleri hadde i sin tid en dagsaktuell politisk betydning som imidlertid raskt ble glemt. Bildet er i dag et nasjonalt og historisk symbol, sentralt plassert i stortingssalen.
Midt i maleriet står «Grunnlovens far», Christian Magnus Falsen (1782–1830), og leser opp et forslag til det som ble Grunnlovens siste paragraf. Om lag 70 av de 112 eidsvollsmennene er til stede. De er levende fremstilt i ulike positurer. De fleste av dem lytter til Falsen, men med ett klart unntak: Mannen i rød jakke til høyre for ham er «Grunnlovens forsvarer», Wilhelm Frimann Koren Christie (1778−1849).
Riksforsamlingens faste sekretær er den eneste som ser rett på betrakteren. De to hovedpersonene befinner seg helt fremme ved rammekanten. Skråperspektivet leder blikket inn i motivet hvor eidsvollsmennene sitter på benkerader på tre av salens sider. I bakgrunnen leder det store vinduet blikket ut mot et vårlandskap som bader i strålende solskinn. Den spartansk innredede salen er pyntet med girlandere av granbar, og på veggen til høyre gjenkjenner man portrettet av den dansk-norske unionskongen Christian IV (1577−1648).
Oscar Wergeland (1844–1910) var historiemaler og utdannet ved kunstakademiene i København og München. Dikteren Henrik Wergeland var farens fetter. Wergeland ønsket å fremstille den historiske hendelsen på Eidsvoll så konkret og realistisk som mulig. 70 år etter selve begivenheten hadde han imidlertid få visuelle holdepunkter. Wergeland brukte mye tid på kildegransking for å gjengi portretter, interiør, drakter og detaljer så korrekt som mulig. Bildet, som også kan sees som et rekonstruert gruppe- portrett, er gjennomarbeidet og stramt komponert, men maleren har likevel tatt seg en del friheter. Nyere forskning har vist at salen så ganske annerledes ut, blant annet med to, ikke tre benkerader. Maleriet ble Wergelands hovedverk, men tolkningen av dets innhold og budskap har endret seg med tiden.
I 1882, da Wergeland laget det første utkastet til maleriet, var det stortingsvalg i Norge. Ved dette valget stod den politiske striden i all hovedsak om statsrådenes adgang til Stortinget og en eventuell endring av Grunnloven. Maleriet Eidsvold 1814 skildrer en helt konkret dag i 1814, nemlig 11. mai, dagen da eidsvollsmennene debatterte og vedtok Grunnlovens siste paragraf. Ifølge den siste paragrafen kan Grunnloven kun endres gjennom kvalifisert flertall. Sittende storting kan foreslå en endring, men først etter neste valg kan et nytt storting ta stilling til dette endringsforslaget. Motivet kan således tolkes som et innlegg i striden rundt statsrådsaken og innføringen av parlamentarismen i Norge.
I utkastet til maleriet fra 1882 er gardinene trukket for, men i den endelige utgaven er de trukket fra: Vinduet er åpent og slipper inn lys og frisk luft. I overført betydning har forsamlingen åpnet seg mot verden og slipper inn nye tanker om folkesuverenitet, maktfordeling og borgerrettigheter som var kjent fra blant annet den amerikanske og de franske grunnlovene. Her blåser en ny vind over Norge, og nye frihetsidealer sikres i Grunnloven.
Gjennom vinduet ser man også en bonde som pløyer åkeren, noe en bonde på Eidsvoll naturligvis kunne ha gjort en maidag i 1814. Men i et maleri som tok tre år å fullføre, er ingen elementer tilfeldige. På samme måte som bonden pløyer eidsvollsmennene ny mark og sår frøene til det nye, demokratiske systemet, som dette maleriet har som hovedbudskap å forsvare. «Vern om Grunnloven» var de konservatives slagord under den pågående striden om statsrådenes adgang til Stortinget.
Maleriet ble bestilt av Lorentz Ring (1832–1904) og gitt i gave til Stortinget. Ring var korpslege, skogeier og forretningsmann, og han sympatiserte trolig med høyresiden som var imot parlamentarismen. Da maleriet i 1885 ble hengt opp sentralt i stortingssalen bak presidentpodiet, hadde det allerede mistet sin opprinnelige politiske betydning, ettersom regjeringen hadde møtt i Stortinget siden 1884. I det ytre er det lite dramatikk i skildringen av eidsvollsmennene. Etter at det dagsaktuelle, politiske budskapet ikke lenger var relevant, kom scenens betydning til å ligge i de langsiktige konsekvenser av at landet fikk en grunnlov. Maleriet er den eldste skildringen vi har fra denne historiske begivenheten og er komponert slik at to forsamlinger møtes: riksforsamlingen på Eidsvoll og det til enhver tid sittende storting. Slik blir ethvert møte i stortingssalen også et møte hvor Christies årvåkne blikk er en påminnelse om den forpliktende arven fra 1814 som de folke- valgte viderefører.
Litteratur:
Ljøgodt, Knut: Historien fremstilt i bilder. Pax, Oslo 2011
Torkjelsson, Eivind: Maleriet Eidsvold 1814. Stortinget, Oslo 2015
Winge, Sissi Solem: «Møte med historien» i Stortinget og kunsten. Stortinget, Oslo 2000
Winge, Sissi Solem: Eidsvold 1814. Historiemaleri og samtidsdokument (magisteravhandling). Universitetet i Oslo, 1994
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».