1
5
100
Bærehank - handtak - til plastkassett (polyetylen) med hylser for produksjon av såkalte pottebrettplanter eller pluggrotplanter. Pottebrettene var rektangulære (40 X 30 centimeter i overkant) og snaut 9 centimeter høye. På undersida var det 9 rekker med plastpotter, 10 eller 11 enheter i annenhver rekke - til sammen 95 enheter - som er avstivet i forhold til hverandre i lengderetningen, til dels også diagonalt, av plastribber på undersida. Denne bærehanken er i hovedsak lagd av ståltråd med 6 millimeters diameter. Ståltråden er bøyd i en kantete U-form. Den midtre delen er "brettet" slik at den fyller det innevendige hulrommet i et 17,4 centimeter langt jernrør med utvendig gråkvitt plastbelegg. Denne komponenten skulle plantøren gripe rundt hver gang plantebrettet skulle løftes eller flyttes. Koplinga mellom brettet og handtaket skjedde ved å tre svakt koniske stålholker, som er fastsveiset på innsida av bøylearmenes ytterender, opp på de ytterste pottene i den midtre raden på brettet. På denne måten ble handtaket noenlunde godt balansert i forhold til brettet. Slike bærehanker ble populære da produksjonen av pluggrotplanter i pottebrett bredte om seg i norske planteskoler i 1970-åra. Etter å ha gjort en del erfaringer, og underkastet pottebrettplantinga sammenliknende tidsstudier, vokste skepsisen hos planteskolekonsulent Ketil Kohmann. Han hadde registrert at arbeidet gikk mye raskere unna når plantbrettene ble båret med hoftemeise eller når plantene ble lastet over i plantebelter som han rundt livet på plantørene. Kohmann mente at produktitivtetstapet ved å bære pottebrettene i hank var på cirka 25 prosent. Kohmanns konklusjon ble at bærehankene burde "glemmes og fjernes fra skogbruket". Mange fortsatte likevel å bruke slike hjelpemidler.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Bærehank - handtak - til plastkassett (polyetylen) med hylser for produksjon av såkalte pottebrettplanter eller pluggrotplanter. Pottebrettene var rektangulære (40 X 30 centimeter i overkant) og snaut 9 centimeter høye. På undersida var det 9 rekker med plastpotter, 10 eller 11 enheter i annenhver rekke - til sammen 95 enheter - som er avstivet i forhold til hverandre i lengderetningen, til dels også diagonalt, av plastribber på undersida. Denne bærehanken er i hovedsak lagd av ståltråd med 6 millimeters diameter. Ståltråden er bøyd i en kantete U-form. Den midtre delen er "brettet" slik at den fyller det innevendige hulrommet i et 17,4 centimeter langt jernrør med utvendig gråkvitt plastbelegg. Denne komponenten skulle plantøren gripe rundt hver gang plantebrettet skulle løftes eller flyttes. Koplinga mellom brettet og handtaket skjedde ved å tre svakt koniske stålholker, som er fastsveiset på innsida av bøylearmenes ytterender, opp på de ytterste pottene i den midtre raden på brettet. På denne måten ble handtaket noenlunde godt balansert i forhold til brettet. Slike bærehanker ble populære da produksjonen av pluggrotplanter i pottebrett bredte om seg i norske planteskoler i 1970-åra. Etter å ha gjort en del erfaringer, og underkastet pottebrettplantinga sammenliknende tidsstudier, vokste skepsisen hos planteskolekonsulent Ketil Kohmann. Han hadde registrert at arbeidet gikk mye raskere unna når plantbrettene ble båret med hoftemeise eller når plantene ble lastet over i plantebelter som han rundt livet på plantørene. Kohmann mente at produktitivtetstapet ved å bære pottebrettene i hank var på cirka 25 prosent. Kohmanns konklusjon ble at bærehankene burde "glemmes og fjernes fra skogbruket". Mange fortsatte likevel å bruke slike hjelpemidler.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Bærehank - handtak - til plastkassett (polyetylen) med hylser for produksjon av såkalte pottebrettplanter eller pluggrotplanter. Pottebrettene var rektangulære (40 X 30 centimeter i overkant) og snaut 9 centimeter høye. På undersida var det 9 rekker med plastpotter, 10 eller 11 enheter i annenhver rekke - til sammen 95 enheter - som er avstivet i forhold til hverandre i lengderetningen, til dels også diagonalt, av plastribber på undersida. Denne bærehanken er i hovedsak lagd av ståltråd med 6 millimeters diameter. Ståltråden er bøyd i en kantete U-form. Den midtre delen er "brettet" slik at den fyller det innevendige hulrommet i et 17,4 centimeter langt jernrør med utvendig gråkvitt plastbelegg. Denne komponenten skulle plantøren gripe rundt hver gang plantebrettet skulle løftes eller flyttes. Koplinga mellom brettet og handtaket skjedde ved å tre svakt koniske stålholker, som er fastsveiset på innsida av bøylearmenes ytterender, opp på de ytterste pottene i den midtre raden på brettet. På denne måten ble handtaket noenlunde godt balansert i forhold til brettet. Slike bærehanker ble populære da produksjonen av pluggrotplanter i pottebrett bredte om seg i norske planteskoler i 1970-åra. Etter å ha gjort en del erfaringer, og underkastet pottebrettplantinga sammenliknende tidsstudier, vokste skepsisen hos planteskolekonsulent Ketil Kohmann. Han hadde registrert at arbeidet gikk mye raskere unna når plantbrettene ble båret med hoftemeise eller når plantene ble lastet over i plantebelter som han rundt livet på plantørene. Kohmann mente at produktitivtetstapet ved å bære pottebrettene i hank var på cirka 25 prosent. Kohmanns konklusjon ble at bærehankene burde "glemmes og fjernes fra skogbruket". Mange fortsatte likevel å bruke slike hjelpemidler.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Bærehank - handtak - til plastkassett (polyetylen) med hylser for produksjon av såkalte pottebrettplanter eller pluggrotplanter. Pottebrettene var rektangulære (40 X 30 centimeter i overkant) og snaut 9 centimeter høye. På undersida var det 9 rekker med plastpotter, 10 eller 11 enheter i annenhver rekke - til sammen 95 enheter - som er avstivet i forhold til hverandre i lengderetningen, til dels også diagonalt, av plastribber på undersida. Denne bærehanken er i hovedsak lagd av ståltråd med 6 millimeters diameter. Ståltråden er bøyd i en kantete U-form. Den midtre delen er "brettet" slik at den fyller det innevendige hulrommet i et 17,4 centimeter langt jernrør med utvendig gråkvitt plastbelegg. Denne komponenten skulle plantøren gripe rundt hver gang plantebrettet skulle løftes eller flyttes. Koplinga mellom brettet og handtaket skjedde ved å tre svakt koniske stålholker, som er fastsveiset på innsida av bøylearmenes ytterender, opp på de ytterste pottene i den midtre raden på brettet. På denne måten ble handtaket noenlunde godt balansert i forhold til brettet. Slike bærehanker ble populære da produksjonen av pluggrotplanter i pottebrett bredte om seg i norske planteskoler i 1970-åra. Etter å ha gjort en del erfaringer, og underkastet pottebrettplantinga sammenliknende tidsstudier, vokste skepsisen hos planteskolekonsulent Ketil Kohmann. Han hadde registrert at arbeidet gikk mye raskere unna når plantbrettene ble båret med hoftemeise eller når plantene ble lastet over i plantebelter som han rundt livet på plantørene. Kohmann mente at produktitivtetstapet ved å bære pottebrettene i hank var på cirka 25 prosent. Kohmanns konklusjon ble at bærehankene burde "glemmes og fjernes fra skogbruket". Mange fortsatte likevel å bruke slike hjelpemidler.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Bærehank - handtak - til plastkassett (polyetylen) med hylser for produksjon av såkalte pottebrettplanter eller pluggrotplanter. Pottebrettene var rektangulære (40 X 30 centimeter i overkant) og snaut 9 centimeter høye. På undersida var det 9 rekker med plastpotter, 10 eller 11 enheter i annenhver rekke - til sammen 95 enheter - som er avstivet i forhold til hverandre i lengderetningen, til dels også diagonalt, av plastribber på undersida. Denne bærehanken er i hovedsak lagd av ståltråd med 6 millimeters diameter. Ståltråden er bøyd i en kantete U-form. Den midtre delen er "brettet" slik at den fyller det innevendige hulrommet i et 17,4 centimeter langt jernrør med utvendig gråkvitt plastbelegg. Denne komponenten skulle plantøren gripe rundt hver gang plantebrettet skulle løftes eller flyttes. Koplinga mellom brettet og handtaket skjedde ved å tre svakt koniske stålholker, som er fastsveiset på innsida av bøylearmenes ytterender, opp på de ytterste pottene i den midtre raden på brettet. På denne måten ble handtaket noenlunde godt balansert i forhold til brettet. Slike bærehanker ble populære da produksjonen av pluggrotplanter i pottebrett bredte om seg i norske planteskoler i 1970-åra. Etter å ha gjort en del erfaringer, og underkastet pottebrettplantinga sammenliknende tidsstudier, vokste skepsisen hos planteskolekonsulent Ketil Kohmann. Han hadde registrert at arbeidet gikk mye raskere unna når plantbrettene ble båret med hoftemeise eller når plantene ble lastet over i plantebelter som han rundt livet på plantørene. Kohmann mente at produktitivtetstapet ved å bære pottebrettene i hank var på cirka 25 prosent. Kohmanns konklusjon ble at bærehankene burde "glemmes og fjernes fra skogbruket". Mange fortsatte likevel å bruke slike hjelpemidler.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo