Tollekniv med slire. Knivstelllet (kniv i slire) er 21,8 centimeter langt. Målt hver for seg har kniven en lengde på 19,1 og slira 15,1 centimeter. Redskapet veier 118 gram, kniven alene 69 gram. Bladet er utført i stål, skaftet og slira av et gulkvitt beinmateriale, antakelig hvalrosstann, med beslag av nysølv. Bladet er 8...
Tollekniv med slire. Knivstelllet (kniv i slire) er 21,8 centimeter langt. Målt hver for seg har kniven en lengde på 19,1 og slira 15,1 centimeter. Redskapet veier 118 gram, kniven alene 69 gram. Bladet er utført i stål, skaftet og slira av et gulkvitt beinmateriale, antakelig hvalrosstann, med beslag av nysølv. Bladet er 8,8 centimeter langt og 1,5 centimeter bredt ved brystningen. Tykkelsen er 3 millimeter. Bladryggen er avfaset fra knivspissen bakover mot brystningspunktet. Bladet har en tange som er ført gjennom den sentrale delen av skaftet og enden av tangen er stuket mot en dreid, profilert skaftknopp. Bladet har ikke noe smedstempel, en det minner om de bladene Bjølsethkarene (Anton Berntsen og Alf Antonsen) fra Malungen i Romedal allmenning smidde for Vestby.
Skaftet ser ut til å være lagd av glattpolert hvalrosstann. Det er rett, har ovalt tverrsnitt (2,0 X 1,4 centimeter på midten) og en noe konveks form (i lengderetningen). Den midtre delen av skaftet er prydet med et intasrisaarbeid, to blomsterstengler som slynger seg om hverandre, i nysølv. Den andre skaftsida er glattpolert, uten spesielle dekorelementer. I begge ytterendene av skaftet er det elegant utformete skaftholker av nysølv. Den øvre av disse er 2,5 centimeter lang og har et felt med presist utført gravert drakeornamentikk mot skravert bakgrunn på den sida som vender fram når kniven sitter i slira. Den fremre skaftholken er ogsp 2,5 centimeter lang, men har ingen gravyr. Også slira er utført av hvalrosstann, omsluttet av nysølvbeslag som består av dopsko, munningsholk, sideskinner og midtbånd. Både hvalrosstannskinna på forsida av slira og nysølvbeslagene er rikt dekorerte. For hvalrosstannkomponentens vedkommende er det snakk om to dekorfelt – ett mellom munningsholken og slirebåndet, og ett mellom slirebåndet og doppskoen. På det øverste av disse finner vi en løvefigur, stående på bakbeina med ei hevet øks i framlabbene og krone på hodet. Inspirasjonen er åpenbart «riksløven» - nasjonalsymbolet som ble brukt på mynter og som segl på mange offisielle dokumenter. I det nedre feltet (mellom dopskoen og slirebåndet) finner vi – som på den ene sida av skaftet – to blomsterfigurer som slynger seg i hverandre. Stilpreget er tydelig det samme, men formen er ikke lik, så håndverkeren har åpenbart vært lagt vekt på å unngå å kopiere seg sjøl. Forsidene på dopskoen og munningsholken har begge gravert akantusdekor, på munningsholken mot en skravert bakgrunn som gjenkjennes fra den øvre skaftholken. Dopskoen har i tillegg en dreid, profilert knopp i den nedre enden. Baksidene av dopskoen og munningsholken er glatte, uten dekor. Det samme gjelder hvlarosstannstykket på baksida av slira. På baksida av munningsholken er det påsatt ei hempe for beltestropp, formet som en halvoval. Beltestroppen er snaut 7 centimeter lang og har ei spalte som kunne festes til en knapp i bukselinninga.
Denne kniven er sannsynligvis lagd av Ole Jacobsen Vestby (1875-1955) fra Nord-Odal i Hedmark. Han var sønn av husmannsfolka Jacob Pedersen og Marthe Johannesdatter på bruket Vestby på Trautskogen. Det var trange kår i dette miljøet. Foreldrene hadde ni barn. To av de eldste reiste til Amerika i 1887, og seinere emigrerte sju av søsknene og foreldrene også. At Ole Jacobsen ble i Norge og Nord-Odal kan ha hatt sammenheng med at han etter konfirmasjonen ble engasjert som postbud i bygda, og dermed hadde et levebrød. Han giftet seg i 1898 med Bertha Amundsdatter Trautkjølen (1883-1951), og de fikk fire barn sammen. De bodde på flere steder, men fikk etter hvert en parsell av garden Røne, som ble stykket opp til bureisingsbruk. Bruket fikk navnet Vestlund. Her brøt Ole Jacobsen Vestby jord, samtidig som han arbeidet som landpostbud, produserte kniver og tok andre oppdrag som gav kontante inntekter. Han hadde blant annet vinterarbeid i skogene, i Østerdalen, men også i Stange almenning og i Nord-Odal kommuneskoger. Ole Jacobsen Vestby hadde et uvanlig håndlag – han lagde kniver og ski, snekret møbler, bygde hus, fletter korger og lagde hermetikkbokser av fortinnet blikk som ble brukt til konsevering av kjøttvarer. Det er særlig som knivmaker han huskes. I dette faget var han en av de aller ypperste. Dette fikk han også anerkjennelse for – både da han en gang mellom 1907 og 1910 høstet lovord for en kniv han gav til kong Haakon VII, og da han i 1914 leverte ti tollekniver i et lite skap som ble utstilt under den nasjonale jubileumsutstillingen på Frogner i 1914. Vestby-knivene ble utstilt i «husflidsavdelingen», som skulle vise hvilket nivå norske aktører hadde på dette feltet. Fem knivmakere fra Hedmark deltok, to av dem oppnådde «hederlig omtale», og Ole Jacobsen Vestby ble hedret med sølvmedalje. Det fortelles også at han ville ha fått gullmedalje om han hadde brukt et sjølsmidde blader, men det gjorde han ikke. På denne tida brukte han blader som var smidd av Anton Berntsen Bjølseth (1855-1931) på Malungen i Romedal. Som knivmaker var Ole Jacobsen Vestby sjøllært. Det antas at kniver fra Børre Olsen Hermanrud (1855-1928) kan ha vært forbilder for Ole Jacobsen Vestbys arbeider. Verkstedet og redskapssortimentet hans var enkelt. Det besto av hånddrill, baufil, filer, platesaks, rasper og filer, noen graverjern og dor, lester og litt loddeutstyr. Ikke desto mindre ble knivene, som nevnte ualminnelig fine, noe som også skal ha bidratt til at Ole Jacobsen Vestby en periode hadde et stipend for å arbeide hos gullsmed Tostrup i Kristiania, der han fikk videreutviklet graveringsferdighetene sine. Han arbeidet i ulike materialer. Norsk Skogbruksmuseum greide i 1988 å få lånt 32 Vestby-kniver som ble registrert og stilt ut i en temporærutstilling på museet. Blant disse var det skaft og slirer av ibenholt, hvalrosstann eller elfenbein, valbjørk, bøffelhorn og elghorn. Det viste seg også at Vestby hadde lagd kniver i tre prisklasser: De billigste hadde lærslirer, mellomklassen hadde nysølvbeslag og de dyreste hadde sølvbeslag. Ellers viste det seg å være mange fellestrekk, både med hensyn til størrelse, form og dekor. Vestby-knivene later til å ha dekorelementer som blomster, drager, kongekroner, riksløver og bokstaver eller tall med gotisk preg. Dekoren er utført i dragestil, i den seinere delen av produksjonen hans med islett av jugendstil. Drakestilen oppsto som arkitektur- og gullsmedstil i Norge på andre halvdel av 1800-tallet, og stilarten hadde sin siste store gullalder i åra omkring den store nasjonale begivenheten unionsoppløsningen i 1905 ble. Ole Jacobsen Vestby fortsatte å arbeide i denne stilen så lenge han var aktiv knivmaker. Ole Jacobsen Vestby bodde i en region der det var langt mellom knivmakerne, men han ble en av de fremste. Det ser likevel ikke ut til at han ble forbilde for så mange andre knivmakere. Dette hadde kanskje sammenheng med at han levde og virket litt isolert fra andre knivmakermiljøer, kanskje også med at den stilen han dyrket etter hvert ble fortrengt av andre idealer, og sist, men ikke minst, at det å lykkes med å etterlikne Ole Jacobsen Vestbys knivmaking krever helt spesielle håndverksmessige ferdigheter. De to knivmakerne som har levert kniver som stilmessig sett likner mest på Ole Jacobsen Vestbys arbeider er sønnen Birger Vestby (f. 1902), også bosatt i Nord-Odal, og Knut Mastad (f. 1933) fra Disenå i Sør-Odal.
Denne kniven skal ha kommet inn i familien Disen som en dåpsgave til Peder Disen (1898-1977), som var sønn av Otto Olsen og Marte Pedersdatter Disen på eiendommen Søndre Nust i Sør-Odal. Giveren forteller at det skal ha vært en slektskapsforbindelse mellom dåpsbarnets mor og kona til knivmakeren Ole Jacobsen Vestby (1875-1954),Bertha Amundsdatter f. Trautkjølen (1883-1951). Etter at Peder Disen døde var det giverens far, Arne Disen (1906-1997) som overtok kniven, før giveren arvet den i 1997. I 2019 bestemte han seg for at det var riktigst at kniven ble overlatt til Norsk skogmuseum og innlemmet i knivutstillingen der.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».