Aasheim, Tryggve (1893 - 1975)

Skipar - såkalt langski og andor - fra Trysil i Hedmark. Her, og i Østerdalen, skal det ha vært vanlig å gå med to ulike ski. Langskia, som gjerne hadde ei styrerand på undersida var ei gliski, mens andoren, som var kortere og hadde en skinnlapp under den midtre delen av sålen, skulle gi feste i motbakkene og godt fraspark. Ettersom de fleste i motoriske sammenhenger har høyrepreferanse, var det vanlig å montere andoren på høyre fot og langskia på venstre. Dette gav skilperne et litt haltende ganglag.

Her er andoren 199,6 centimeter lang, men opprinnelig har den nok vært en aning lengre, for «bretten» - det oppoverbuete partiet framover mot det som opprinnelig var skituppen, er knekt. Denne skaden har anatakelig oppstått fordi emnet, som skulle ha en naturlig krumning, ikke har vært krumt nok. Dermed har det oppstått en sprekk som følger fibrene i treet, og som har ført til at tuppen har falt av og er borte. Sett ovenfra er andoren en aning konveks i lengderetningen. Treet i den midtre delen er om lag 6,1 centimeter bredt. I den fremre enden er bredden cirka 5,6 centimeter, i den bakre enden smalner skia mot 3,5 centimeter. Såleflata er en aning konvekst buet og har ingen form for styrerand. Tjukkelsen er størst på midten - cirka 3,5 centimeter. I den fremreenden, der bretten starter er tjukkelsen cirka 1,4 centimeter, men den manglende tuppen kan ha vært noe tjukkere. I den bakre enden er tjukkelsen bare 7 millimeter. Oversida av den midtre delen av skia er 5,4 centimeter bred, altså cirka 7 millimeter smalere enn sålen. Her framstår overskia som en 22,5 millimeter høy avsats oppå ei noe bredere såle. Denne forhøyningen avsluttes med to skrå snitt der bretten starter. Den nevnte bretten har en sprekkskade som er forsøkt reparert med to små spikere. Under den midtre delen av skia er det en cirka 3,5 millimeter djup nedfelling på sålen, der det er festet en cirka 52 centimeter lang skinnbit, antakelig av leggskinn fra elg. Denne skinnbiten har bakovervendt pels, som i betydelig utstrekning er vekkslitt. Den er festet ved hjelp av små spikere, men treplugger i sålen kan tyde på at et tidligere skinn kan ha vært festet på en annen måte. Omtrent ved andorens balansepunkt i lengderetningen er det boret og skåret ei om lag 5 centimeter lang og 8 millimeter bred spalte på tvers av skias lengderetning, like over sålen. Her er det innstukket ei vidjespenning, som ble brukt som tåband, og ei lærreim, som, ble brukt som hælband. Den delen av overskia som skiløperens skosåle skulle ligge an mot er betrukket med ei 39 centimeter lang neverremse, som er festet med små spikere i ytterendene. Tåband av vidje, og det er lagt never på skia der foten var plassert. Andoren er lagd av tettvokst bartrevirke, antakelig seinvokst furu.

Langskia er også lagd av steinvokst furu med tett vedstruktur. Den er 270 centimeter lang. Langskia er om lag 6,5 centimeter bred fra bretten og et stykke bakover, forbi bindingsstedet, men smalner noe videre bakover, til cirka 6,0 centimeter ved overgangen til den avrundete bakre enden. Skia er tjukkest på midten, drøyt 3,2 centimeter. Her framstår overskia som en avsats oppå såledelen. Langs den forholdsvis plane sålens midtakse i lengderetningen er det høvlet ei 1,5 centimeter lang ele (rand) som antakelig skulle stabilisere skliretningen. Ela er om lag 2,5 millimeter djup under den midtre delen av skia, men den blir stadig grunnere, både framover mot bretten og bakover. Langskia har «spenn» - det vil si at den er konkav i lengderetningen. Når den legges på et golv er klaringa mellom midtpartiet og underlaget om lag 5 centimeter. I det nevnte midtpartiet - cirka 2-6,5 centimeter bak skias balansepunkt - er det boret og skåret ei cirka 9 millimeter bred spalte, der det er festet ei todelt videjespenning, som har fungert som tåband, samt ei lærreim, som har gitt muligheter for fastbinding så vel rundt skohælen som over vrista til skiløperen. Den fremre delen av bretten er konkav når den betraktes ovenfra, og sjølve skituppen er av den typen som i litteraturen kalles «spydspiss». Bretten og tuppen er tjæreimpregnert. Bretten later for øvrig til å være knekt, men reparert. På den bakre delen av langskia er det et kvisthull.

Collapse text

Konten hører til utstyret i koia fra Kvanstranddammen som står på Prestøya.
Lokket på konten låses ved å surre en snor rundt en flat granflis som sitter på forsiden av konten. Feslingene er laget av tykk strie. Den er festet til lærreimer som igjen er festet til et trestykke inne i konten.
Neverkonten er laget ca. 1920. Den er brukt av giveren og den er laget så stor fordi den skulle brukes til å bære fiskebutt og garn i.

Collapse text

Såkalt bogesag - altså en sagtype der bladet er oppspent mellom ytterendene på en boge. I dette tilfellet er bogen lagd av to stålrør med litt ulik diameter, slik at det ene kunne tres inn i det andre. Her har det groveste røret en utvendig diameter på 2,9 centimeter mens det granneste har en diameter på 2,5 centimeter. Ved sammenføyingspunktet er det ei langsgående spalte i det groveste røret, og over dette er det påsatt en stålklave som kan strammes ved hjelp av skiftenøkkel eller fastnøkkel. Denne løsningen gjorde det altså mulig å justere avstanden mellom bogens ytterender, slik at konstruksjonen kunne tilpasses sagblader med noe varierende lengde. Slik saga ble avlevert til museet var det 113 centimeter mellom bogens ytterender. Det groveste bogerøret er flatsmidd i ytterenden. Her er det pånaglet ei handtaksbøyle med to jernarmer - en på hver side - og en gjennombrutt jerntapp som skal festes i et hull i enden av sagbladet. Også den motsatte enden av sagbogen er flatsmidd. Her er enden av sagbladet festet ved hjelp av ei jernnagle. Når handtaksbøyla i den groveste bogeenden presses mot handtaksrøret vil bladet - forutsatt at bogen er riktig justert - stramme bladet. I dette tilfellet er det snakk om et drøyt 103 centumeter langt og 5,5 centimeter bredt blad med liketannete tenner, som er om lag 8 millimeter høye og har forholdsvis trange, smale tannbotner. Bladet har to gjennombrutte hull i hver av ytterendene. Det er de ytterste av disse hullene som er brukt ved siste montering av blad på denne saga. Avstanden fra tannspissene til undersida av bogens midtparti er 32,5 centimeter, noe som betydde at saga knapt kunne skjære djupere enn 30 centimeter. Saga var antakelig noe rusten da den ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum. Den later i hvert fall til å ha vært elektrolysebehandlet og innsatt med korrosjonsforebyggede voks.

Collapse text

Tobakksdåsen hører til utstyret i damkoia fra Kvanstranddammen i Trysil.
Materialet i tobakksdåsen er forniklet messing. Forniklingen er skallet av på enkelte steder. Dåsen har to lokk, et til tobakksrommet, og et som dekker et speil som ligger under tobakksrommets bunn. Her har det også vært en kam, men denne mangler.
Dåsen er brukt til å ha skråtobakk i.

Collapse text

Krakken hører til orginalutstyret i koia fra Kvanstranddammen som står på Prestøya.
Krakken har fire runde bein som er tappet gjennom setet. Setet er laget av ett bredt bord.
Det har en god del innskårne initialer og årstall, og omrisset av en særlig stor ørret som er tatt ved Kvanstranddammen er også skåret inn.

Collapse text

Tobakksesken er laget av blikk.
På inn- og utsiden av lokket, og på utsiden av bunnen står firmamerket og en tegning med to tobakksblad og ei pipe.
Esken inneholder en hvit trådsnelle med synål, litt grått ullgarn med stoppenål, 7 bukseknapper av tre, bein og blikk og en garnbindernål med tråd. Superior Snaddetobakk ble kalt "skreddertobakk" fordi esken egnet seg til å ha sysaker i.
Snaddetobakken kom i bruk ca. 1900. Før den tid fantes det bare skråtobakk.
Esken er brukt av giveren.

Collapse text

Den hører med til utstyret i koia fra Kvanstranddammen i Trysil som står på Prestøya.
Kaffekverna består av en blikkopp med hank som selve kvernmeknismen er satt ned i. Koppen har rester etter grønnmaling. Kverna og sveiva er av jern, mens materialet i skåla er messing. Sveiva har ytterst en bjørkeknott til å holde i.
Kaffekverna er brukt av giveren 1917-18.

Collapse text

Trefotet støpejerngryte, beregnet på koking av mat over åpen ild. Gryta er rundbuket. Høyden er 17,8 centimeter, største diameter 29 centimeter. På de utvendige sideveggene er det tre vulster med cirka 3,5 centimeters senteravstand. Gryta står på tre forholdsvis kraftige, utoverskrånende om lag 13 centimeter lange bein, plassert om lag 120 grader fra hverandre om man tenker seg grytebotnen som en sirkel. Like under grytas overkant, diametralt overfor hverandre, er det vinklete, utoverpekende «ører» som har tjent som hengslingspunkter for en hank. Den opprinnelige hanken mangler. Den er erstattet av ei ståltrådvikling. Den utvendige delen av gryta har noe gravrust. Innvendig er overflata glattere. Det er et lite hull i botnen på gryta.

Opprinnelig registreringstekst: «Jerngrype. Trysil, Hedmark.Høyde til kant 27,3 cm., d. øverst 27,2 cm. største d. 29 cm., dybde gryte 18 cm. Gryta har hank av ståltråd. Den ble vesentlig brukt til koking av fisk. Gryta oppbevares i damkoia fra Trysil. Gave fra Trygve Aasheim, Trysil.» Damkoia det refereres til er Kvannstranddamkoia, som Aasheim bidro til å få flyttet til museet. Etter restaurering av koia har gryta stått i museets C-magasin.

Collapse text

Eggjern til merkeøks som var konstruert for bruk med utskiftbare merker. Slike økser hadde en hengslet, stillbar «kjeft» (klype) med avsatser i ytterenden som oversida av dette noenlunde rektangulære eggjernet kunne ligge an mot. Når eggjernet var satt på plass, kunne det skrus fast veg hjelp av ei diger vingemutter på en akse som var ført gjennom «kjevene» på den nevnte kjeften (jfr. SJF.00859). Med ei slik øks og et sett av ulike eggjern kunn en mann måle og merke tømmer på vegne av mange tømmerkjøpere i forkant av fløtingssesongen.

Eggjernet er noenlunde rektangulært, 4,8 centimeter langt, 3,8 centimeter bredt og 3,2 centimeter høyt. Den fasslipte eggen har en slags korsform og kan kanskje minne om omrisset av en kortarmet kjole som er opphengt på en kleshenger. Denne komponenten har åpenbart vært eksopnert for mye fukt med påfølgende rustdannelser.

Denne merkeøkskomponenten ble elektrolysebehandlet og vokset på Norsk Skogbruksmuseum i januar og februar 1975.

Collapse text

Den hører til utstyret fra Kvanstrandkoia fra Trysil, som står på Prestøya.
Lampa er ei bordlampe. Glasset er fra Hadeland Glassverk.
På den ene sida har lampa en blikkskjerm som er utformet som et blad.
Lampa er en flatbrenner (flat veke).

Collapse text

Den hører til utstyret i koia fra Kvanstranddammen som står på Prestøya.
Lampeskjermen har hvit emalje på undersida og er svartmalt på oversida.
Den er festet til en bøyle av 5 mm tykk jerntråd som går fra parafinbeholderen og opp til skjermen. Fra skjermen går bøyla videre oppover og øverst er den bøyd til som en ring som brukes til opphenging.
Lampa er en flatbrenner (flat veke).

Collapse text

Støvlene har hæl av gummi. Rundt støvleskaftene er det en reim med spenne øverst.
Over vristen er det også ei reim med spenne. Støvlene er laget ca. 1930.
De er brukt av giveren ved jakt.
Støvlene hører til utstyret i Kvanstranddamkoia som står på Prestøya.

Collapse text

Lensekneppet består av tre store lekker. I hver ende er det en ring med en pjaks til å slå inn i lensestokkene.
Lensekneppet er brukt ved Kvanstranddammen i Trysil.
Det hører med til utstyret i damkoia på Prestøya.

Collapse text

Lensekneppet består av to store lekker. I hver ende er det en ring med en pjaks til å slå inn i lensekneppene.
Lensekneppet hører med til utstyret i koia fra Kvanstranddammen som står på Prestøya.

Collapse text