1
5
100
Buesag, bogesag, med trebue og blad valset stål. Sagbladet har såkalt rettstilte rivtenner der sagtennene er er jevnt fordelt langs tannlinja. Tanndelingen, avstanden mellom tannspissene, er cirka 7 millimeter. Rivtanning vil si at hver tann utfører samtlige arbeidsoppgaver: skjærer, river løs og fører bort sagspon. Sagtennene er vigget, bøyd vekselsvis til hver side, slik at bladet ikke setter seg fast i sagskåret. (se s. 12,13 i Håndbok for huggere, 1953). Bladet har en tykkelse på cirka 1 millimeter og en bredde på om lag 4,7 centimeter (målt på midten). Trebuen, bogen, er sannsynligvis laget av greina fra ei gran. Buen, bogen, er overflatebehandlet med det som for registrator ser ut til å være en brun beis eller lakk. I det ene endestykket på buen, bogen, er det skåret ut et cirka 8 centimeter langsgående spor for innfesting av sagbladet. Det er også skåret ut et tverrgående hakk i endestykket. Her er det slått inn en spiker som låser bladet til buen. I det andre endestykket er det skåret tre tverrgående hakk. I sagbladet er det festet en smidd jernring. Jernringen omslutter endestykket. Ved å flytte jernringen mellom de tre tverrgående hakkene i endestykket, kan brukeren av saga variere sagbladets stramming. Jernringen løsnes og festes til bladet med en liten sporskrue.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Buesag, bogesag, med trebue og blad valset stål. Sagbladet har såkalt rettstilte rivtenner der sagtennene er er jevnt fordelt langs tannlinja. Tanndelingen, avstanden mellom tannspissene, er cirka 7 millimeter. Rivtanning vil si at hver tann utfører samtlige arbeidsoppgaver: skjærer, river løs og fører bort sagspon. Sagtennene er vigget, bøyd vekselsvis til hver side, slik at bladet ikke setter seg fast i sagskåret. (se s. 12,13 i Håndbok for huggere, 1953). Bladet har en tykkelse på cirka 1 millimeter og en bredde på om lag 4,7 centimeter (målt på midten). Trebuen, bogen, er sannsynligvis laget av greina fra ei gran. Buen, bogen, er overflatebehandlet med det som for registrator ser ut til å være en brun beis eller lakk. I det ene endestykket på buen, bogen, er det skåret ut et cirka 8 centimeter langsgående spor for innfesting av sagbladet. Det er også skåret ut et tverrgående hakk i endestykket. Her er det slått inn en spiker som låser bladet til buen. I det andre endestykket er det skåret tre tverrgående hakk. I sagbladet er det festet en smidd jernring. Jernringen omslutter endestykket. Ved å flytte jernringen mellom de tre tverrgående hakkene i endestykket, kan brukeren av saga variere sagbladets stramming. Jernringen løsnes og festes til bladet med en liten sporskrue.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Buesag, bogesag, med trebue og blad valset stål. Sagbladet har såkalt rettstilte rivtenner der sagtennene er er jevnt fordelt langs tannlinja. Tanndelingen, avstanden mellom tannspissene, er cirka 7 millimeter. Rivtanning vil si at hver tann utfører samtlige arbeidsoppgaver: skjærer, river løs og fører bort sagspon. Sagtennene er vigget, bøyd vekselsvis til hver side, slik at bladet ikke setter seg fast i sagskåret. (se s. 12,13 i Håndbok for huggere, 1953). Bladet har en tykkelse på cirka 1 millimeter og en bredde på om lag 4,7 centimeter (målt på midten). Trebuen, bogen, er sannsynligvis laget av greina fra ei gran. Buen, bogen, er overflatebehandlet med det som for registrator ser ut til å være en brun beis eller lakk. I det ene endestykket på buen, bogen, er det skåret ut et cirka 8 centimeter langsgående spor for innfesting av sagbladet. Det er også skåret ut et tverrgående hakk i endestykket. Her er det slått inn en spiker som låser bladet til buen. I det andre endestykket er det skåret tre tverrgående hakk. I sagbladet er det festet en smidd jernring. Jernringen omslutter endestykket. Ved å flytte jernringen mellom de tre tverrgående hakkene i endestykket, kan brukeren av saga variere sagbladets stramming. Jernringen løsnes og festes til bladet med en liten sporskrue.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Buesag, bogesag, med trebue og blad valset stål. Sagbladet har såkalt rettstilte rivtenner der sagtennene er er jevnt fordelt langs tannlinja. Tanndelingen, avstanden mellom tannspissene, er cirka 7 millimeter. Rivtanning vil si at hver tann utfører samtlige arbeidsoppgaver: skjærer, river løs og fører bort sagspon. Sagtennene er vigget, bøyd vekselsvis til hver side, slik at bladet ikke setter seg fast i sagskåret. (se s. 12,13 i Håndbok for huggere, 1953). Bladet har en tykkelse på cirka 1 millimeter og en bredde på om lag 4,7 centimeter (målt på midten). Trebuen, bogen, er sannsynligvis laget av greina fra ei gran. Buen, bogen, er overflatebehandlet med det som for registrator ser ut til å være en brun beis eller lakk. I det ene endestykket på buen, bogen, er det skåret ut et cirka 8 centimeter langsgående spor for innfesting av sagbladet. Det er også skåret ut et tverrgående hakk i endestykket. Her er det slått inn en spiker som låser bladet til buen. I det andre endestykket er det skåret tre tverrgående hakk. I sagbladet er det festet en smidd jernring. Jernringen omslutter endestykket. Ved å flytte jernringen mellom de tre tverrgående hakkene i endestykket, kan brukeren av saga variere sagbladets stramming. Jernringen løsnes og festes til bladet med en liten sporskrue.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Buesag, bogesag, med trebue og blad valset stål. Sagbladet har såkalt rettstilte rivtenner der sagtennene er er jevnt fordelt langs tannlinja. Tanndelingen, avstanden mellom tannspissene, er cirka 7 millimeter. Rivtanning vil si at hver tann utfører samtlige arbeidsoppgaver: skjærer, river løs og fører bort sagspon. Sagtennene er vigget, bøyd vekselsvis til hver side, slik at bladet ikke setter seg fast i sagskåret. (se s. 12,13 i Håndbok for huggere, 1953). Bladet har en tykkelse på cirka 1 millimeter og en bredde på om lag 4,7 centimeter (målt på midten). Trebuen, bogen, er sannsynligvis laget av greina fra ei gran. Buen, bogen, er overflatebehandlet med det som for registrator ser ut til å være en brun beis eller lakk. I det ene endestykket på buen, bogen, er det skåret ut et cirka 8 centimeter langsgående spor for innfesting av sagbladet. Det er også skåret ut et tverrgående hakk i endestykket. Her er det slått inn en spiker som låser bladet til buen. I det andre endestykket er det skåret tre tverrgående hakk. I sagbladet er det festet en smidd jernring. Jernringen omslutter endestykket. Ved å flytte jernringen mellom de tre tverrgående hakkene i endestykket, kan brukeren av saga variere sagbladets stramming. Jernringen løsnes og festes til bladet med en liten sporskrue.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo