1
12
100
Øks – brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier – fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er cirka 15,5 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 6,4 centimeter lang og om lag 2,2 centimeter bred. «Kjakene» – sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – er forholdsvis rette. På den nedre delen av øksebladet er det en U-formet utsparing, og til endestavene (Knudsen-smedene kalte dem «stabler») er det påsveiset en cirka 4 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Eggprofilen er formet som omrisset av et stilisert damplokomotiv. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Den øvre delen av øksehodet er lakkert med rød lakk. På venstre side av dette øksebladet (sett i øksebrukerens perspektiv) finner vi smedstempelet «K. KNUDSEN PATENT». Smeden Karl Henrik Knudsen (1870-1956) tok patent på denne typen merkeøkser i 1908. Øksa har et 61 centimeter langt og forholdsvis rett treskaft (sannsynligvis ask eller hickory) som er overflatebehandlet med rasp. Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en jernkile som skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. Ifølge «Merkekart 1953 for Glommen» (gjengitt i Julius Nygaards skogalmanakk for 1954) ble dette merket brukt av Norges Statsbaner (jfr. merke nr. 35). På merkekartet fra 1920 er det samme merket knyttet til firmaet Melsom & Holth. Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Øks – brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier – fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er cirka 15,5 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 6,4 centimeter lang og om lag 2,2 centimeter bred. «Kjakene» – sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – er forholdsvis rette. På den nedre delen av øksebladet er det en U-formet utsparing, og til endestavene (Knudsen-smedene kalte dem «stabler») er det påsveiset en cirka 4 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Eggprofilen er formet som omrisset av et stilisert damplokomotiv. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Den øvre delen av øksehodet er lakkert med rød lakk. På venstre side av dette øksebladet (sett i øksebrukerens perspektiv) finner vi smedstempelet «K. KNUDSEN PATENT». Smeden Karl Henrik Knudsen (1870-1956) tok patent på denne typen merkeøkser i 1908. Øksa har et 61 centimeter langt og forholdsvis rett treskaft (sannsynligvis ask eller hickory) som er overflatebehandlet med rasp. Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en jernkile som skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. Ifølge «Merkekart 1953 for Glommen» (gjengitt i Julius Nygaards skogalmanakk for 1954) ble dette merket brukt av Norges Statsbaner (jfr. merke nr. 35). På merkekartet fra 1920 er det samme merket knyttet til firmaet Melsom & Holth. Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Øks – brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier – fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er cirka 15,5 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 6,4 centimeter lang og om lag 2,2 centimeter bred. «Kjakene» – sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – er forholdsvis rette. På den nedre delen av øksebladet er det en U-formet utsparing, og til endestavene (Knudsen-smedene kalte dem «stabler») er det påsveiset en cirka 4 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Eggprofilen er formet som omrisset av et stilisert damplokomotiv. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Den øvre delen av øksehodet er lakkert med rød lakk. På venstre side av dette øksebladet (sett i øksebrukerens perspektiv) finner vi smedstempelet «K. KNUDSEN PATENT». Smeden Karl Henrik Knudsen (1870-1956) tok patent på denne typen merkeøkser i 1908. Øksa har et 61 centimeter langt og forholdsvis rett treskaft (sannsynligvis ask eller hickory) som er overflatebehandlet med rasp. Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en jernkile som skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. Ifølge «Merkekart 1953 for Glommen» (gjengitt i Julius Nygaards skogalmanakk for 1954) ble dette merket brukt av Norges Statsbaner (jfr. merke nr. 35). På merkekartet fra 1920 er det samme merket knyttet til firmaet Melsom & Holth. Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Øks – brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier – fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er cirka 15,5 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 6,4 centimeter lang og om lag 2,2 centimeter bred. «Kjakene» – sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – er forholdsvis rette. På den nedre delen av øksebladet er det en U-formet utsparing, og til endestavene (Knudsen-smedene kalte dem «stabler») er det påsveiset en cirka 4 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Eggprofilen er formet som omrisset av et stilisert damplokomotiv. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Den øvre delen av øksehodet er lakkert med rød lakk. På venstre side av dette øksebladet (sett i øksebrukerens perspektiv) finner vi smedstempelet «K. KNUDSEN PATENT». Smeden Karl Henrik Knudsen (1870-1956) tok patent på denne typen merkeøkser i 1908. Øksa har et 61 centimeter langt og forholdsvis rett treskaft (sannsynligvis ask eller hickory) som er overflatebehandlet med rasp. Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en jernkile som skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. Ifølge «Merkekart 1953 for Glommen» (gjengitt i Julius Nygaards skogalmanakk for 1954) ble dette merket brukt av Norges Statsbaner (jfr. merke nr. 35). På merkekartet fra 1920 er det samme merket knyttet til firmaet Melsom & Holth. Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Øks – brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier – fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er cirka 15,5 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 6,4 centimeter lang og om lag 2,2 centimeter bred. «Kjakene» – sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – er forholdsvis rette. På den nedre delen av øksebladet er det en U-formet utsparing, og til endestavene (Knudsen-smedene kalte dem «stabler») er det påsveiset en cirka 4 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Eggprofilen er formet som omrisset av et stilisert damplokomotiv. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Den øvre delen av øksehodet er lakkert med rød lakk. På venstre side av dette øksebladet (sett i øksebrukerens perspektiv) finner vi smedstempelet «K. KNUDSEN PATENT». Smeden Karl Henrik Knudsen (1870-1956) tok patent på denne typen merkeøkser i 1908. Øksa har et 61 centimeter langt og forholdsvis rett treskaft (sannsynligvis ask eller hickory) som er overflatebehandlet med rasp. Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en jernkile som skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. Ifølge «Merkekart 1953 for Glommen» (gjengitt i Julius Nygaards skogalmanakk for 1954) ble dette merket brukt av Norges Statsbaner (jfr. merke nr. 35). På merkekartet fra 1920 er det samme merket knyttet til firmaet Melsom & Holth. Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Øks – brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier – fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er cirka 15,5 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 6,4 centimeter lang og om lag 2,2 centimeter bred. «Kjakene» – sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – er forholdsvis rette. På den nedre delen av øksebladet er det en U-formet utsparing, og til endestavene (Knudsen-smedene kalte dem «stabler») er det påsveiset en cirka 4 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Eggprofilen er formet som omrisset av et stilisert damplokomotiv. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Den øvre delen av øksehodet er lakkert med rød lakk. På venstre side av dette øksebladet (sett i øksebrukerens perspektiv) finner vi smedstempelet «K. KNUDSEN PATENT». Smeden Karl Henrik Knudsen (1870-1956) tok patent på denne typen merkeøkser i 1908. Øksa har et 61 centimeter langt og forholdsvis rett treskaft (sannsynligvis ask eller hickory) som er overflatebehandlet med rasp. Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en jernkile som skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. Ifølge «Merkekart 1953 for Glommen» (gjengitt i Julius Nygaards skogalmanakk for 1954) ble dette merket brukt av Norges Statsbaner (jfr. merke nr. 35). På merkekartet fra 1920 er det samme merket knyttet til firmaet Melsom & Holth. Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Øks – brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier – fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er cirka 15,5 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 6,4 centimeter lang og om lag 2,2 centimeter bred. «Kjakene» – sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – er forholdsvis rette. På den nedre delen av øksebladet er det en U-formet utsparing, og til endestavene (Knudsen-smedene kalte dem «stabler») er det påsveiset en cirka 4 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Eggprofilen er formet som omrisset av et stilisert damplokomotiv. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Den øvre delen av øksehodet er lakkert med rød lakk. På venstre side av dette øksebladet (sett i øksebrukerens perspektiv) finner vi smedstempelet «K. KNUDSEN PATENT». Smeden Karl Henrik Knudsen (1870-1956) tok patent på denne typen merkeøkser i 1908. Øksa har et 61 centimeter langt og forholdsvis rett treskaft (sannsynligvis ask eller hickory) som er overflatebehandlet med rasp. Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en jernkile som skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. Ifølge «Merkekart 1953 for Glommen» (gjengitt i Julius Nygaards skogalmanakk for 1954) ble dette merket brukt av Norges Statsbaner (jfr. merke nr. 35). På merkekartet fra 1920 er det samme merket knyttet til firmaet Melsom & Holth. Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Øks – brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier – fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er cirka 15,5 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 6,4 centimeter lang og om lag 2,2 centimeter bred. «Kjakene» – sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – er forholdsvis rette. På den nedre delen av øksebladet er det en U-formet utsparing, og til endestavene (Knudsen-smedene kalte dem «stabler») er det påsveiset en cirka 4 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Eggprofilen er formet som omrisset av et stilisert damplokomotiv. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Den øvre delen av øksehodet er lakkert med rød lakk. På venstre side av dette øksebladet (sett i øksebrukerens perspektiv) finner vi smedstempelet «K. KNUDSEN PATENT». Smeden Karl Henrik Knudsen (1870-1956) tok patent på denne typen merkeøkser i 1908. Øksa har et 61 centimeter langt og forholdsvis rett treskaft (sannsynligvis ask eller hickory) som er overflatebehandlet med rasp. Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en jernkile som skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. Ifølge «Merkekart 1953 for Glommen» (gjengitt i Julius Nygaards skogalmanakk for 1954) ble dette merket brukt av Norges Statsbaner (jfr. merke nr. 35). På merkekartet fra 1920 er det samme merket knyttet til firmaet Melsom & Holth. Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Øks – brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier – fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er cirka 15,5 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 6,4 centimeter lang og om lag 2,2 centimeter bred. «Kjakene» – sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – er forholdsvis rette. På den nedre delen av øksebladet er det en U-formet utsparing, og til endestavene (Knudsen-smedene kalte dem «stabler») er det påsveiset en cirka 4 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Eggprofilen er formet som omrisset av et stilisert damplokomotiv. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Den øvre delen av øksehodet er lakkert med rød lakk. På venstre side av dette øksebladet (sett i øksebrukerens perspektiv) finner vi smedstempelet «K. KNUDSEN PATENT». Smeden Karl Henrik Knudsen (1870-1956) tok patent på denne typen merkeøkser i 1908. Øksa har et 61 centimeter langt og forholdsvis rett treskaft (sannsynligvis ask eller hickory) som er overflatebehandlet med rasp. Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en jernkile som skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. Ifølge «Merkekart 1953 for Glommen» (gjengitt i Julius Nygaards skogalmanakk for 1954) ble dette merket brukt av Norges Statsbaner (jfr. merke nr. 35). På merkekartet fra 1920 er det samme merket knyttet til firmaet Melsom & Holth. Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Øks – brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier – fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er cirka 15,5 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 6,4 centimeter lang og om lag 2,2 centimeter bred. «Kjakene» – sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – er forholdsvis rette. På den nedre delen av øksebladet er det en U-formet utsparing, og til endestavene (Knudsen-smedene kalte dem «stabler») er det påsveiset en cirka 4 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Eggprofilen er formet som omrisset av et stilisert damplokomotiv. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Den øvre delen av øksehodet er lakkert med rød lakk. På venstre side av dette øksebladet (sett i øksebrukerens perspektiv) finner vi smedstempelet «K. KNUDSEN PATENT». Smeden Karl Henrik Knudsen (1870-1956) tok patent på denne typen merkeøkser i 1908. Øksa har et 61 centimeter langt og forholdsvis rett treskaft (sannsynligvis ask eller hickory) som er overflatebehandlet med rasp. Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en jernkile som skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. Ifølge «Merkekart 1953 for Glommen» (gjengitt i Julius Nygaards skogalmanakk for 1954) ble dette merket brukt av Norges Statsbaner (jfr. merke nr. 35). På merkekartet fra 1920 er det samme merket knyttet til firmaet Melsom & Holth. Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Øks – brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier – fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er cirka 15,5 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 6,4 centimeter lang og om lag 2,2 centimeter bred. «Kjakene» – sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – er forholdsvis rette. På den nedre delen av øksebladet er det en U-formet utsparing, og til endestavene (Knudsen-smedene kalte dem «stabler») er det påsveiset en cirka 4 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Eggprofilen er formet som omrisset av et stilisert damplokomotiv. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Den øvre delen av øksehodet er lakkert med rød lakk. På venstre side av dette øksebladet (sett i øksebrukerens perspektiv) finner vi smedstempelet «K. KNUDSEN PATENT». Smeden Karl Henrik Knudsen (1870-1956) tok patent på denne typen merkeøkser i 1908. Øksa har et 61 centimeter langt og forholdsvis rett treskaft (sannsynligvis ask eller hickory) som er overflatebehandlet med rasp. Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en jernkile som skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. Ifølge «Merkekart 1953 for Glommen» (gjengitt i Julius Nygaards skogalmanakk for 1954) ble dette merket brukt av Norges Statsbaner (jfr. merke nr. 35). På merkekartet fra 1920 er det samme merket knyttet til firmaet Melsom & Holth. Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Øks – brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier – fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked. Øksehodet (den smidde delen) er cirka 15,5 centimeter høyt fra eggpartiet til nakken. Nakkedelen er 6,4 centimeter lang og om lag 2,2 centimeter bred. «Kjakene» – sideveggene rundt «øyet» (skafthullet) – er forholdsvis rette. På den nedre delen av øksebladet er det en U-formet utsparing, og til endestavene (Knudsen-smedene kalte dem «stabler») er det påsveiset en cirka 4 centimeter høy fasslipt, profilegget «sko». Eggprofilen er formet som omrisset av et stilisert damplokomotiv. Dette symbolet ble altså slått inn i yteveden på fløtingstømmeret, som tegn på hvem som eide stokkene. Den øvre delen av øksehodet er lakkert med rød lakk. På venstre side av dette øksebladet (sett i øksebrukerens perspektiv) finner vi smedstempelet «K. KNUDSEN PATENT». Smeden Karl Henrik Knudsen (1870-1956) tok patent på denne typen merkeøkser i 1908. Øksa har et 61 centimeter langt og forholdsvis rett treskaft (sannsynligvis ask eller hickory) som er overflatebehandlet med rasp. Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden, og mer rundovalt bakerst. Den fremre enden av skaftet er kilet med en jernkile som skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. Ifølge «Merkekart 1953 for Glommen» (gjengitt i Julius Nygaards skogalmanakk for 1954) ble dette merket brukt av Norges Statsbaner (jfr. merke nr. 35). På merkekartet fra 1920 er det samme merket knyttet til firmaet Melsom & Holth. Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo