1
16
100
Såkalt særmerkingsøks, brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene i Glomma. Øksehodet består av en «vedaromsdel» - et snaut 5 centimeter bredt stålstykke med et «øye» (skafthull), men uten blad. Derimot har den to gjennombrutte hull gjennom kjakepartiene i den nedre delen av øyet. Her er det festet to stålblader – ett på hver side – ved hjelp av maskinskruer og med bruddstykker av balatareimer som mellomlegg mot vedaromsdelen. Bladene har sakseslipte, om lag 6,7 centimeter brede egger som er svakt konvekst buet. De er montert slik at egglinjene står parallelt, med en innbyrdes avstand på om lag 1,5 centimeter. Øksa har et forholdsvis rett treskaft som er 57 centimeter langt. Som økseskaft flest er det noe bredere i høyderetningen og noe smalere i bredderetningen i den fremre enden (ved skjeftinga) enn i den bakre, som er mer rundoval. Den fremre skaftenden er kilet med en trekile, noe som, sammen med de nevnte gjennomgående maskinskruene, skulle bidra til at øksehodet satt godt under arbeidet. Øksebladene har en beskytter, et trestykke med T-formet tverrsnitt. Denne klossen skyves inn mellom de to bladene, slik at endestykket beskytter økseeggene. Beskytteren holdes i posisjon av ei rektangulær finérplate som er spikret fast til den ene sideflata av beskytterklossen. På motsatt sideflate er et lite, rektangulær trestykke, festet med en skrue i sentrum. Dette trestykket kan dreies, slik at det endeflatene ligger an mot bladkantene, noe som innebærer at trebeskytteren låses til øksehodet. Øksa skal ha blitt brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene. Måten de to bladene var montert på – svakt kuvet mot hverandre – gjorde at mellomliggende flis fra stokkenes yteved løsnet ved hver hogg.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såkalt særmerkingsøks, brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene i Glomma. Øksehodet består av en «vedaromsdel» - et snaut 5 centimeter bredt stålstykke med et «øye» (skafthull), men uten blad. Derimot har den to gjennombrutte hull gjennom kjakepartiene i den nedre delen av øyet. Her er det festet to stålblader – ett på hver side – ved hjelp av maskinskruer og med bruddstykker av balatareimer som mellomlegg mot vedaromsdelen. Bladene har sakseslipte, om lag 6,7 centimeter brede egger som er svakt konvekst buet. De er montert slik at egglinjene står parallelt, med en innbyrdes avstand på om lag 1,5 centimeter. Øksa har et forholdsvis rett treskaft som er 57 centimeter langt. Som økseskaft flest er det noe bredere i høyderetningen og noe smalere i bredderetningen i den fremre enden (ved skjeftinga) enn i den bakre, som er mer rundoval. Den fremre skaftenden er kilet med en trekile, noe som, sammen med de nevnte gjennomgående maskinskruene, skulle bidra til at øksehodet satt godt under arbeidet. Øksebladene har en beskytter, et trestykke med T-formet tverrsnitt. Denne klossen skyves inn mellom de to bladene, slik at endestykket beskytter økseeggene. Beskytteren holdes i posisjon av ei rektangulær finérplate som er spikret fast til den ene sideflata av beskytterklossen. På motsatt sideflate er et lite, rektangulær trestykke, festet med en skrue i sentrum. Dette trestykket kan dreies, slik at det endeflatene ligger an mot bladkantene, noe som innebærer at trebeskytteren låses til øksehodet. Øksa skal ha blitt brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene. Måten de to bladene var montert på – svakt kuvet mot hverandre – gjorde at mellomliggende flis fra stokkenes yteved løsnet ved hver hogg.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såkalt særmerkingsøks, brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene i Glomma. Øksehodet består av en «vedaromsdel» - et snaut 5 centimeter bredt stålstykke med et «øye» (skafthull), men uten blad. Derimot har den to gjennombrutte hull gjennom kjakepartiene i den nedre delen av øyet. Her er det festet to stålblader – ett på hver side – ved hjelp av maskinskruer og med bruddstykker av balatareimer som mellomlegg mot vedaromsdelen. Bladene har sakseslipte, om lag 6,7 centimeter brede egger som er svakt konvekst buet. De er montert slik at egglinjene står parallelt, med en innbyrdes avstand på om lag 1,5 centimeter. Øksa har et forholdsvis rett treskaft som er 57 centimeter langt. Som økseskaft flest er det noe bredere i høyderetningen og noe smalere i bredderetningen i den fremre enden (ved skjeftinga) enn i den bakre, som er mer rundoval. Den fremre skaftenden er kilet med en trekile, noe som, sammen med de nevnte gjennomgående maskinskruene, skulle bidra til at øksehodet satt godt under arbeidet. Øksebladene har en beskytter, et trestykke med T-formet tverrsnitt. Denne klossen skyves inn mellom de to bladene, slik at endestykket beskytter økseeggene. Beskytteren holdes i posisjon av ei rektangulær finérplate som er spikret fast til den ene sideflata av beskytterklossen. På motsatt sideflate er et lite, rektangulær trestykke, festet med en skrue i sentrum. Dette trestykket kan dreies, slik at det endeflatene ligger an mot bladkantene, noe som innebærer at trebeskytteren låses til øksehodet. Øksa skal ha blitt brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene. Måten de to bladene var montert på – svakt kuvet mot hverandre – gjorde at mellomliggende flis fra stokkenes yteved løsnet ved hver hogg.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såkalt særmerkingsøks, brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene i Glomma. Øksehodet består av en «vedaromsdel» - et snaut 5 centimeter bredt stålstykke med et «øye» (skafthull), men uten blad. Derimot har den to gjennombrutte hull gjennom kjakepartiene i den nedre delen av øyet. Her er det festet to stålblader – ett på hver side – ved hjelp av maskinskruer og med bruddstykker av balatareimer som mellomlegg mot vedaromsdelen. Bladene har sakseslipte, om lag 6,7 centimeter brede egger som er svakt konvekst buet. De er montert slik at egglinjene står parallelt, med en innbyrdes avstand på om lag 1,5 centimeter. Øksa har et forholdsvis rett treskaft som er 57 centimeter langt. Som økseskaft flest er det noe bredere i høyderetningen og noe smalere i bredderetningen i den fremre enden (ved skjeftinga) enn i den bakre, som er mer rundoval. Den fremre skaftenden er kilet med en trekile, noe som, sammen med de nevnte gjennomgående maskinskruene, skulle bidra til at øksehodet satt godt under arbeidet. Øksebladene har en beskytter, et trestykke med T-formet tverrsnitt. Denne klossen skyves inn mellom de to bladene, slik at endestykket beskytter økseeggene. Beskytteren holdes i posisjon av ei rektangulær finérplate som er spikret fast til den ene sideflata av beskytterklossen. På motsatt sideflate er et lite, rektangulær trestykke, festet med en skrue i sentrum. Dette trestykket kan dreies, slik at det endeflatene ligger an mot bladkantene, noe som innebærer at trebeskytteren låses til øksehodet. Øksa skal ha blitt brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene. Måten de to bladene var montert på – svakt kuvet mot hverandre – gjorde at mellomliggende flis fra stokkenes yteved løsnet ved hver hogg.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såkalt særmerkingsøks, brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene i Glomma. Øksehodet består av en «vedaromsdel» - et snaut 5 centimeter bredt stålstykke med et «øye» (skafthull), men uten blad. Derimot har den to gjennombrutte hull gjennom kjakepartiene i den nedre delen av øyet. Her er det festet to stålblader – ett på hver side – ved hjelp av maskinskruer og med bruddstykker av balatareimer som mellomlegg mot vedaromsdelen. Bladene har sakseslipte, om lag 6,7 centimeter brede egger som er svakt konvekst buet. De er montert slik at egglinjene står parallelt, med en innbyrdes avstand på om lag 1,5 centimeter. Øksa har et forholdsvis rett treskaft som er 57 centimeter langt. Som økseskaft flest er det noe bredere i høyderetningen og noe smalere i bredderetningen i den fremre enden (ved skjeftinga) enn i den bakre, som er mer rundoval. Den fremre skaftenden er kilet med en trekile, noe som, sammen med de nevnte gjennomgående maskinskruene, skulle bidra til at øksehodet satt godt under arbeidet. Øksebladene har en beskytter, et trestykke med T-formet tverrsnitt. Denne klossen skyves inn mellom de to bladene, slik at endestykket beskytter økseeggene. Beskytteren holdes i posisjon av ei rektangulær finérplate som er spikret fast til den ene sideflata av beskytterklossen. På motsatt sideflate er et lite, rektangulær trestykke, festet med en skrue i sentrum. Dette trestykket kan dreies, slik at det endeflatene ligger an mot bladkantene, noe som innebærer at trebeskytteren låses til øksehodet. Øksa skal ha blitt brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene. Måten de to bladene var montert på – svakt kuvet mot hverandre – gjorde at mellomliggende flis fra stokkenes yteved løsnet ved hver hogg.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såkalt særmerkingsøks, brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene i Glomma. Øksehodet består av en «vedaromsdel» - et snaut 5 centimeter bredt stålstykke med et «øye» (skafthull), men uten blad. Derimot har den to gjennombrutte hull gjennom kjakepartiene i den nedre delen av øyet. Her er det festet to stålblader – ett på hver side – ved hjelp av maskinskruer og med bruddstykker av balatareimer som mellomlegg mot vedaromsdelen. Bladene har sakseslipte, om lag 6,7 centimeter brede egger som er svakt konvekst buet. De er montert slik at egglinjene står parallelt, med en innbyrdes avstand på om lag 1,5 centimeter. Øksa har et forholdsvis rett treskaft som er 57 centimeter langt. Som økseskaft flest er det noe bredere i høyderetningen og noe smalere i bredderetningen i den fremre enden (ved skjeftinga) enn i den bakre, som er mer rundoval. Den fremre skaftenden er kilet med en trekile, noe som, sammen med de nevnte gjennomgående maskinskruene, skulle bidra til at øksehodet satt godt under arbeidet. Øksebladene har en beskytter, et trestykke med T-formet tverrsnitt. Denne klossen skyves inn mellom de to bladene, slik at endestykket beskytter økseeggene. Beskytteren holdes i posisjon av ei rektangulær finérplate som er spikret fast til den ene sideflata av beskytterklossen. På motsatt sideflate er et lite, rektangulær trestykke, festet med en skrue i sentrum. Dette trestykket kan dreies, slik at det endeflatene ligger an mot bladkantene, noe som innebærer at trebeskytteren låses til øksehodet. Øksa skal ha blitt brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene. Måten de to bladene var montert på – svakt kuvet mot hverandre – gjorde at mellomliggende flis fra stokkenes yteved løsnet ved hver hogg.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såkalt særmerkingsøks, brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene i Glomma. Øksehodet består av en «vedaromsdel» - et snaut 5 centimeter bredt stålstykke med et «øye» (skafthull), men uten blad. Derimot har den to gjennombrutte hull gjennom kjakepartiene i den nedre delen av øyet. Her er det festet to stålblader – ett på hver side – ved hjelp av maskinskruer og med bruddstykker av balatareimer som mellomlegg mot vedaromsdelen. Bladene har sakseslipte, om lag 6,7 centimeter brede egger som er svakt konvekst buet. De er montert slik at egglinjene står parallelt, med en innbyrdes avstand på om lag 1,5 centimeter. Øksa har et forholdsvis rett treskaft som er 57 centimeter langt. Som økseskaft flest er det noe bredere i høyderetningen og noe smalere i bredderetningen i den fremre enden (ved skjeftinga) enn i den bakre, som er mer rundoval. Den fremre skaftenden er kilet med en trekile, noe som, sammen med de nevnte gjennomgående maskinskruene, skulle bidra til at øksehodet satt godt under arbeidet. Øksebladene har en beskytter, et trestykke med T-formet tverrsnitt. Denne klossen skyves inn mellom de to bladene, slik at endestykket beskytter økseeggene. Beskytteren holdes i posisjon av ei rektangulær finérplate som er spikret fast til den ene sideflata av beskytterklossen. På motsatt sideflate er et lite, rektangulær trestykke, festet med en skrue i sentrum. Dette trestykket kan dreies, slik at det endeflatene ligger an mot bladkantene, noe som innebærer at trebeskytteren låses til øksehodet. Øksa skal ha blitt brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene. Måten de to bladene var montert på – svakt kuvet mot hverandre – gjorde at mellomliggende flis fra stokkenes yteved løsnet ved hver hogg.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såkalt særmerkingsøks, brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene i Glomma. Øksehodet består av en «vedaromsdel» - et snaut 5 centimeter bredt stålstykke med et «øye» (skafthull), men uten blad. Derimot har den to gjennombrutte hull gjennom kjakepartiene i den nedre delen av øyet. Her er det festet to stålblader – ett på hver side – ved hjelp av maskinskruer og med bruddstykker av balatareimer som mellomlegg mot vedaromsdelen. Bladene har sakseslipte, om lag 6,7 centimeter brede egger som er svakt konvekst buet. De er montert slik at egglinjene står parallelt, med en innbyrdes avstand på om lag 1,5 centimeter. Øksa har et forholdsvis rett treskaft som er 57 centimeter langt. Som økseskaft flest er det noe bredere i høyderetningen og noe smalere i bredderetningen i den fremre enden (ved skjeftinga) enn i den bakre, som er mer rundoval. Den fremre skaftenden er kilet med en trekile, noe som, sammen med de nevnte gjennomgående maskinskruene, skulle bidra til at øksehodet satt godt under arbeidet. Øksebladene har en beskytter, et trestykke med T-formet tverrsnitt. Denne klossen skyves inn mellom de to bladene, slik at endestykket beskytter økseeggene. Beskytteren holdes i posisjon av ei rektangulær finérplate som er spikret fast til den ene sideflata av beskytterklossen. På motsatt sideflate er et lite, rektangulær trestykke, festet med en skrue i sentrum. Dette trestykket kan dreies, slik at det endeflatene ligger an mot bladkantene, noe som innebærer at trebeskytteren låses til øksehodet. Øksa skal ha blitt brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene. Måten de to bladene var montert på – svakt kuvet mot hverandre – gjorde at mellomliggende flis fra stokkenes yteved løsnet ved hver hogg.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såkalt særmerkingsøks, brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene i Glomma. Øksehodet består av en «vedaromsdel» - et snaut 5 centimeter bredt stålstykke med et «øye» (skafthull), men uten blad. Derimot har den to gjennombrutte hull gjennom kjakepartiene i den nedre delen av øyet. Her er det festet to stålblader – ett på hver side – ved hjelp av maskinskruer og med bruddstykker av balatareimer som mellomlegg mot vedaromsdelen. Bladene har sakseslipte, om lag 6,7 centimeter brede egger som er svakt konvekst buet. De er montert slik at egglinjene står parallelt, med en innbyrdes avstand på om lag 1,5 centimeter. Øksa har et forholdsvis rett treskaft som er 57 centimeter langt. Som økseskaft flest er det noe bredere i høyderetningen og noe smalere i bredderetningen i den fremre enden (ved skjeftinga) enn i den bakre, som er mer rundoval. Den fremre skaftenden er kilet med en trekile, noe som, sammen med de nevnte gjennomgående maskinskruene, skulle bidra til at øksehodet satt godt under arbeidet. Øksebladene har en beskytter, et trestykke med T-formet tverrsnitt. Denne klossen skyves inn mellom de to bladene, slik at endestykket beskytter økseeggene. Beskytteren holdes i posisjon av ei rektangulær finérplate som er spikret fast til den ene sideflata av beskytterklossen. På motsatt sideflate er et lite, rektangulær trestykke, festet med en skrue i sentrum. Dette trestykket kan dreies, slik at det endeflatene ligger an mot bladkantene, noe som innebærer at trebeskytteren låses til øksehodet. Øksa skal ha blitt brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene. Måten de to bladene var montert på – svakt kuvet mot hverandre – gjorde at mellomliggende flis fra stokkenes yteved løsnet ved hver hogg.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såkalt særmerkingsøks, brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene i Glomma. Øksehodet består av en «vedaromsdel» - et snaut 5 centimeter bredt stålstykke med et «øye» (skafthull), men uten blad. Derimot har den to gjennombrutte hull gjennom kjakepartiene i den nedre delen av øyet. Her er det festet to stålblader – ett på hver side – ved hjelp av maskinskruer og med bruddstykker av balatareimer som mellomlegg mot vedaromsdelen. Bladene har sakseslipte, om lag 6,7 centimeter brede egger som er svakt konvekst buet. De er montert slik at egglinjene står parallelt, med en innbyrdes avstand på om lag 1,5 centimeter. Øksa har et forholdsvis rett treskaft som er 57 centimeter langt. Som økseskaft flest er det noe bredere i høyderetningen og noe smalere i bredderetningen i den fremre enden (ved skjeftinga) enn i den bakre, som er mer rundoval. Den fremre skaftenden er kilet med en trekile, noe som, sammen med de nevnte gjennomgående maskinskruene, skulle bidra til at øksehodet satt godt under arbeidet. Øksebladene har en beskytter, et trestykke med T-formet tverrsnitt. Denne klossen skyves inn mellom de to bladene, slik at endestykket beskytter økseeggene. Beskytteren holdes i posisjon av ei rektangulær finérplate som er spikret fast til den ene sideflata av beskytterklossen. På motsatt sideflate er et lite, rektangulær trestykke, festet med en skrue i sentrum. Dette trestykket kan dreies, slik at det endeflatene ligger an mot bladkantene, noe som innebærer at trebeskytteren låses til øksehodet. Øksa skal ha blitt brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene. Måten de to bladene var montert på – svakt kuvet mot hverandre – gjorde at mellomliggende flis fra stokkenes yteved løsnet ved hver hogg.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såkalt særmerkingsøks, brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene i Glomma. Øksehodet består av en «vedaromsdel» - et snaut 5 centimeter bredt stålstykke med et «øye» (skafthull), men uten blad. Derimot har den to gjennombrutte hull gjennom kjakepartiene i den nedre delen av øyet. Her er det festet to stålblader – ett på hver side – ved hjelp av maskinskruer og med bruddstykker av balatareimer som mellomlegg mot vedaromsdelen. Bladene har sakseslipte, om lag 6,7 centimeter brede egger som er svakt konvekst buet. De er montert slik at egglinjene står parallelt, med en innbyrdes avstand på om lag 1,5 centimeter. Øksa har et forholdsvis rett treskaft som er 57 centimeter langt. Som økseskaft flest er det noe bredere i høyderetningen og noe smalere i bredderetningen i den fremre enden (ved skjeftinga) enn i den bakre, som er mer rundoval. Den fremre skaftenden er kilet med en trekile, noe som, sammen med de nevnte gjennomgående maskinskruene, skulle bidra til at øksehodet satt godt under arbeidet. Øksebladene har en beskytter, et trestykke med T-formet tverrsnitt. Denne klossen skyves inn mellom de to bladene, slik at endestykket beskytter økseeggene. Beskytteren holdes i posisjon av ei rektangulær finérplate som er spikret fast til den ene sideflata av beskytterklossen. På motsatt sideflate er et lite, rektangulær trestykke, festet med en skrue i sentrum. Dette trestykket kan dreies, slik at det endeflatene ligger an mot bladkantene, noe som innebærer at trebeskytteren låses til øksehodet. Øksa skal ha blitt brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene. Måten de to bladene var montert på – svakt kuvet mot hverandre – gjorde at mellomliggende flis fra stokkenes yteved løsnet ved hver hogg.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såkalt særmerkingsøks, brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene i Glomma. Øksehodet består av en «vedaromsdel» - et snaut 5 centimeter bredt stålstykke med et «øye» (skafthull), men uten blad. Derimot har den to gjennombrutte hull gjennom kjakepartiene i den nedre delen av øyet. Her er det festet to stålblader – ett på hver side – ved hjelp av maskinskruer og med bruddstykker av balatareimer som mellomlegg mot vedaromsdelen. Bladene har sakseslipte, om lag 6,7 centimeter brede egger som er svakt konvekst buet. De er montert slik at egglinjene står parallelt, med en innbyrdes avstand på om lag 1,5 centimeter. Øksa har et forholdsvis rett treskaft som er 57 centimeter langt. Som økseskaft flest er det noe bredere i høyderetningen og noe smalere i bredderetningen i den fremre enden (ved skjeftinga) enn i den bakre, som er mer rundoval. Den fremre skaftenden er kilet med en trekile, noe som, sammen med de nevnte gjennomgående maskinskruene, skulle bidra til at øksehodet satt godt under arbeidet. Øksebladene har en beskytter, et trestykke med T-formet tverrsnitt. Denne klossen skyves inn mellom de to bladene, slik at endestykket beskytter økseeggene. Beskytteren holdes i posisjon av ei rektangulær finérplate som er spikret fast til den ene sideflata av beskytterklossen. På motsatt sideflate er et lite, rektangulær trestykke, festet med en skrue i sentrum. Dette trestykket kan dreies, slik at det endeflatene ligger an mot bladkantene, noe som innebærer at trebeskytteren låses til øksehodet. Øksa skal ha blitt brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene. Måten de to bladene var montert på – svakt kuvet mot hverandre – gjorde at mellomliggende flis fra stokkenes yteved løsnet ved hver hogg.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såkalt særmerkingsøks, brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene i Glomma. Øksehodet består av en «vedaromsdel» - et snaut 5 centimeter bredt stålstykke med et «øye» (skafthull), men uten blad. Derimot har den to gjennombrutte hull gjennom kjakepartiene i den nedre delen av øyet. Her er det festet to stålblader – ett på hver side – ved hjelp av maskinskruer og med bruddstykker av balatareimer som mellomlegg mot vedaromsdelen. Bladene har sakseslipte, om lag 6,7 centimeter brede egger som er svakt konvekst buet. De er montert slik at egglinjene står parallelt, med en innbyrdes avstand på om lag 1,5 centimeter. Øksa har et forholdsvis rett treskaft som er 57 centimeter langt. Som økseskaft flest er det noe bredere i høyderetningen og noe smalere i bredderetningen i den fremre enden (ved skjeftinga) enn i den bakre, som er mer rundoval. Den fremre skaftenden er kilet med en trekile, noe som, sammen med de nevnte gjennomgående maskinskruene, skulle bidra til at øksehodet satt godt under arbeidet. Øksebladene har en beskytter, et trestykke med T-formet tverrsnitt. Denne klossen skyves inn mellom de to bladene, slik at endestykket beskytter økseeggene. Beskytteren holdes i posisjon av ei rektangulær finérplate som er spikret fast til den ene sideflata av beskytterklossen. På motsatt sideflate er et lite, rektangulær trestykke, festet med en skrue i sentrum. Dette trestykket kan dreies, slik at det endeflatene ligger an mot bladkantene, noe som innebærer at trebeskytteren låses til øksehodet. Øksa skal ha blitt brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene. Måten de to bladene var montert på – svakt kuvet mot hverandre – gjorde at mellomliggende flis fra stokkenes yteved løsnet ved hver hogg.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såkalt særmerkingsøks, brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene i Glomma. Øksehodet består av en «vedaromsdel» - et snaut 5 centimeter bredt stålstykke med et «øye» (skafthull), men uten blad. Derimot har den to gjennombrutte hull gjennom kjakepartiene i den nedre delen av øyet. Her er det festet to stålblader – ett på hver side – ved hjelp av maskinskruer og med bruddstykker av balatareimer som mellomlegg mot vedaromsdelen. Bladene har sakseslipte, om lag 6,7 centimeter brede egger som er svakt konvekst buet. De er montert slik at egglinjene står parallelt, med en innbyrdes avstand på om lag 1,5 centimeter. Øksa har et forholdsvis rett treskaft som er 57 centimeter langt. Som økseskaft flest er det noe bredere i høyderetningen og noe smalere i bredderetningen i den fremre enden (ved skjeftinga) enn i den bakre, som er mer rundoval. Den fremre skaftenden er kilet med en trekile, noe som, sammen med de nevnte gjennomgående maskinskruene, skulle bidra til at øksehodet satt godt under arbeidet. Øksebladene har en beskytter, et trestykke med T-formet tverrsnitt. Denne klossen skyves inn mellom de to bladene, slik at endestykket beskytter økseeggene. Beskytteren holdes i posisjon av ei rektangulær finérplate som er spikret fast til den ene sideflata av beskytterklossen. På motsatt sideflate er et lite, rektangulær trestykke, festet med en skrue i sentrum. Dette trestykket kan dreies, slik at det endeflatene ligger an mot bladkantene, noe som innebærer at trebeskytteren låses til øksehodet. Øksa skal ha blitt brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene. Måten de to bladene var montert på – svakt kuvet mot hverandre – gjorde at mellomliggende flis fra stokkenes yteved løsnet ved hver hogg.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såkalt særmerkingsøks, brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene i Glomma. Øksehodet består av en «vedaromsdel» - et snaut 5 centimeter bredt stålstykke med et «øye» (skafthull), men uten blad. Derimot har den to gjennombrutte hull gjennom kjakepartiene i den nedre delen av øyet. Her er det festet to stålblader – ett på hver side – ved hjelp av maskinskruer og med bruddstykker av balatareimer som mellomlegg mot vedaromsdelen. Bladene har sakseslipte, om lag 6,7 centimeter brede egger som er svakt konvekst buet. De er montert slik at egglinjene står parallelt, med en innbyrdes avstand på om lag 1,5 centimeter. Øksa har et forholdsvis rett treskaft som er 57 centimeter langt. Som økseskaft flest er det noe bredere i høyderetningen og noe smalere i bredderetningen i den fremre enden (ved skjeftinga) enn i den bakre, som er mer rundoval. Den fremre skaftenden er kilet med en trekile, noe som, sammen med de nevnte gjennomgående maskinskruene, skulle bidra til at øksehodet satt godt under arbeidet. Øksebladene har en beskytter, et trestykke med T-formet tverrsnitt. Denne klossen skyves inn mellom de to bladene, slik at endestykket beskytter økseeggene. Beskytteren holdes i posisjon av ei rektangulær finérplate som er spikret fast til den ene sideflata av beskytterklossen. På motsatt sideflate er et lite, rektangulær trestykke, festet med en skrue i sentrum. Dette trestykket kan dreies, slik at det endeflatene ligger an mot bladkantene, noe som innebærer at trebeskytteren låses til øksehodet. Øksa skal ha blitt brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene. Måten de to bladene var montert på – svakt kuvet mot hverandre – gjorde at mellomliggende flis fra stokkenes yteved løsnet ved hver hogg.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såkalt særmerkingsøks, brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene i Glomma. Øksehodet består av en «vedaromsdel» - et snaut 5 centimeter bredt stålstykke med et «øye» (skafthull), men uten blad. Derimot har den to gjennombrutte hull gjennom kjakepartiene i den nedre delen av øyet. Her er det festet to stålblader – ett på hver side – ved hjelp av maskinskruer og med bruddstykker av balatareimer som mellomlegg mot vedaromsdelen. Bladene har sakseslipte, om lag 6,7 centimeter brede egger som er svakt konvekst buet. De er montert slik at egglinjene står parallelt, med en innbyrdes avstand på om lag 1,5 centimeter. Øksa har et forholdsvis rett treskaft som er 57 centimeter langt. Som økseskaft flest er det noe bredere i høyderetningen og noe smalere i bredderetningen i den fremre enden (ved skjeftinga) enn i den bakre, som er mer rundoval. Den fremre skaftenden er kilet med en trekile, noe som, sammen med de nevnte gjennomgående maskinskruene, skulle bidra til at øksehodet satt godt under arbeidet. Øksebladene har en beskytter, et trestykke med T-formet tverrsnitt. Denne klossen skyves inn mellom de to bladene, slik at endestykket beskytter økseeggene. Beskytteren holdes i posisjon av ei rektangulær finérplate som er spikret fast til den ene sideflata av beskytterklossen. På motsatt sideflate er et lite, rektangulær trestykke, festet med en skrue i sentrum. Dette trestykket kan dreies, slik at det endeflatene ligger an mot bladkantene, noe som innebærer at trebeskytteren låses til øksehodet. Øksa skal ha blitt brukt til å hogge ringer rundt stokkender ved lenseanleggene. Måten de to bladene var montert på – svakt kuvet mot hverandre – gjorde at mellomliggende flis fra stokkenes yteved løsnet ved hver hogg.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo