1
11
100
Øks - brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier - fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er cirka 14,4 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 7,8 centimeter lang og 2,3 centimeter bred (bakerst). «Kjakene» - sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – smalner fra nakkepartiet mot den nedre delen av bladet. Her er det en U-formet utsparing i godset, og til endene av «beina» på denne U-formen er det påsveiset en cirka 3,8 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Formen kan minne om omrisset av et stilisert fartøy. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Øksehodet er – med unntak av slipefasene – svartlakkert. På høyre side (sett i øksebrukerens perspektiv), like under nakkepartiet, finner vi stempelet «K. KNUDSEN MJØNDALEN» med avbildninger av to medaljer smeden Karl Henrik Knudsen hadde oppnådd for arbeidene sine på utstillinger. Han patenterte denne merkeøksmodellen i 1908. Denne øksa har et 61 centimeter langt og forholdsvis rett skaft (ask eller hickory). Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en trekile og deretter en noe skråstilt jernkile. Disse elementene skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. På venstre side av skaftet, like bak øksehodet, har noen svidd inn et forkortet navn «R. K. See» og merkenummeret «Nr. 255». «R. K. See» refererer antakelig til Reichskommando See, som var de tyske okkupasjonsstyrkenes marineavdeling under 2. verdenskrig. Denne økse ble avlevert til museet som del av et sett med to andre økser (SJF.13971 og SJF.13972), samlet i en beskytter av lær og tre (SJF.13974). Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Øks - brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier - fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er cirka 14,4 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 7,8 centimeter lang og 2,3 centimeter bred (bakerst). «Kjakene» - sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – smalner fra nakkepartiet mot den nedre delen av bladet. Her er det en U-formet utsparing i godset, og til endene av «beina» på denne U-formen er det påsveiset en cirka 3,8 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Formen kan minne om omrisset av et stilisert fartøy. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Øksehodet er – med unntak av slipefasene – svartlakkert. På høyre side (sett i øksebrukerens perspektiv), like under nakkepartiet, finner vi stempelet «K. KNUDSEN MJØNDALEN» med avbildninger av to medaljer smeden Karl Henrik Knudsen hadde oppnådd for arbeidene sine på utstillinger. Han patenterte denne merkeøksmodellen i 1908. Denne øksa har et 61 centimeter langt og forholdsvis rett skaft (ask eller hickory). Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en trekile og deretter en noe skråstilt jernkile. Disse elementene skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. På venstre side av skaftet, like bak øksehodet, har noen svidd inn et forkortet navn «R. K. See» og merkenummeret «Nr. 255». «R. K. See» refererer antakelig til Reichskommando See, som var de tyske okkupasjonsstyrkenes marineavdeling under 2. verdenskrig. Denne økse ble avlevert til museet som del av et sett med to andre økser (SJF.13971 og SJF.13972), samlet i en beskytter av lær og tre (SJF.13974). Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Øks - brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier - fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er cirka 14,4 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 7,8 centimeter lang og 2,3 centimeter bred (bakerst). «Kjakene» - sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – smalner fra nakkepartiet mot den nedre delen av bladet. Her er det en U-formet utsparing i godset, og til endene av «beina» på denne U-formen er det påsveiset en cirka 3,8 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Formen kan minne om omrisset av et stilisert fartøy. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Øksehodet er – med unntak av slipefasene – svartlakkert. På høyre side (sett i øksebrukerens perspektiv), like under nakkepartiet, finner vi stempelet «K. KNUDSEN MJØNDALEN» med avbildninger av to medaljer smeden Karl Henrik Knudsen hadde oppnådd for arbeidene sine på utstillinger. Han patenterte denne merkeøksmodellen i 1908. Denne øksa har et 61 centimeter langt og forholdsvis rett skaft (ask eller hickory). Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en trekile og deretter en noe skråstilt jernkile. Disse elementene skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. På venstre side av skaftet, like bak øksehodet, har noen svidd inn et forkortet navn «R. K. See» og merkenummeret «Nr. 255». «R. K. See» refererer antakelig til Reichskommando See, som var de tyske okkupasjonsstyrkenes marineavdeling under 2. verdenskrig. Denne økse ble avlevert til museet som del av et sett med to andre økser (SJF.13971 og SJF.13972), samlet i en beskytter av lær og tre (SJF.13974). Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Øks - brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier - fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er cirka 14,4 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 7,8 centimeter lang og 2,3 centimeter bred (bakerst). «Kjakene» - sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – smalner fra nakkepartiet mot den nedre delen av bladet. Her er det en U-formet utsparing i godset, og til endene av «beina» på denne U-formen er det påsveiset en cirka 3,8 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Formen kan minne om omrisset av et stilisert fartøy. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Øksehodet er – med unntak av slipefasene – svartlakkert. På høyre side (sett i øksebrukerens perspektiv), like under nakkepartiet, finner vi stempelet «K. KNUDSEN MJØNDALEN» med avbildninger av to medaljer smeden Karl Henrik Knudsen hadde oppnådd for arbeidene sine på utstillinger. Han patenterte denne merkeøksmodellen i 1908. Denne øksa har et 61 centimeter langt og forholdsvis rett skaft (ask eller hickory). Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en trekile og deretter en noe skråstilt jernkile. Disse elementene skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. På venstre side av skaftet, like bak øksehodet, har noen svidd inn et forkortet navn «R. K. See» og merkenummeret «Nr. 255». «R. K. See» refererer antakelig til Reichskommando See, som var de tyske okkupasjonsstyrkenes marineavdeling under 2. verdenskrig. Denne økse ble avlevert til museet som del av et sett med to andre økser (SJF.13971 og SJF.13972), samlet i en beskytter av lær og tre (SJF.13974). Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Øks - brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier - fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er cirka 14,4 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 7,8 centimeter lang og 2,3 centimeter bred (bakerst). «Kjakene» - sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – smalner fra nakkepartiet mot den nedre delen av bladet. Her er det en U-formet utsparing i godset, og til endene av «beina» på denne U-formen er det påsveiset en cirka 3,8 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Formen kan minne om omrisset av et stilisert fartøy. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Øksehodet er – med unntak av slipefasene – svartlakkert. På høyre side (sett i øksebrukerens perspektiv), like under nakkepartiet, finner vi stempelet «K. KNUDSEN MJØNDALEN» med avbildninger av to medaljer smeden Karl Henrik Knudsen hadde oppnådd for arbeidene sine på utstillinger. Han patenterte denne merkeøksmodellen i 1908. Denne øksa har et 61 centimeter langt og forholdsvis rett skaft (ask eller hickory). Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en trekile og deretter en noe skråstilt jernkile. Disse elementene skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. På venstre side av skaftet, like bak øksehodet, har noen svidd inn et forkortet navn «R. K. See» og merkenummeret «Nr. 255». «R. K. See» refererer antakelig til Reichskommando See, som var de tyske okkupasjonsstyrkenes marineavdeling under 2. verdenskrig. Denne økse ble avlevert til museet som del av et sett med to andre økser (SJF.13971 og SJF.13972), samlet i en beskytter av lær og tre (SJF.13974). Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Øks - brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier - fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er cirka 14,4 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 7,8 centimeter lang og 2,3 centimeter bred (bakerst). «Kjakene» - sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – smalner fra nakkepartiet mot den nedre delen av bladet. Her er det en U-formet utsparing i godset, og til endene av «beina» på denne U-formen er det påsveiset en cirka 3,8 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Formen kan minne om omrisset av et stilisert fartøy. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Øksehodet er – med unntak av slipefasene – svartlakkert. På høyre side (sett i øksebrukerens perspektiv), like under nakkepartiet, finner vi stempelet «K. KNUDSEN MJØNDALEN» med avbildninger av to medaljer smeden Karl Henrik Knudsen hadde oppnådd for arbeidene sine på utstillinger. Han patenterte denne merkeøksmodellen i 1908. Denne øksa har et 61 centimeter langt og forholdsvis rett skaft (ask eller hickory). Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en trekile og deretter en noe skråstilt jernkile. Disse elementene skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. På venstre side av skaftet, like bak øksehodet, har noen svidd inn et forkortet navn «R. K. See» og merkenummeret «Nr. 255». «R. K. See» refererer antakelig til Reichskommando See, som var de tyske okkupasjonsstyrkenes marineavdeling under 2. verdenskrig. Denne økse ble avlevert til museet som del av et sett med to andre økser (SJF.13971 og SJF.13972), samlet i en beskytter av lær og tre (SJF.13974). Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Øks - brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier - fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er cirka 14,4 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 7,8 centimeter lang og 2,3 centimeter bred (bakerst). «Kjakene» - sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – smalner fra nakkepartiet mot den nedre delen av bladet. Her er det en U-formet utsparing i godset, og til endene av «beina» på denne U-formen er det påsveiset en cirka 3,8 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Formen kan minne om omrisset av et stilisert fartøy. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Øksehodet er – med unntak av slipefasene – svartlakkert. På høyre side (sett i øksebrukerens perspektiv), like under nakkepartiet, finner vi stempelet «K. KNUDSEN MJØNDALEN» med avbildninger av to medaljer smeden Karl Henrik Knudsen hadde oppnådd for arbeidene sine på utstillinger. Han patenterte denne merkeøksmodellen i 1908. Denne øksa har et 61 centimeter langt og forholdsvis rett skaft (ask eller hickory). Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en trekile og deretter en noe skråstilt jernkile. Disse elementene skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. På venstre side av skaftet, like bak øksehodet, har noen svidd inn et forkortet navn «R. K. See» og merkenummeret «Nr. 255». «R. K. See» refererer antakelig til Reichskommando See, som var de tyske okkupasjonsstyrkenes marineavdeling under 2. verdenskrig. Denne økse ble avlevert til museet som del av et sett med to andre økser (SJF.13971 og SJF.13972), samlet i en beskytter av lær og tre (SJF.13974). Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Øks - brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier - fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er cirka 14,4 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 7,8 centimeter lang og 2,3 centimeter bred (bakerst). «Kjakene» - sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – smalner fra nakkepartiet mot den nedre delen av bladet. Her er det en U-formet utsparing i godset, og til endene av «beina» på denne U-formen er det påsveiset en cirka 3,8 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Formen kan minne om omrisset av et stilisert fartøy. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Øksehodet er – med unntak av slipefasene – svartlakkert. På høyre side (sett i øksebrukerens perspektiv), like under nakkepartiet, finner vi stempelet «K. KNUDSEN MJØNDALEN» med avbildninger av to medaljer smeden Karl Henrik Knudsen hadde oppnådd for arbeidene sine på utstillinger. Han patenterte denne merkeøksmodellen i 1908. Denne øksa har et 61 centimeter langt og forholdsvis rett skaft (ask eller hickory). Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en trekile og deretter en noe skråstilt jernkile. Disse elementene skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. På venstre side av skaftet, like bak øksehodet, har noen svidd inn et forkortet navn «R. K. See» og merkenummeret «Nr. 255». «R. K. See» refererer antakelig til Reichskommando See, som var de tyske okkupasjonsstyrkenes marineavdeling under 2. verdenskrig. Denne økse ble avlevert til museet som del av et sett med to andre økser (SJF.13971 og SJF.13972), samlet i en beskytter av lær og tre (SJF.13974). Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Øks - brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier - fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er cirka 14,4 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 7,8 centimeter lang og 2,3 centimeter bred (bakerst). «Kjakene» - sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – smalner fra nakkepartiet mot den nedre delen av bladet. Her er det en U-formet utsparing i godset, og til endene av «beina» på denne U-formen er det påsveiset en cirka 3,8 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Formen kan minne om omrisset av et stilisert fartøy. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Øksehodet er – med unntak av slipefasene – svartlakkert. På høyre side (sett i øksebrukerens perspektiv), like under nakkepartiet, finner vi stempelet «K. KNUDSEN MJØNDALEN» med avbildninger av to medaljer smeden Karl Henrik Knudsen hadde oppnådd for arbeidene sine på utstillinger. Han patenterte denne merkeøksmodellen i 1908. Denne øksa har et 61 centimeter langt og forholdsvis rett skaft (ask eller hickory). Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en trekile og deretter en noe skråstilt jernkile. Disse elementene skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. På venstre side av skaftet, like bak øksehodet, har noen svidd inn et forkortet navn «R. K. See» og merkenummeret «Nr. 255». «R. K. See» refererer antakelig til Reichskommando See, som var de tyske okkupasjonsstyrkenes marineavdeling under 2. verdenskrig. Denne økse ble avlevert til museet som del av et sett med to andre økser (SJF.13971 og SJF.13972), samlet i en beskytter av lær og tre (SJF.13974). Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Øks - brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier - fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er cirka 14,4 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 7,8 centimeter lang og 2,3 centimeter bred (bakerst). «Kjakene» - sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – smalner fra nakkepartiet mot den nedre delen av bladet. Her er det en U-formet utsparing i godset, og til endene av «beina» på denne U-formen er det påsveiset en cirka 3,8 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Formen kan minne om omrisset av et stilisert fartøy. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Øksehodet er – med unntak av slipefasene – svartlakkert. På høyre side (sett i øksebrukerens perspektiv), like under nakkepartiet, finner vi stempelet «K. KNUDSEN MJØNDALEN» med avbildninger av to medaljer smeden Karl Henrik Knudsen hadde oppnådd for arbeidene sine på utstillinger. Han patenterte denne merkeøksmodellen i 1908. Denne øksa har et 61 centimeter langt og forholdsvis rett skaft (ask eller hickory). Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en trekile og deretter en noe skråstilt jernkile. Disse elementene skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. På venstre side av skaftet, like bak øksehodet, har noen svidd inn et forkortet navn «R. K. See» og merkenummeret «Nr. 255». «R. K. See» refererer antakelig til Reichskommando See, som var de tyske okkupasjonsstyrkenes marineavdeling under 2. verdenskrig. Denne økse ble avlevert til museet som del av et sett med to andre økser (SJF.13971 og SJF.13972), samlet i en beskytter av lær og tre (SJF.13974). Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Øks - brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier - fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er cirka 14,4 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 7,8 centimeter lang og 2,3 centimeter bred (bakerst). «Kjakene» - sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – smalner fra nakkepartiet mot den nedre delen av bladet. Her er det en U-formet utsparing i godset, og til endene av «beina» på denne U-formen er det påsveiset en cirka 3,8 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Formen kan minne om omrisset av et stilisert fartøy. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Øksehodet er – med unntak av slipefasene – svartlakkert. På høyre side (sett i øksebrukerens perspektiv), like under nakkepartiet, finner vi stempelet «K. KNUDSEN MJØNDALEN» med avbildninger av to medaljer smeden Karl Henrik Knudsen hadde oppnådd for arbeidene sine på utstillinger. Han patenterte denne merkeøksmodellen i 1908. Denne øksa har et 61 centimeter langt og forholdsvis rett skaft (ask eller hickory). Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en trekile og deretter en noe skråstilt jernkile. Disse elementene skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. På venstre side av skaftet, like bak øksehodet, har noen svidd inn et forkortet navn «R. K. See» og merkenummeret «Nr. 255». «R. K. See» refererer antakelig til Reichskommando See, som var de tyske okkupasjonsstyrkenes marineavdeling under 2. verdenskrig. Denne økse ble avlevert til museet som del av et sett med to andre økser (SJF.13971 og SJF.13972), samlet i en beskytter av lær og tre (SJF.13974). Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo