aboutEn skibinding med jernører festet til bindingshullet og tåstropp i lær med metallspenne. Bakbinding festet med metallkrok til jernørene. Bakbindingen er i lær med hælklave i metall ytterst og lær innerst. Vristrem i lær med metallspenne. Bindingen har ikke fotstegplate.
På våre eldste ski ble det bare brukt tåstropp av vidje eller lær. Det er også kjent at samer og militære har brukt lærrem rundt hælen i århundrer. Telemarkingene brukte vidje rundt hælen i 1860-årene. Bindinger av spanskrør kom rundt 1890. I 1894 tok Fritz Huitfeldt patent på boltebindingen og jernørebindingen tre år senere, som i 1904 ble påsatt Sigurd Høyer-Ellefsen strammer. I 1920 tok Marius Eriksen patent på regulerbare bindinger. I begynnelsen av 1900-tallet brukte man samme binding til hopp og langrenn. Etter hvert ble både ski og bindinger mer spesialisert. Spesialbindinger for langrenn kom i 1913. Kandahar-bindingen for hopp og alpin kom rundt 1930.
På bindinger med tåjern og bakbinding gjennom bindingshull var det svakeste punktet der bakbindingen var festet. Bakremmen ble bøyd inn i bindingshullet, og det var mye slitasje. Bindingen til O. Branæs kom på markedet i 1910-15, her var bakbindingen separert fra tåremfestet. Dette minsket slitasjen. "Branæs bindingen" ble anbefalt som den beste i fjellet.
Produksjon - Produsert: 1910 - 1915
(Huitfeldt lanserte hælklavebinding av jern i 1913 som ble forbedret i 1915.)
På bindinger med diagonaltrekk er bakbindingen festet på siden av skiene eller går gjennom bindingshullet.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».