1
8
100
Elggevir, funnet under pløying på et oppdyrket myrareal på eiendommen Gransletten i Vingelen, Tolga kommune i Hedmark. Da geviret ble avlevert til museet ble det hevdet at geviret ble funnet på cirka 2 meters djup i myra, i en senere henvendelse fra finnerens etterkommere hevdes det at geviret ble funnet under pløying, i så fall i atskillig grunnere jordlag enn tidligere antydet. Dette er et gevir av den typen som i faglitteraturen omtales som «palmat». De ytre delene - med takkene - er dels avbrukkne og oppsprukkne. Her er kjernematerialet, som var pulverisert, er også stort sett borte. En hjørnetakk er vekkskåret, antakelig for å hente ut nødvendig substans til C14-analyse. Stammen og det leddet som har sittet nærmest rosenstokken, en beintapp mellom øret og øyet på elgoksen, er imidlertid godt bevart. Geviret ble analysert ved Nasjonallaboratoriet for 14C-datering ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet - NTNU - i Trondheim i 1981. Rapporten fra analysen konkluderte med en alder på 7 920 år, med en usikkerhetsmargin på pluss/minus 120 år, altså bortimot 6 000 år før Kristus, i en periode da den lille befolkningen som fantes her til lands var jegere og sankere. Sannsynligvis var det også en periode da skogarealet var betydelig større enn i dag, noe som naturligvis innebar at det var gode levekår for elgen som art. I vår tid er den palmate eller skovlformete gevirtypen vanligst i fjellnære områder på Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge. De «cervine» gevirene («stanghorn») er derimot vanligere i lavlandet. I det zoolgiske miljøet har det vært en utbredt antakelse at stanghorntypen er en tilpasning til et liv i forholdsvis tett skog, mens den skovlformete gevirtypen representerer en tilpasning til et liv i betydelig mer åpent terreng.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Elggevir, funnet under pløying på et oppdyrket myrareal på eiendommen Gransletten i Vingelen, Tolga kommune i Hedmark. Da geviret ble avlevert til museet ble det hevdet at geviret ble funnet på cirka 2 meters djup i myra, i en senere henvendelse fra finnerens etterkommere hevdes det at geviret ble funnet under pløying, i så fall i atskillig grunnere jordlag enn tidligere antydet. Dette er et gevir av den typen som i faglitteraturen omtales som «palmat». De ytre delene - med takkene - er dels avbrukkne og oppsprukkne. Her er kjernematerialet, som var pulverisert, er også stort sett borte. En hjørnetakk er vekkskåret, antakelig for å hente ut nødvendig substans til C14-analyse. Stammen og det leddet som har sittet nærmest rosenstokken, en beintapp mellom øret og øyet på elgoksen, er imidlertid godt bevart. Geviret ble analysert ved Nasjonallaboratoriet for 14C-datering ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet - NTNU - i Trondheim i 1981. Rapporten fra analysen konkluderte med en alder på 7 920 år, med en usikkerhetsmargin på pluss/minus 120 år, altså bortimot 6 000 år før Kristus, i en periode da den lille befolkningen som fantes her til lands var jegere og sankere. Sannsynligvis var det også en periode da skogarealet var betydelig større enn i dag, noe som naturligvis innebar at det var gode levekår for elgen som art. I vår tid er den palmate eller skovlformete gevirtypen vanligst i fjellnære områder på Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge. De «cervine» gevirene («stanghorn») er derimot vanligere i lavlandet. I det zoolgiske miljøet har det vært en utbredt antakelse at stanghorntypen er en tilpasning til et liv i forholdsvis tett skog, mens den skovlformete gevirtypen representerer en tilpasning til et liv i betydelig mer åpent terreng.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Elggevir, funnet under pløying på et oppdyrket myrareal på eiendommen Gransletten i Vingelen, Tolga kommune i Hedmark. Da geviret ble avlevert til museet ble det hevdet at geviret ble funnet på cirka 2 meters djup i myra, i en senere henvendelse fra finnerens etterkommere hevdes det at geviret ble funnet under pløying, i så fall i atskillig grunnere jordlag enn tidligere antydet. Dette er et gevir av den typen som i faglitteraturen omtales som «palmat». De ytre delene - med takkene - er dels avbrukkne og oppsprukkne. Her er kjernematerialet, som var pulverisert, er også stort sett borte. En hjørnetakk er vekkskåret, antakelig for å hente ut nødvendig substans til C14-analyse. Stammen og det leddet som har sittet nærmest rosenstokken, en beintapp mellom øret og øyet på elgoksen, er imidlertid godt bevart. Geviret ble analysert ved Nasjonallaboratoriet for 14C-datering ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet - NTNU - i Trondheim i 1981. Rapporten fra analysen konkluderte med en alder på 7 920 år, med en usikkerhetsmargin på pluss/minus 120 år, altså bortimot 6 000 år før Kristus, i en periode da den lille befolkningen som fantes her til lands var jegere og sankere. Sannsynligvis var det også en periode da skogarealet var betydelig større enn i dag, noe som naturligvis innebar at det var gode levekår for elgen som art. I vår tid er den palmate eller skovlformete gevirtypen vanligst i fjellnære områder på Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge. De «cervine» gevirene («stanghorn») er derimot vanligere i lavlandet. I det zoolgiske miljøet har det vært en utbredt antakelse at stanghorntypen er en tilpasning til et liv i forholdsvis tett skog, mens den skovlformete gevirtypen representerer en tilpasning til et liv i betydelig mer åpent terreng.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Elggevir, funnet under pløying på et oppdyrket myrareal på eiendommen Gransletten i Vingelen, Tolga kommune i Hedmark. Da geviret ble avlevert til museet ble det hevdet at geviret ble funnet på cirka 2 meters djup i myra, i en senere henvendelse fra finnerens etterkommere hevdes det at geviret ble funnet under pløying, i så fall i atskillig grunnere jordlag enn tidligere antydet. Dette er et gevir av den typen som i faglitteraturen omtales som «palmat». De ytre delene - med takkene - er dels avbrukkne og oppsprukkne. Her er kjernematerialet, som var pulverisert, er også stort sett borte. En hjørnetakk er vekkskåret, antakelig for å hente ut nødvendig substans til C14-analyse. Stammen og det leddet som har sittet nærmest rosenstokken, en beintapp mellom øret og øyet på elgoksen, er imidlertid godt bevart. Geviret ble analysert ved Nasjonallaboratoriet for 14C-datering ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet - NTNU - i Trondheim i 1981. Rapporten fra analysen konkluderte med en alder på 7 920 år, med en usikkerhetsmargin på pluss/minus 120 år, altså bortimot 6 000 år før Kristus, i en periode da den lille befolkningen som fantes her til lands var jegere og sankere. Sannsynligvis var det også en periode da skogarealet var betydelig større enn i dag, noe som naturligvis innebar at det var gode levekår for elgen som art. I vår tid er den palmate eller skovlformete gevirtypen vanligst i fjellnære områder på Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge. De «cervine» gevirene («stanghorn») er derimot vanligere i lavlandet. I det zoolgiske miljøet har det vært en utbredt antakelse at stanghorntypen er en tilpasning til et liv i forholdsvis tett skog, mens den skovlformete gevirtypen representerer en tilpasning til et liv i betydelig mer åpent terreng.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Elggevir, funnet under pløying på et oppdyrket myrareal på eiendommen Gransletten i Vingelen, Tolga kommune i Hedmark. Da geviret ble avlevert til museet ble det hevdet at geviret ble funnet på cirka 2 meters djup i myra, i en senere henvendelse fra finnerens etterkommere hevdes det at geviret ble funnet under pløying, i så fall i atskillig grunnere jordlag enn tidligere antydet. Dette er et gevir av den typen som i faglitteraturen omtales som «palmat». De ytre delene - med takkene - er dels avbrukkne og oppsprukkne. Her er kjernematerialet, som var pulverisert, er også stort sett borte. En hjørnetakk er vekkskåret, antakelig for å hente ut nødvendig substans til C14-analyse. Stammen og det leddet som har sittet nærmest rosenstokken, en beintapp mellom øret og øyet på elgoksen, er imidlertid godt bevart. Geviret ble analysert ved Nasjonallaboratoriet for 14C-datering ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet - NTNU - i Trondheim i 1981. Rapporten fra analysen konkluderte med en alder på 7 920 år, med en usikkerhetsmargin på pluss/minus 120 år, altså bortimot 6 000 år før Kristus, i en periode da den lille befolkningen som fantes her til lands var jegere og sankere. Sannsynligvis var det også en periode da skogarealet var betydelig større enn i dag, noe som naturligvis innebar at det var gode levekår for elgen som art. I vår tid er den palmate eller skovlformete gevirtypen vanligst i fjellnære områder på Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge. De «cervine» gevirene («stanghorn») er derimot vanligere i lavlandet. I det zoolgiske miljøet har det vært en utbredt antakelse at stanghorntypen er en tilpasning til et liv i forholdsvis tett skog, mens den skovlformete gevirtypen representerer en tilpasning til et liv i betydelig mer åpent terreng.