Vannvater eller kommuniserende rør er et slags stikningsinstrument, der du ved hjelp av vann kan se når vateret er i plan. Dette er en forløper til nivellerkikkerten. I heftet "Planleggingshistorisk samling", utgitt av SVV Vest-Agder v/Jørgen Ording i oktober 1998 kan en lese følgende om vannvater:
Vannrør ble brukt til linjenivellement. Røret ble satt på en passelig høy stokk. Ingeniøren stod på litt avstand fra instrumentet og siktet over de to vannflatene, som var kommuniserende og følgelig stod i samme høyde, mot et bevegelig siktemerke på nivellerstangen. Stangbæreren flyttet merket inn i siktelinjen etter ingeniørens anvisning og leste av høyden på stangen. Vannrøret var vanligvis malt for ikke å gi generende reflekser. I bruk til etter første verdenskrig for mindre nivellementer. I mangel av kikkert med forstørrelse ble det nokså grov avlesning, unntatt på svært korte sikt, men faren for systematiske feil var liten.
Karsten Hole, (jobbet i vegvesenet i Telemark og Oppland), fra Tønsberg ga vannvateret til NVM i 1994. Han skrev at hans far brukte vannvateret når han i sin tid jobbet i Telemark Fylkes Vegvesen.
Generell historikk rundt vegstikking og nivellering på første halvdel av 1900 tallet:
Vegplanlegging var før andre verdenskrig et mer eller mindre ukjent begrep, vegstikking ble det kalt.
Vegingeniøren stakk veglinjen direkte i terrenget, trasevalget ble foretatt ute i marka. Metoden var tidkrevende og vegstikkeren måtte ha god kontakt med terrenget. Vegen måtte legges slik at det ble kort avstand mellom fyllingen og skjæringen slik at en slapp å flytte grus og stein for langt. Det meste ble gjort med mekaniske redskaper som hakke, spade og trillebår.
Resultatet ble en veg godt tilpasset terrenget, der man gikk rundt de store hindringene. Metoden ble kalt rundstikking og var vanlig fram til 1960 årene.
Nivellere vil si å måle høyden. Når en veg skulle stikkes ut, måtte ingeniøren først måle inn vegens senterlinje, ofte med ti meters mellomrom. Ut fra senterlinje nivellerte man tverrprofilen. Senterlinjen var altså en oppgått stigningslinje. Målekjede, nivelleringskikkert eller nivelleringspendel og målestav var hjelpemidlene. Alle målinger ble nedtegnet på universal- eller profilarket. Her ble alle terrengdetaljer, tverr- og lengdeprofiler notert. Profilarket var vanlig allerede fra 1910//20 tallet og var i bruk helt fram til 1960/70 tallet. Her var alle opplysninger av interesse innsamlet.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».