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Elggevir, funnet under pløying på et oppdyrket myrareal på eiendommen Gransletten i Vingelen, Tolga kommune i Hedmark. Da geviret ble avlevert til museet ble det hevdet at geviret ble funnet på cirka 2 meters djup i myra, i en senere henvendelse fra finnerens etterkommere hevdes det at geviret ble funnet under pløying, i så fall i atskillig grunnere jordlag enn tidligere antydet. Dette er et gevir av den typen som i faglitteraturen omtales som «palmat». De ytre delene - med takkene - er dels avbrukkne og oppsprukkne. Her er kjernematerialet, som var pulverisert, er også stort sett borte. En hjørnetakk er vekkskåret, antakelig for å hente ut nødvendig substans til C14-analyse. Stammen og det leddet som har sittet nærmest rosenstokken, en beintapp mellom øret og øyet på elgoksen, er imidlertid godt bevart. Geviret ble analysert ved Nasjonallaboratoriet for 14C-datering ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet - NTNU - i Trondheim i 1981. Rapporten fra analysen konkluderte med en alder på 7 920 år, med en usikkerhetsmargin på pluss/minus 120 år, altså bortimot 6 000 år før Kristus, i en periode da den lille befolkningen som fantes her til lands var jegere og sankere. Sannsynligvis var det også en periode da skogarealet var betydelig større enn i dag, noe som naturligvis innebar at det var gode levekår for elgen som art. I vår tid er den palmate eller skovlformete gevirtypen vanligst i fjellnære områder på Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge. De «cervine» gevirene («stanghorn») er derimot vanligere i lavlandet. I det zoolgiske miljøet har det vært en utbredt antakelse at stanghorntypen er en tilpasning til et liv i forholdsvis tett skog, mens den skovlformete gevirtypen representerer en tilpasning til et liv i betydelig mer åpent terreng.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Elggevir, funnet under pløying på et oppdyrket myrareal på eiendommen Gransletten i Vingelen, Tolga kommune i Hedmark. Da geviret ble avlevert til museet ble det hevdet at geviret ble funnet på cirka 2 meters djup i myra, i en senere henvendelse fra finnerens etterkommere hevdes det at geviret ble funnet under pløying, i så fall i atskillig grunnere jordlag enn tidligere antydet. Dette er et gevir av den typen som i faglitteraturen omtales som «palmat». De ytre delene - med takkene - er dels avbrukkne og oppsprukkne. Her er kjernematerialet, som var pulverisert, er også stort sett borte. En hjørnetakk er vekkskåret, antakelig for å hente ut nødvendig substans til C14-analyse. Stammen og det leddet som har sittet nærmest rosenstokken, en beintapp mellom øret og øyet på elgoksen, er imidlertid godt bevart. Geviret ble analysert ved Nasjonallaboratoriet for 14C-datering ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet - NTNU - i Trondheim i 1981. Rapporten fra analysen konkluderte med en alder på 7 920 år, med en usikkerhetsmargin på pluss/minus 120 år, altså bortimot 6 000 år før Kristus, i en periode da den lille befolkningen som fantes her til lands var jegere og sankere. Sannsynligvis var det også en periode da skogarealet var betydelig større enn i dag, noe som naturligvis innebar at det var gode levekår for elgen som art. I vår tid er den palmate eller skovlformete gevirtypen vanligst i fjellnære områder på Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge. De «cervine» gevirene («stanghorn») er derimot vanligere i lavlandet. I det zoolgiske miljøet har det vært en utbredt antakelse at stanghorntypen er en tilpasning til et liv i forholdsvis tett skog, mens den skovlformete gevirtypen representerer en tilpasning til et liv i betydelig mer åpent terreng.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Elggevir, funnet under pløying på et oppdyrket myrareal på eiendommen Gransletten i Vingelen, Tolga kommune i Hedmark. Da geviret ble avlevert til museet ble det hevdet at geviret ble funnet på cirka 2 meters djup i myra, i en senere henvendelse fra finnerens etterkommere hevdes det at geviret ble funnet under pløying, i så fall i atskillig grunnere jordlag enn tidligere antydet. Dette er et gevir av den typen som i faglitteraturen omtales som «palmat». De ytre delene - med takkene - er dels avbrukkne og oppsprukkne. Her er kjernematerialet, som var pulverisert, er også stort sett borte. En hjørnetakk er vekkskåret, antakelig for å hente ut nødvendig substans til C14-analyse. Stammen og det leddet som har sittet nærmest rosenstokken, en beintapp mellom øret og øyet på elgoksen, er imidlertid godt bevart. Geviret ble analysert ved Nasjonallaboratoriet for 14C-datering ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet - NTNU - i Trondheim i 1981. Rapporten fra analysen konkluderte med en alder på 7 920 år, med en usikkerhetsmargin på pluss/minus 120 år, altså bortimot 6 000 år før Kristus, i en periode da den lille befolkningen som fantes her til lands var jegere og sankere. Sannsynligvis var det også en periode da skogarealet var betydelig større enn i dag, noe som naturligvis innebar at det var gode levekår for elgen som art. I vår tid er den palmate eller skovlformete gevirtypen vanligst i fjellnære områder på Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge. De «cervine» gevirene («stanghorn») er derimot vanligere i lavlandet. I det zoolgiske miljøet har det vært en utbredt antakelse at stanghorntypen er en tilpasning til et liv i forholdsvis tett skog, mens den skovlformete gevirtypen representerer en tilpasning til et liv i betydelig mer åpent terreng.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo